Den eldre avholdsbevegelsen i Trysil

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Den eldre avholdsbevegelsen i Trysil

”Væl kan man tenke sig at Folk i Christiania ville spørge, om Brændeviins-Smitten nogensinde har kunnet række til denne Fjeldbygd, men desværre! Det er saa, thi idelige Erfaringer have i længere Tid tilstrækkeligen stadfæstet Sandheden heraf”. Denne karakteristikk av edruskapstilstanden i Trysil er hentet fra en årsberetning som ble inntatt i Maadeholdstidende for juni 1845. Bak årsberetningen sto bestyrelsen i den nyopprettede avholdsforening i Trysil. Den hadde startet opp som ”Maadeholdsforening” allerede i 1841,og var virksom helt frem til 1867, to år før sentralorganisasjonen Den norske Forening mod Brændeviinsdrik gikk inn. Hvorvidt avholdsideen etter denne tid ennå holdt seg levende i Trysil, hos enkeltpersoner eller i organisasjonsmessig sammenheng, skal vi komme tilbake til.

Avholdssaken

Måteholdsforeningene, hvis glanstid lå forut for 1840, arbeidet først og fremst med å forebygge brennevinsmisbruket ved å oppfordre alle til å drikke med måte, mens de på den annen side ønske å bibeholde selve bruken av brennevin som drikk. Da det ganske snart viste seg at ideen ikke hadde den ønskede gjennomslagskraft blant befolkningen, ble den fra begynnelsen av 18-årene avløst av et nytt prinsipp som innebar avholdenhet fra brennevin, men toleranse overfor øl og vin. Det var med denne reformen de nye avholdsforeningene vokste frem, og som bidro til at brennevinskonsumet i 1840-årene ble betraktelig redusert. Den påfallende økning av ølforbruket utover i 1850-årene skapte imidlertid en situasjon som ga større forståelse for ideen om totalavhold. Selv om utbredelsen av ølet i begynnelsen fikk en ujevn geografisk og sosial utbredelse, hevdet Eilert Sundt at misbruket ”befæstet sit Herredømme omkring i Bygderne, saa der til dels klages over det som fuldt saa stort Onde som det tidligere Miisbrug af Brændeviin.” I årsberetningen fra Den norske Forening mod Brændeviinsdrik for 1859 fantes det også støtte for påstanden. Her het det at Brændeviinet findes at være det minst benyttede Berusningsmiddel” – og at ”Afholdsreformen nu har tilendebragt sin Mission.” I 1859 kunne Asbjørn Kloster stifte den første totalavholdsforening i Stavanger – og i 1875 ble Det Norske Totalavholdsselskap formelt stiftet, men organisasjonen regner sin tilblivelse fra 1859.

Edruelighetstilstanden i Trysil

Av tilhengere ble brennevinet gjerne betraktet som universalmiddel mot sykdom og hardt arbeid, men bruken var også ofte sosialt motivert. Både i fritiden og ved de store høytider, på markedsdager og tingsamlinger befestet brennevinet sin plass som tradisjon. Med tanke på Trysil var ifølge Sundt bruken av brennevin særlig forekommende under skogsarbeid og ”ved Tømmerflødning, for at holde Fuktighed og Kulde ute”.

Spesielt ille syntes den tiltagende øldrikking Trysil å være under høykonjunkturen i 1850-årene, da det også var øl- og vinsalg hos flere i Innbygda. Denne utvikling forsøkte herredsstyret å bremse i 1856 ved å søke om lovbestemmelsene som gjaldt for omsetning av brennevin også måtte gjøres gjeldende for øl og vin. Men i kjølvannet av den offentlige restriksjonspolitikk fulgte blant annet økt hjemmebrenning og omsetning av surrogater. I 1859 skrev Sundt om forholdene i Trysil at ”Brændeviin er ei at faa kjøpt paa lovlig Maade her i Bygden nu, men har desværre været at bekomme i Smug paa enkelte Steder. Vin-drik har en Tid været i Brug, men i det sidste ½ Aar mindre, da der har været knappere for Penge blant Folk.”

Medlemsinnberetningene for årene 1835 – 1847 omtaler ikke drukkenskapstilstanden i Trysil, derimot forteller innberetningene fra distriktslegene Munthe, Backer og Schanche for perioden 1848 – 1888 en del . Sprangvis, med kronologisk er utviklingen denne: I 1848 fortelles det om berusede personer som ikke sjelden er å påtreffe på veiene, i 1856 at drikkfeldigheten dessverre nå som før ikke er liten i distriktet – og der fremstilles foruten brennevin ” i den senere Tid meget ved Bayerøl og saakaldt Viin”. Mens det i 1858 og 1860 berettes om at brennevinsmissbruken er på retur, er til gjengjeld nytelsen av øl og særlig bayerøl blitt temmelig overdreven. I 1863 synes øl- og vindrikkingen å ha tatt overhånd. Fra 1866 frem til begynnelsen av 1870 - årene er drikkfeldigheten ifølge Schanche på nedadgående, for igjen i 1875 å være tiltagende. Frem til 1883 betegnes den på ny som avtagende, grunnet de trange kår. Endelig berettes det om frem til 1888 at brennevinsdrikkingen fremdeles ikke er tiltagende, mens bayerølet er på fremmarsj.

Avholdsarbeidet innledes i Trysil

Allerede omkring 1820 beklaget fattigkommisjonen seg over det tiltagende brennevinsmisbruket, som både da og i årene som fulgte hadde en sterk tilførselskilde i handlende hedemarkinger som kom til Trysil. I 1839 gikk fattigkommisjonen sågar til det skritt å sette opp plakater med advarsler til dem som førte med seg brennevin til salgs. Det var imidlertid den virksomme sogneprest P.J. Dybdahl som først iverksatte tiltak for å bekjempe brennevinsmisbruket, nemlig ved i året 1841 å opprette en måteholdsforening i sognet. Ved siden av det faktum at sosialt reformarbeid ikke var fremmed for prestestanden, er det grunn til å anta at Dybdahl, i likhet med tallrike enkeltpersoner rundt om i Østlandsbygdene, i særlig grad må ha blitt inspirert av de småskrifter som den eldre måteholdsforening i Christiania utga. At behovet var til stede i ikke liten grad, ble dokumentert i Maadeholdstidende i 1845, hvor bestyrelsen for avholdsforeningen i Trysil kunne gi et utilslørt bilde av hvilke uheldige sosiale konsekvenser brennevinsmisbruket hadde for fjellbygda. Det het her at ”Pjaltede, hungrige Børn, som forladte, forsorgsløse af Fædrenehusne, vandre om fra Sted til Andet, søgende efter de Smuler, hvorved de kunde tilfredsstille deres Hunger og opholde Livet, misfornøiede Ægtefællers Klager over ulykkelige Kaar i Ægtestanden, Uenighed imellom Naboer indbyrdes, Helligdagenes Misbrug, og især Søndagseftermiddagens støiende og larmende Lystigheder, tilligemed det skjændigste Misbrug af Guds hellige Navn m.m., ere tydelige Beviser paa hvorledes Brændeviinsdjævelen har utbredt sit vældige Herredømme iblandt oss”.

Men som på de fleste andre steder tapte også måteholdsbevegelsen i Trysil kampen mot den overhåndtagende drukkenskapen – ”da ikke sjelden de”, ifølge Maadeholdstidende, ”som nærmede sig Skjenkestedet med de faste Forsætter ikke at overtræde Maadeholdet, kom berusede tilbage”. På denne bakgrunn ble det i 1842, etter klokker P. Johnsens forslag, besluttet å forandre foreningen til en avholdsforening. Overgangen innebar en nødvendig endring av statuttene som ikke bare forpliktet medlemmene til å frasi seg all nytelse av brennevin, men også til ikke å by, gi eller selge brennevin til andre. Fordi statuttene i tillegg til de felles grunnbestemmelser for alle avholdsforeninger kom til å understreke skjenke – og handleforbudet, kom de til å gå under benevnelsen ”strenge”. Praktiseringen av denne strenge linje forekom mest på Sør-Vestlandet, mens på Østlandet fikk den ingen større utbredelse før i 1850 – og 1860 – årene. I 1845 ble Trysilforeningens statutter inntatt i Maadeholdstidende – ifølge redaksjonen et unntak. Begrunnelsen var dels at statuttenes utforming på mange måter kunne være normgivende for andre foreninger som ble opprettet, dels at avholdsvennene i Trysil fortjente denne oppmerksomhet fordi Maadeholdstidende hadde flere abonnenter der enn noe annet sted utenbys.

Foreningens statutter

Statuttene, som besto av 18 paragrafer i alt, gir en god beskrivelse av foreningens formål og hvorledes dette ble tenkt gjennomført. Både menn og kvinner kunne inntre som medlemmer mot å avlegge avholdsløftet. På årsmøtet skulle det blant medlemmene for et år av gangen velges tre bestyrere, ni representanter, en kasserer og tre varamenn. Den daglige ledelse skulle besørges av bestyrelsen – med en ordfører i spissen valgt av dens midt. Dennes plikter var å organisere all møtevirksomhet, føre forhandlingsprotokoll samt å forestå den nødvendige korrespondanse. Representantene skulle på sin side bistå ordføreren med råd og gi denne en håndsrekning når det trengtes. Især skulle de komme sammen med bestyrelsen når det var spørsmål om å utelukke medlemmer som hadde brutt avholdsløftet. Det er innlysende at verken bestyrelsen eller representantene hadde noen særlig mulighet til å kontrollere om avholdsløftet ble like fast overholdt av alle medlemmene. Derfor ble det innført hva en kan kalle e horisontal kontroll- og angivermetode: Ethvert medlem hadde plikt til, ”dog først efter gyldig Beviis, for Bestyrelsen uden Persons Anseelse at angive de Skyldige”. Både navnene på dem som sålede ble utelukket fra foreningen og årsaken til forholdet, skulle bekjentgjøres på de vanlige møtene. Eksklusjonen behøvde imidlertid ikke å være ugjenkallelig, da bestyrelsen og representantene hadde anledning til på ny å innta angrende. Det var et prinsipp at ingen måtte lokkes eller trues til å inntre i foreningen – bare ved hjelp av saklig argumentasjon skulle medlemmene så meget som mulig forsøke å vinne andre for avholdssaken. Kassererens spesielle oppgave var å motta de frivillige bidrag samt å føre regnskapet og avlegge dette på årsmøtet. De frivillige bidragene, som ble innsamlet på oppfordring av ordføreren, skulle i første rekke gå til innkjøp av avholdslitteratur, men også til gaver beregnet på utdeling til fattige medlemmer som la for dagen et ”ædrueligt, tarvelig og arbeidsomt forhold”. I denne forbindelse – og ikke minst i sin alminnelighet – ble det av bestyrelsen fremhevet at ethvert medlem måtte legge vinn på ”en simpel og tarvelig Levemaade”.

Formidabel oppslutning

Mens måteholdsforeningen en stund besto av bare 8 medlemmer – antagelig vokste den noe – oppnådde den nye avholdsforeningen en enorm oppslutning på bare kort tid. Allerede i januar 1843 tellet den hele 800 medlemmer – hvilket i landsmålestokk må sies å ha vært oppsiktsvekkende – trolig bare overgått av foreningene i Christiansand og Nord-Aurdal, men foran bevegelsen i hovedstaden. Hva denne eksplosive interesse for avholdssaken i Trysil skyldtes, kan ha flere forklaringer. Meget peker likevel i retning av at det dels var én, dels to manns verk. Størst betydning må trolig tillegges den omfattende aktivitet som sogneprest Dybdahl utviste i religiøs og agitatorisk sammenheng i tiden etter 1841, hvorved han i sine utrettelige bestrebelser på å holde religiøse foredrag nesten hver søndags aften alltid endte opp med å innby allmuen til å tegne seg som medlemmer av avholdsforeningen. Det er også meget som tyder på at Dybdahl må ha hatt en uvurderlig støttespiller i den kamplystne emissær Strømberg fra Helsingland i Sverige, som virket i Trysil mest sannsynlig i slutten av 1842 og de første månedene av 1843. Om ham heter det i Maadeholdstidende – ”der saa aldeles uegenyttigen, dreven av christelig Kjærlighed, opoffrede sig for Brødres Vel, ved paa egen Bekostning at reise til Tryssild, for, i Forening med Religionen, - hvilken han med en særdeles Aandskraft forkyndte, - at modvirke Drukkenskaben, hvilket paa mangfoldige Steder i Sverige havde lyktes ham”. Med slike agitatoriske krefter blir det kan hende ikke vanskelig å øyne sammenhengen med den stigende abonnementstallet på Maadeholdstidende, for øvrig et tidsskrifte hvis innhold Dybdahl selv sikkert må ha dratt veksler på i sin agitasjon.

Stridigheter og renselse

Det kan altså fastslås at Dybdahls og Strømbergs agitasjon sammen med tilgjengeligheten av avholdslitteratur, var de faktorer som alene konsoliderte avholdsidéens posisjon blant allmuen. Derved ble det etter alt å dømme skapt en front mot eventuelle mottiltak fra motstandere. Men da Dybdahl i januar 1843 og Strømberg noen tid senere forlot Trysil, syntes forutsetningene for et veldrevet avholdsarbeid med ett å ha blitt revet bort. I kjølvannet av mangelen på organisatoriske krefter ble det ganske snart dannet et slags motparti, som hovedsakelig så som sitt mål å beskylde avholdsbevegelsens folk for fanatisme og betvile de kristne grunnsetninger som blant annet Strømberg bygget sin agitasjon på. Motpartiets forsøk var ikke uten virkning, for snart vendte den ene etter den andre tilbake til sin tidligere omgang med brennevinet. Hvor stort medlemstapet var for avholdsforeningen, tier kildene om, og det er heller ikke tilstrekkelig grunnlag for å komme med antakelser.

Bare én ting kan konstanteres, at de mest standhaftige vedble i sitt avholdsstandpunkt og dannet derved basis for fortsatt arbeid. Episoden må betraktes som et intermesso, for ganske snart prøvde de nye ledere for avholdsbevegelsen å bilegge stridighetene, samtidig som de oppfordret alle og enhver til å tegne seg som medlemmer av foreningen. Det nye initiativet, som i avholdsforeningens øyne ble betraktet som en renselsesaksjon, ble iverksatt på årsmøtet 4. april 1844. Foreningen fikk igjen kraftig vind i seilene. Allerede etter 2 til 3 uker tellet den 374 medlemmer, for så i mai 1845 å bestå av hele 650. Motpartiets folk hadde etter alt å dømme tapt nærkampen, da bestyrelsen lykkelig uttalte ”- at Mængden ikke skraaler saa overlydt i vilde Skrig som før”. Og fra samme gjenlød en optimistisk fremtidstro: ”Om end vore Øine ikke skulde see den Dag, saa turde det ikke være formasteligt at troe, at Efterslægten skal see den Dag, da et stærkere Lys skal blotte Fordærvelsens Afgrund for alle Norges Sønner og Døttre, saa at de, forende til Strid, vilde give Fienden det sidste Dødshug. Haabet vilde vi ikke opgive, om end Mange endnu miskjende og spotte vore Foreninger. Saadanne Uforstandige lade vi saa længe drive deres Væsen, uden verken at vredes eller forfærdes. Tør hende, at ogsaa de engang i Tiden kunne blive at indsamle i Foreningens Ark; imidlertid vilde vi virke, hva vi kunne, og sige til Brændevinet, som fordum Lutheer sagde til Paven: Jeg være vil din Pestilents mens jeg er til; naar jeg er død, skal du forgaae”.

Fremgang og frafall

Mens årsberetningene for Den norske Forening mod Brændeviinsdrik fra 1849 gikk over til bare å gi statistiske opplysninger, inneholder de inntatte rapporter fra Trysil for årene 1846 – 1848 derimot beskrivelser av foreningens tilstand. Om edruelighetstilstanden i prestegjeldet kunne bestyrelsen konstatere at brennevinsmisbruket, når en så bort ifra ”de raaeste blant Folket”, dels var opphørt, dels betydelig redusert. For bestyrelsen var det heller ikke vanskelig å innrømme hvilken betydning den selv hadde for fremgangen, som det likevel var enighet om at for det meste skyldtes lovgivningen og dårlige tider. Hedemarkingenes medbrakte brennevin hadde tryslingene følgelig sett mindre og mindre til, i stedet hadde det privilegerte gjestgiveriet Sørhus, hvor det var tillatt å selge i små kvanta til dem som ikke bodde nærmere enn ½ mil, fanget så vel foreningens som allmuens oppmerksomhet. Bestyrelsen fremholdt da også med iver at avholdsbevegelsen ville bli betraktelig styrket hvis skjenkestedet ble borte, ja en dog at det ville føre til en bedring av fattigtilstanden. Det hjalp lite at fattigkommisjonen hadde ilagt skjenkestedet skatt og anslått det årlige utsalget til 1500 potter, når resultatet ifølge avholdsforeningen kunne sammenlignes med en brennevinsflod som var til mer enn nok fordervelse i en så liten fjelldal som Trysil, som ellers måtte kjøpe flere hundre tønner korn om året. Et annet forhold som i økende grad bekymret bestyrelsen var den generelle tendens til frafall, det at enkelte medlemmer enten åpenlyst eller skjult overtrådte statuttene. At bestyrelsen også fant det vanskelig, enn si umulig å føre kontroll med smugdrikkingen i en så grisgrendt egn som Trysil er uten videre forståelig. Det må imidlertid holdes for sannsynlig, at den forklaring som bestyrelsen selv ga på problemet i hvert fall hadde en kjerne av sannhet i seg. Nemlig at frafallet var forbundet med den plutselige og voldsomme oppblomstring som hadde funnet sted – for det var ikke å vente at alle fra denne første tiden skulle kunne holde fast ved sitt valg. Dertil hadde allmuen når alt kom til alt trolig liten innsikt i de spørsmål som avholdssaken reiste. Likevel var foreningens uttalte håp ikke desto mindre, for å forebygge brudd på statuttene, at de siste innmeldte baserte sin inntreden på personlig overbevisning.

Savnet av sognepresten

Avholdsforeningen led de første årene under tapet av Dybdahl, og innrømmet åpent at han ikke mestret den nye situasjonen tilfredsstillende. Fremgang i avholdsarbeidet var ikke å håpe på, snarere tilbakegang, skjønt medlemstilsiget var jevnt, men forholdsvis lite. Pessimismen som vokste frem hadde ifølge bestyrelsen ikke bare sin rot i det omtalte frafall, men også i de negative holdninger og den passivitet som avholdsidéen ikke sjelden ble møtt med hos allmuen, hvorav enkelte dels hadde begynt å betrakte avholdssaken som hjernespinn og galskap, dels å utebli fra møtene. Om møtene hadde vært lite besøkt av medlemmene, hadde den øvrige del av allmuen vært enda dårligere representert. Smertefullt var i tillegg det faktum at Afholdstidende, tidligere Maadeholdstidende, og andre avholdsskrifter nå ble benyttet av kun enkelte medlemmer. Dette bidro trolig til å innskrenke de aktive medlemmenes virke- og påvirkningsmuligheter. Bestyrelsen mente selv å være klar over årsaken til denne uheldige utvikling, sågar ved renselsesaksjonen i april 1844 hadde den profetert hvilket virkemiddel som best kunne gi fremgang for avholdsreformen. Erfaringen hadde unektelig syntes å vise, at fremgang i høy grad var betinget av at presten og lærerne gikk inn som ledere og derved foregikk med et godt eksempel. Dette ble i årsberetningen for 1848 uten modifikasjoner fremlagt på nytt: ”Det viser sig, ja høres endog af Folket, at næsten hele Menigheden om ganske kort Tiid skulde være afholdende, naar kun Sognepræsten vilde tage sig af Sagen”. Nå ble dessverre verken sogneprest Kjerulf eller de etterfølgende sogneprester med i bestyrelsen av avholdsforeningen.

Medlemslistene

Avholdsforeningen i Trysil var så lenge den eksisterte etter alt å dømme blant de 5 - 6 største avholdsforeningene i landet, og det var mest byer som Christiania, Christiansand og Drammen som tålte dens sammenligning. I avholdsbevegelsens første tid var medlemstallet som nevnt oppe i hele 800 i 1843, for så etter renselsen å synke til 374 i 1844. Året etter oppnådde foreningen på ny et stort tilsig som resulterte i 650 medlemmer – for deretter frem til 1850 å ha noenlunde stabil medlemsstokk. I 1847, da foreningen hadde 668 medlemmer, kunne bestyrelsen eksempelvis notere at det var inntrådt 18 nye medlemmer, hvorav de fleste var unge folk av begge kjønn, dels utenbygds håndverkere som arbeidet i prestegjeldet, dels andre arbeidsfolk som søkte tjeneste der. Syv medlemmer var trådt ut og to døde. Fra å ha et medlemstall på 667 i 1850, sank dette til 610 i 1851, for igjen å være avtagende helt frem til 1867 da foreningen bare tellet 356 medlemmer. Sett på bakgrunn av at prestegjeldet hadde et folketall på 2767 i 1845 ifølge folketellingen samme år, viser registreringen av 650 medlemmer dette året at foreningen må ha hatt et ganske godt grep på befolkningen. Faktum er at omtrent hver fjerde innbygger var medlem av. Denne numeriske overlegenhet ville, dersom en forutsatte at tallene ga uttrykk for freningens faktiske størrelse, uvilkårlig bidra til å stille bestyrelsens uttalte pessimisme i et langt fra klart lys. Nå bør det imidlertid ikke være noen grunn til ikke å feste sin lit til bestyrelsens forklaringer eller bekymring for den generelle tendens til brudd på avholdsløftet. For bak de høye tall syntes den å ha mer enn ant at enkelte personer snarere sto oppført på medlemslisten i navnet enn i gavnet.

En annen mulighet til å kunne bedømme medlemslistenes pålitelighet er å forutsette deres manglende ajourføring. Dette blant annet fordi det før cirka 1850 ikke var vanlig med en fast medlemskontingent. Følgelig har det – etter en autoritativ kilde som Per Fuglum – vært holdt for sannsynlig at antallet personer som til enhver tid har regnet seg som medlemmer av lokale foreninger, vanligvis har ligget godt i underkant av de tall som ble rapprotert til sentralledelsen i Den norske Forening mod Brændeviinsdrik. Hva Trysil- foreningen selv berettet om medlemslisten for 1847 kan, foruten å følge denne beskrivelsen et stykke på vei, like gjerne være representativ for andre årganger. Den bekrefter her antakelsen om enkelte unøyaktigheter ved føringen, hvor dels noen flere enn angitt var døde, dels noen navn anført på to eller flere steder. Likeledes var medlemmer som hadde gjort seg skyldig i brudd på statuttene ikke blitt fratrukket. De nevnte forhold peker alle i én retning: Det er et visst grunnlag for å tro at avholdsforeningen i Trysil hadde en noe lavere oppslutning enn hva Den norske Forening mod Brændeviindrik oppga i sine årsberetninger. Endelig må det understrekes at samme antakelse også kan gjøres gjeldende for andre avholdsforeninger frem mot 1869.

Lederne

Sogneprestene sto ofte bak opprettelsen av slike sosiale/religiøse tiltak som avholdsforeningene representerte, men senere og helst utover i 1850 – 1860 årene, ble dette arbeidet gjerne overtatt av personer med beskjeden sosial og yrkesmessig status, i særlig grad lærerstanden. Ganske tidlig, straks etter Dybdahl reiste, skjedde skiftet i Trysil. Frem til 1846 var gårdbruker og senere ordfører Halvor Strandvold formann, og han hadde med seg i bestyrelsen de to lærerne G. Berget og T. Bækken. Deretter satt skolelærer Tollefsen som formann et par år, etterfulgt av O. Torgalsen Sætre frem til 1850 da T. Bækken overtok. Han satt frem til 1854, med unntak av 1851 da Hans Nysæter figurerte som formann. Det var noen år med mange skiftninger, for i 1854 kom først ordfører Strandvold tilbake i formannstolen, året igjen O.T. Sætre som i 1857 ble avløst av skolelærer T. Pedersen. Helt frem til 1862 satt skolelæreren, som da ble avløst av kirkesangeren med samme navn – Pedersen. Og denne satt ut 1867, året før Den norske Forening mod Brændeviinsdrik ga ut sin første årsberetning.

Når foreningen opphørte

Da Den norske Forening mod Brændevinsdrik opphørte i 1869, hadde det allerede i flere år kommet klager fra alle kanter over mangelen på interesse og offervilje blant medlemmene i lokallagene. Og hva verre var – lederkrisen var blitt et sentralt problem i avholdsarbeidet. Ved opphøret av sentralforeningen bortfalt den mulighet som avholdsforeningen i Trysil, i likhet med flere andre, hadde til å innsende årlige meldinger. Derved forsvant også en kilde som kunne ha berettet om dens videre eksistens. All den stud det er grunn til å tro at heller ingen forhandlingsprotokoll eller medlemslister er blitt bevart etter foreningen, oppstår den situasjon at manglende kildegrunnlag gjør det umulig å få kjennskap til dens videre skjebne. En teori er at foreningen kan ha gått inn samtidig med Den norske Forening mod Brændeviinsdrik, da som nevnte de alminnelige oppløsningstendenser gjorde seg gjeldende, men den kan like gjerne ha fortsatt å eksistere noen år fremover til totalavholdsbevegelsen begynte å gjøre sitt inntog i distriktene i 1880 årene. Skal en imidlertid forholde seg til en kilde som Fuglum, som hevder at avholdsarbeidet etter de alminnelige prinsipper i de fleste strøk av landet gikk i oppløsning før det ble dannet foreninger på basis av totalt avhold, er det grunn til å tro at avholdsforeningen i Trysil ikke vedble å eksistere som organisert enhet så veldig lenge etter 1869. Men det forhindrer ikke, ifølge Fuglum igjen, at atskillige enkeltpersoner kan ha bevart sitt avholdsstandpunkt og så senere ha utvidet det til å gjelde også øl og vin. Og ikke få avdisse fant nok veien inn i den totalavholdsbevegelse som startet opp i Trysil i 1885.

Kilder

  • Medisinaldirektoratet, medisinalinnberetninger pk. 42 - 47, 1835 – 1876.
  • Maadeholdstidende, nr. 18, 1845,
  • Årsberetninger for Den norske Forening mod Brændevinsdrik 1845 – 1867.
  • P. Fuglum. Kampen om alkoholen i Norge 1816 - 1904, Universitetsforlaget 1972.
  • O. Kristiansen. Edruelighetsforhold i Norge 1814 – 1848, Oslo 1934.
  • E. Sundt. Om Edruelighedstilstanden i Norge, Christiania 1859.
  • O. Teppen. «Om fråhaldsarbeidet i Trysil». Årbok for Glåmdalen 1971 og 1972.

Lokalhistorieartikkelen er en gjengivelse av artikkelen ”Om den eldre avholdsbevegelsen i Trysil”, av Sigurd Rødsten, publisert i Årbok for Trysil 1986.


Brukerlogo SAO.jpg Den eldre avholdsbevegelsen i Trysil er basert på en artikkel publisert eller bearbeida av medarbeidere ved Statsarkivet i Oslo som videreføring av prosjektet Statsarkivet i Oslo – 100 år i 2014 og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten.