Brenning på bål

Brenning på bål er en henrettelsesmetode som i Norge særlig er knyttet til henrettelser av hekser på 1600-tallet. Den dømte kunne bli brent levende, eller man kunne henrette personen på en mindre smertefull måte og deretter brenne liket. Felles for de to formene er ildens rensende virkning, her forstått som en sjelelig rensning.

Når man brant den dømte levende foregikk det gjerne ved at personen ble bundet fast til en stige som ble skjøvet opp mot bålet, eller til en påle midt i bålet. Brukte man en stige kunne bålet være tent på forhånd, noe som førte til at den dømte raskt mistet bevisstheten på grunn av røyk og varme. Var bålet ikke tent kunne det ta en del tid før tap av bevissthet inntraff, og brenning regnes gjerne blant de mest grusomme henrettelsesmetoder som er brukt i den vestlige verden. Bøddelen la ofte våte kvister eller løv på bålet for å lage mer røyk slik et den dømte besvimte før flammene nådde frem. Det finnes også eksempler på at den dømte fikk poser med krutt festet på kroppen slik at døden inntraff raskere.

Ved brenning etter forutgående henrettelse blir brenningen vel så mye en rituell renselse som en straff. Henrettelsen skjedde da gjerne på den måten som var vanlig på stedet, hvilket i Norge vil si hengning eller halshogging.

Brenning var ikke vanlig som henrettelsesmetode i Norge i middelalderen, men det finnes noen tilfeller. Det første var brenninga av Falske Margrete i Bergen i 1301; ei kvinne ble da dømt for å ha utgitt seg for å være Margrete Eiriksdotter av Skottland (1283–1290).

Litteratur og kilder

• Kjus, Audun: Død som straff i middelalderen. Utg. Unipub. 2011. Digital versjon på Nettbiblioteket.