Carsten Borchgrevink

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Håndkolorert dias av Carsten Borchgrevink (1913).
Foto: Anders Beer Wilse/Norsk Teknisk Museum.

Carsten Egeberg Borchgrevink (født 1. desember 1864 i Christiania, død 21. april 1934) var naturforsker og polarforsker, kanskje mest kjent for å ha ledet en norsk-britisk ekspedisjon til Antarktis 1898-1900, som var den første som overvintret på kontinentet.

Familie

Carsten Borchgrevink var sønn av hypotekbankkasserer Henrik Christian Borchgrevink (1812-84) og Annie Ridley (1832-1923), og ble gift i 1896 med Constance Prior Standen (1869-1960). Han var far til tegneren og maleren Ridley Yngvar Borchgrevink (1898-1981).

Liv og virke

Postkort med «Antartic» ved kai i Göteborg før avreise på ekspedisjon i 1901.
Foto: Norsk Maritimt Museum (1901).
Huset i Kapp Adare som de monterte selv, levert av Strømmen Trævarefabrik.
På gravminnet til Henrik Johan BullVestre gravlund i Oslo er Antarctic-ekspedisjonen 1893-95 omtalt, og Borchgrevinks navn er nevnt.
Foto: Stig Rune Pedersen (2013)

Carsten Borchgrevink studerte 1884-87 ved forstakademiet i Tharandt i Sachsen. I 1888 utvandret han til Australia hvor han blant annet var landmåler, før han i 1893 ble lærer i språk og naturfag ved en presbyteriansk skole i New South Wales.

I 1894 ble Borchgrevink med på ekspedisjonen til Henrik Johan Bull (1844-1930) til Rosshavet med skuta «Antartic» av Tønsberg, med Leonard Kristensen som kaptein. Skuta hadde seilt fra Norge året før, og Borchgrevink gikk på i Australia på vei sørover. Ekspedisjonen kom seg i land på Kapp Adare 24. januar 1895. Dette ble lenge regnet som den første landstigning på det antarktiske kontinent, noe det sannsynligvis ikke var, men begivenheten fikk stor samtidig oppmerksomhet.

Borchgrevik ledet 1898-1900 den norsk-britiske The British Antarctic Expedition med fartøyet «Southern Cross», som nådde Kapp Adare 17. februar 1899. Ekspedisjonen foretok en overvintring i Antarktis, som de første. De monterte selv huset de skulle bo i, det ble levert fra Strømmen Trævarefabrik via London, som deres ekspedisjonsskip la ut fra. Huset var det første i Antarktis, og er i dag fredet etter høyeste klasse i Antarktistraktaten. Tross vanskelig topografi og ekstremt vær, som begrenset arbeidet og gjorde at flere av ekspedisjonens mål ikke ble oppnådd, samt at et av medlemmene døde, la de samlede erfaringene og observasjonene grunnlaget for andres ekspedisjoner.

«Southern Cross» hentet gruppen til avtalt tid året etter. På turen hjemover la de veien via den kjempemessige Rossbarrieren. De konstaterte at den overalt stupte loddrett ned i sjøen, men i den fjerne enden oppdaget de et lavere platå som de døpte Hvalbukta. Denne opplysningen kunne Roald Amundsen dra stor nytte av da han i 1911 startet sin ekspedisjon ti mil nærmere polpunktet enn rivalen Robert Falcon Scott.

Carsten Borchgrevink reiste på sin siste feltreise i 1902, for National Geographic Society i Washington til Martinique for å studere vulkanen Mt. Pelée. Deretter flyttet han med familien til Slemdal i Aker utenfor Kristiania, og ble der resten av livet. Han hadde flere planer om antarktisekspedisjoner som ikke ble noe av.

Borchgrevink fikk neppe den anerkjennelsen han hadde ønsket, kanskje på grunn av samarbeidsklimaet innad i ekspedisjonsgruppen og hans egen selvfremhevende stil.

Ettermæle

Carsten Borchgrevink er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2013)

I en nekrolog signert O. A. i Aftenposten 21. april 1934 ble Carsten Borchgrevink beskrevet slik (utdrag):

Med 9 mann foretok Borchgrevink den første overvintring som mennesker har utført på det antarktiske fastland, og et helt år gjennem – fra februar 1909 til februar året etter[1] – blev der tatt nøiaktige meterologiske og magnetiske observasjoner. De første antarktiske insekter blev samlet, lavarter blev opdaget osv. Ferden fikk også sin betydelige geografiske verdi. … Carsten Borchgrevink bragte alltid et frisk vær med sig, når han kom seilende med sin brednbremmede hatt, lys av sinn og tanker som han var. Dagens brennende spørsmål optok ham sterkt, men alltid endte det med arktiske eller antarktiske spørsmål, Norges interesser sydpå og nordpå og hvordan vi hevder dem eller forsømte dem – kanskje særlig det siste. Carsten Borgrevink hørte til de hjertevinnende mennesker som efterlater sig venner i hopetall – selv om han også hadde motstandere, fordi han var en ærlig sjel som sa sin hjertens mening – og den vil verden som kjent nødig høre.

Borchgrevink ble i 1930 tilkjent Royal Geographical Society’s Patron's Medal for sine bragder i Antarktis. I 1929 fikk han et årlig statsstipend på 3000 kr. fra Stortinget for sitt pionerarbeid. Han var også ridder av St. Olavs Orden.

Borckgrevinks navn er knyttet til flere steder i Antarktis; Borchgrevinkkysten i Victoria Land mellom Kapp Adare og Kapp Washington, Borchgrevinkbreen i Victoria Land og Carsten BorchgrevinkisenDronning Maud Land. Hans navn bæres også av en liten antarktisk fisk, Pagothenia borchgrevinki.

Carsten Borchgrevink er gravlagt i familiegrav på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Referanser/noter

  1. Som det er nevnt over, foregikk dette vinteren 1899/1900.

Kilder

Eksterne lenker