Svedjebruk
Svedjebruk, også kalt bråtebruk, er jordbruk basert på at man svir av skog og sår i aska. Særlig rug gir gode avlinger ved svedjebruk når den sås i aske som fortsatt er varm. Metoden er særlig knytta til skogfinnene, som hadde lært den av russere. Mens man i Russland drev svedjebruk i løvskog brukte finnene granskog, noe som ga langt bedre resultat. Svedjebruket holdt seg på Finnskogen helt til 1850-åra, mens det andre steder på Østlandet og i Sverige opphørte langt tidligere. Den særegne formen for jordbruk var et viktig skille mellom den finske og den norske befolkninga i Solør, og skogfinnene ble til tider omtalt som svedjefinner.
Det finnes også norske tradisjoner for svedjebruk som går lenger tilbake. Det er ikke mulig å datere sikkert når bråtebruket på Toten tok til, men det er langt eldre, og trolig minst like gammelt som åkerbruken.
Metoden består i at man i april hogde ned skogen i det området man ville dyrke opp. Etter kvisting ble det groveste tømmeret fjerna og brukt til bygningstømmer, mens resten ble liggende. I løpet av sommer og høst tørka kvaen, og på vinteren ble granbar og kvist pakka tettere sammen av snøen. Det var en stor fordel om det var mye barnåler på bakken. Den andre sommeren kunne man svi området. Dette var en sårbar fase, der man var avhengig av at det ikke blåste for mye slik at man beholdt kontroll over bråtebrannen og at ikke aska forsvant. Man trengte også regn så kort tid som mulig etter avsviinga slik at aska ble liggende som ei skorpe.
Etter brenninga ble kornet sådd i den varme aska. Ifølge tradisjonen skulle aska være akkurat så varm at man uten problemer kunne rulle seg naken i den, uten å verken brenne seg eller bli kald. Denne fasen var lenge ledsaga av at en noita, mer eller mindre tilsvarende en sjaman, slo på ei trautromme der det var strødd fin eikebark som danna mønstre. Mønsteret skulle vise om det ble høy- eller lavtrykk, nærmest som et barometer. Denne seremonien ble av kirken sett på som hedenskap og den ble derfor forbudt, men den holdt seg allikevel lenge. Når brannen var slokka dro man ut det som var igjen av tømmer. Det ble brukt til ved i røykovner, omtalt som «sotved». Kornet ble sådd med stor avstand, ett korn under en neversko eller sju under et kalvskinn. Dette er langt større avstand enn ellers i jordbruket.
Først det tredje året kom kornet opp i tuer. Hver tue kunne ha fra 60 til 120 strå, og hvert strå hadde 70 til 80 korn i akset. Selv om metoden ikke gir avling før etter det tredje året, var avlinga så mye større enn ellers at det var svært gunstig å dyrke på denne måten. Nyere forskning har vist at rugdyrking på finnemåten kan gi opptil 28 000 foll. I et forsøk i Sverige med rugkorn funnet i et gammelt tørkehus ga et av korna ei tue med 113 strå der et tilfeldig valgt aks hadde 63 korn, noe som vil si over 7000 foll. Ved å dyrke flere mindre åkre på denne måten kunne man få en avling hvert år, og i beste fall var avkastninga så god at man tålte det dersom avlinga slo feil et år. Den største faren var hvis brannen ikke var skikkelig slokt; en ulmebrann etter såing førte til at alt såkornet brant, og man ville ikke få noen rughøst neste år.
Problemet med svedjebruket er at det er svært krevende for skogen. På 1600-tallet trengte man mye tømmer til gruvedrift, og i 1647 ble derfor svedjebruket forbudt i Sverige. Året etter kom det forbud også i Norge. Som nevnt over holdt svedjebruket seg allikevel mye lenger i den norske Finnskogen, selv om mange også der gikk over til andre former for jordbruk.
Kilder
- Lindkjølen, Hans. Fredsriket. Utg. Moscus. Asker. 2002. Digital versjon på Nettbiblioteket.
Eksterne lenker
- Film fra Nordiska museet som viser Svedjebruk [[1]]