Brannen i Lillestrøm i 1906

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Storbrannen i Lillestrøm fant sted 24. juni i 1906. Brannen oppstod i et bolighus i Jernbanegata som følge av at gnistene fra en åpen feierluke tente brennbart materiale som lå i nærheten. På grunn av mangel på brannmannskaper, vann og utstyr tok det sju timer før brannen var slukket. Da var 40 bolighus, to bakerier, Lillestrøm Væveri, tre av Egeberg Brugs store arbeiderboliger og to av jernbanens tjenesteboliger jevnet med jorda. Vinden hjalp til med å øke brannens omfang.

Brannen oppstod sankthansdagen

Siden sankthansaften falt på en lørdag, og det var et usedvanlig fint midtsommervær, var det stor utfart fra Lillestrøm. Mange av de 4000 innbyggerne valgte å feire kvelden i båter på Øyeren, noen dro til ulike forsamlingssteder, andre til familie i nabobygdene. Også brannmesteren reiste bort. Derfor var sankthansdagen en stille søndag med lite folk i gatene. De som hadde kommet hjem utpå morgenen, valgte å sove ut. Ved totida oppdaget en 12 år gammel jente at det brant i taket på et bolighus i Nesgata. Gnistene fra feierluka som sto åpen, tente rusk og rask som lå i nærheten. De ansvarlige for brannvesenet ble varslet, og like etter kunne folk høre kimingen fra de to brannklokkene. Den ene var på brygga i Dampskipskanalen og den andre i tårnet på Lillestrøm bedehus. Men det var bare få av de frivillige brannmannskapene som stilte opp for å få brannsprøyter og annet utstyr på plass. I rapportene fra brannvesenet heter det at mange av dem var i bakrus og uopplagt etter en lang natts midtsommerfeiring, mens andre var bortreist.

Mangel på vann og mannskaper

Vannet til Lillestrøm var lagt i ledning fra dammene i Sagelva, men som andre helger hadde industrieierne stengt vannkrana til Lillestrøm fordi de trengte vannet til neste ukes drift. Og krana skulle ikke åpnes! Brannmannskapene begynte derfor å bære vann i bøtter og spann fra Nitelva. De få vannsprøytene som fantes, ble plassert ved Nitelva og evjene omkring i Lillestrøm. Vinden var den største fienden. Den økte og endret retning, og dermed kom flere hus i brann. Den vikarierende brannmesteren sendte derfor beskjed til Kristiania om å få låne brannsprøyter og lange slanger. Det ble sendt to brannsprøyter med ekstratog fra Kristiania, men da de endelig var i drift, var enda flere hus antent. Etter at brannen hadde vart i to timer, besluttet industrieierne i Sagdalen at Lillestrøms vannkraner skulle åpnes. Dette lettet slukningsarbeidet, og det hindret ytterligere spredning av brannen fordi vannsprøytene kunne nå flyttes til brannkummene.

På sagtomtene lå tusenvis av planker og bord, og ved bolighusene store stabler ved. Fra militærleirene på Lahaugmoen og Gardermoen ble det sendt soldater både for å hjelpe til med brannslukkingen og for å fjerne de lett antennelige vedstablene. Brannen spredte seg fort østover til Torvmosen der det lå store mengder torv til tørk, og snart var store mengder torv i brann. Både her og sørover mot Nesa ble brannen stoppet da brannsprøytene etter hvert var på plass ved brannkummene. De ansvarlige for slukkingen beklager i rapportene at det var vanskelig å oppdrive det frivillige brannmannskapet. Dessuten var det vanskelig å få folk med i slukkingsarbeidet enten de var brannmannskaper eller ikke. Først etter et par timer ble det fart i de mange som hadde feiret midtsommerkvelden, og Lillestrøms innbyggere gjorde en stor innsats. Lokalavisa Akershus framhever de mange damene som hjalp til ved brannsprøytene og annet arbeid som hindret brannen i å spre seg.

Etterspillet

Brannen fikk etterspill. Det nye vannverket fra Åmotdammen i Rælingen ble fullført, og det ble påbudt å bygge bolighus av mur. Murtvangen vakte motstand fordi den fordyret byggekostnadene, og flere huseiere slo seg sammen og dannet Lillestrøm huseierforening som protesterte mot vedtaket. Dispensasjoner fra murtvangen ble gitt, og etter noen år ble den opphevet.

Brannvesenet måtte styrkes. De frivillige mannskapene var uvillige til å stille opp på øvelsene, og derfor ble det nødvendig med en omorganisering. Det frivillige brannvesenet ble i 1907 avløst av et brannvesen med spesialister ledet av en fast ansatt brannmester. Dette var ny tankegang.

Kilder og litteratur

  • Hals, Harald (1934): Lillestrøms historie. I. Lillestrøm 1978. Digital versjonNettbiblioteket.
  • Lindbæck, Odd m. fl.: Byen på Måsan. Trekk fra Lillestrøms historie. Lillestrøm 2000.
  • Rapporter fra lensmann Ansten Stenersen Klev 12. og 25. juni 1906 og underbranndirektør Henrik Dæhli 13. juli 1906.
  • Avisa Akershus 25. juni 1906.