Bredt dunkjevle i Østfold

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Bredt dunkjevle
Typha latifolia L.
Dunkjevlefamilien
Kart og graf oppdatert: 5.11.2023
Typha latifolia.png
182 av 228 5x5 km-ruter
Typha latifolia 1.png
725 av 4682 km-ruter
821 av 445009 0,1 km-ruter
Først funnet: 1842
Sist funnet: 2023

Bredt dunkjevle Typha latifolia er den vanligste av våre to arter av dunkjevle. Dunkjevlene kan bli flere meter høye og med en karakteristisk brun sylindrisk tett blomsterstand i toppen. De er noen av de mest spesielle plantene som finnes i Østfold.

Hyppighet og utbredelse

Bredt dunkjevle er spontan og vanlig i 5x5 km-skalen og meget vanlig i 1x1 km-skalen. Den forekommer over hele fylket, men med relativt få funn i Halden. Den forekommer helt ut på de ytterste småøyene i sør. Aller mest vanlig er arten under marin grense, hvor det er rikelig med små og store vannforekomster med mineralrik leire som vekstsubstrat langs breddene.

Økologi

Dunkjevlene er typiske helofytter; høyvokste sumpplanter med det meste av skuddsystemene i lufta, men med langlevde jordstengler og røtter i mudderet, gjerne på grunt vann. Det er typisk at arten(e) danner en sone rundt vannspeilet i tjern og innsjøer, særlig på leirholdig bunn. I den nedre delen av Glomma veksler breddene ofte mellom rene takrørbestand og områder hvor bredt dunkjevle dominerer, men hvor det i tillegg er et mye større artsmangfold enn i takrørsumpene. Naturtypemessig er dunkjevlene knyttet til grunntypene LB-01-02 Moderat kalkrik helofytt-ferskvannssump og LB-01-03 Svært kalkrik helofytt-ferskvannssump[1]. Amerikanske studier indikerer at smalt dunkjevle gjerne vokser noe dypere enn bredt dunkjevle, noe også Hultén har påpekt.

Den brune delen av toppen av skuddet består av hunnblomster, som hver utvikler ett bittelite frø (ca. 0,2 mm langt) som er utstyrt med en masse hår. Dette er en tilpasning til vindspredning, og de støvlette diasporene kan blåse over store avstander. Hunnblomstene er pakket utrolig tett sammen i den brune kolben, som kan inneholde opptil 250000 hunnblomster. Dette gjør at artene har en utrolig spredningsevne, og de har stor sannsynlighet for å "oppdage" egnede voksesteder. Dette gjør at dunkjevlene opptrer som pionerarter der vannbredder og fuktsig er utsatt for menneskelig forstyrrelse i form av fjerning av masse eller vegetasjon. Veigrøfter er et eksempel på habitater som særlig bredt dunkjevle er flink til å utnytte i det moderne landskapet.

Oppdagelseshistorikk

I 1827 foretok Mathias Numsen Blytt en reise til Østfold. Fra denne rapporteres bredt dunkjevle fra to gårder på Kirkeøy: Storrød og Bøbakke[2]. Det eldste herbariebelegget vi har oppdaget, er fra 1842 (uten dato), samlet av Hans Christian Printz (TROM 126936)[3] på Asmaløy.

Utviklingstrekk, endringer i tid og rom

Blytts reise i 1827 gikk gjennom store deler av ytre Østfold, og det nevnes en god del lokaliteter med oppregning av arter fra hvert sted. Likevel er det bare fra de to gårdene på Kirkeøy at bredt dunkjevle blir nevnt. Muligens kan ette tolkes som at arten var sjelden på Blytts tid - også på Hvaler. Collett (1863) skriver i sin Hvalerliste at bredt dunkjevle er "Alm. paa Kirkeøen i Arekilens Søndre Ende, desuden fundet av Pr. paa Asmal"[4] Collett refererer altså til Printz' herbarieinnsamling (se ovenfor), men det virker som om han selv ikke har sett arten andre steder enn i Arekilen. Fram til november 2023 er bredt dunkjevle registrert i over 40 km-ruter på Hvaler.

Andreassen (1964) skriver i sin planteliste fra Rakkestad: "Typha latifolia L. Gjølstad. Lite bestand, nå ødelagt p.g. av veiarbeid. Nærmeste voksesteder Bredemose i Aremark og Degernes." Han vurderer altså bredt dunkjevle som forsvunnet fra hovedbygda, mens vi pr. november 2023 har registrert arten i over 80 km-ruter i Rakkestad kommune.

Denne lille vurderingen av historiske opplysninger synes å sannsynliggjøre at bredt dunkjevle var sjeldnere før. Dette inntrykket forsterkes ytterligere av at registreringene er dominert av svært nye funn: Av de 725 km-rutene hvor arten er registrert, er det bare i ca. 20 at den ikke er sett etter 2000. Sett i sammenheng med at arten er god til å utnytte nylig forstyrrede voksesteder, synes det som om vi her har en art som klarer seg godt i det moderne landskapet.

Forvaltningsstatus

Arten regnes som spontan og livskraftig (LC)[5] i Norge. Også i Østfold må en vurdere arten som livskraftig, og kanskje viser den til og med en økning i forekomst.

Kulturhistorie

Dunkjevlenes oppsiktsvekkende utseende har selvsagt blitt lagt merke til av folk, og lokale navn gjenspeiler i hovedsak de valse/køllelignende blomsterstandene - "lite høviske navn tildels" ifølge Fægri 1958[6]. Ove Arbo Høeg gjengir navnet "fløyelskukk" fra Spydeberg[7]. Fra sin egen oppvekst på Rolvsøy i 60-årene kan Odd Egil Stabbetorp huske enda mere vulgære betenelser på plantn [pers. medd.].

På mange moderne nettsider fremheves at ulike deler av planten kan spises, men det er foreløpig ikke registrert noe om dette fra Østfold.

Kommentarer

Kilder og litteratur

  1. Artsdatabanken. Natur i Norge (NiN), v. 3.0.[1]
  2. Wikström. 1827. Årsberettelse
  3. Herbarieark
  4. Collett, Robert 1868. Zoologiske botaniske Observationer fra Hvaløerne. - Nyt Magazin for Naturvidenskaberne 15: 1-84. Christiania. Digital versjon[2]Collett, Robert 1868. Zoologiske botaniske Observationer fra Hvaløerne. - Nyt Magazin for Naturvidenskaberne 15: 1-84. Christiania. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  5. Artsdatabankens ekspertkomité, rødlistede karplanter. Vurdering av bredt dunkjevle Typha latifolia for Norge. Rødlista, siste versjon. Nettside hos Artsdatabanken.
  6. Fægri, Knut 1958. Norges planter. Blomster og trær i naturen. Bind I. - Cappelens forlag. Oslo. 334 s. Digital versjonNettbiblioteket.
  7. Høeg, Ove Arbo 1976. Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973. - Universitetsforlaget, Oslo. 751 s. Digital versjonNettbiblioteket.

Eksterne lenker

(slettes når det ikke finnes på aktuelt nettsted)