Dauvnesle i Østfold
| Dauvnesle | |
|---|---|
| Lamium album L. | |
| Leppeblomstfamilien | |
| Kart og graf oppdatert: | 9.11.2023 |
| |
| 67 av 228 5x5 km-ruter | |
| |
| 182 av 4680 km-ruter | |
| 271 av 445009 0,1 km-ruter | |
| Først funnet: | 1779 |
| Sist funnet: | 2023 |
Dauvnesle, Lamium album L., er mest kjent for at bladene ligner svært på brenesle, men at de ikke brenner.. På verdensbasis er arten inndelt i flere underarter (oftest 3). Vår hjemlige dauvnesle tilhører typeunderarten Lamium album subsp. album. I den norske navneliste er også Lamium album subsp. barbatum (Siebold & Zucc.) Mennema oppført, men uten at det er registrert noen funn av denne.
Hyppighet og utbredelse
Arten er ganske sjelden i Østfold, men lokalt på Jeløya og i byområdene i Moss og Fredrikstad er den vanligere. Den finnes i et bredt belte langs kysten fra Hvaler til fylkesgrensa mot Akershus, med et fåtall forekomster øst for Glomma, noe som gir et vestlig tyngdepunkt. Arten er ikke registrert i Marker og Rømskog.
I Norge finnes arten i hovedsak i boreonemoral og sørboreal sone. Dauvnesle har en vid utbredelse i Europa og Asia.
Arten er nok noe vanligere enn kartbildene tilsier. Ugras-samfunnene som dauvnesle forekommer er ikke spesielt godt undersøkt, men samtidig er jo byområdene ofte besøkt av mennesker, inkludert botanisk interesserte.
Økologi
Dauvnesle er et flerårig ugras som en kanskje oftest i bystrøk. Det at den er flerårig gjør at den ikke er noe åkerugras, men mer i hager og parker, langs hekker, buskrabatter og murer, på jernbanestasjoner og annen skrotemark hvor jorda ikke spavendes hvert år. Den er lyselskende og krever godt med både næring og kalk i jorda. Den trives best på frisk mark.
Mange ugrasarter finner seg også godt til rette på næringsrike strender, men dette synes ikke å være tilfelle for dauvnesle.
Dauvnesle er en type «skrotemark-art» som er vanskelig å innordne i NiN-systemet slik dette er utformet i dag (ref.). «Blomsterbed og liknende» T42 og T43 Plener, parker ol er de typene som passer best, men da de delene av denne naturtypen hvor jordsmonnet ikke forstyrres hvert år.
Oppdagelseshistorikk
Dauvnesle er oppført på Wilses artsliste fra Spydeberg. Han skriver (Wilse 1779,[1] p. 110): «Lamium album, Blind Nesle. De spæde Blade tages anden Steds blant Kaal til Mad.». Wilses planteliste er sortert etter voksestedet, og dauvnesle er oppført under «Ved Huuse og i Gaarde, hvor der er Gruus hviilende Jord og Fedme».
Dauvnesle regnes som spontant forekommende i Norge. I Sverige er arten kjent fra middelalderen.[2] Arten er imidlertid i svært høy grad begunstiget av menneskelig virksomhet (den er hemerofil), og det må anses som sannsynlig at den har kommet til Norge i forbindelse med innføring av jordbrukskulturen (arkeofytt), at den er en arkeofytt.
Eldste belegg funn er i juli 1873 fra Halden: Frhald paa Molen E. Ryan (TRH) [skal vel være «Mølen»]
Utviklingstrekk (endringer i tid og rom)
Det er ingen tydelige tegn til endring i frekvensen av funn av dauvnesle, i hvertfall ingen nedgang. Det er heller ingen påvirkningsfaktorer som skulle tilsi at så er tilfelle. Et noe varmere klima ville sannsynligvis begunstige arten, og utbygging kan føre til økning i antall mulige habitataer.. Muligens er en høyere grad av «ryddighet» rundt næringsbygg og opprydding i gamle industriområder negative for arten.
Forvaltningsstatus
Dauvnesle er regnet som livskraftig (LC) i Norge: I Østfold synes arten stabil på så vidt mange lokaliteter at den må regnes som livskraftig også her, siden det ikke er noen reduksjon i antall observasjoner over tid. Østfold må sies å inngå i kjerneområdet for arten i Norge, men Østfolds andeler av norske lokaliteter ligger langt under 25 %. Dauvnesle er derfor ikke en østfoldsk ansvarsart.
Kulturhistorie
Navnet spiller på bladene. Spiselig.
Kilder og litteratur
- ↑ Wilse, Jacob Nicolai 1779. Physisk, oeconomisk og statistisk Beskrivelse over Spydeberg Præstegjeld og Egn i Aggershuus-Stift udi Norge og i Anledn. deraf adskillelige Afhandlinger og Anmerkninger deels i Norge i Almindelighet, deels dens Østre Kant i Særdeleshet vedkommende. - Schwach, Christiania. [Nytrykk 1920] Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Norstedt 1940