Det lange 1700-tallet
Det lange 1700-tallet er en historisk periode som omfatter tida fra et sted i andre halvdel av 1600-tallet til begynnelsen av 1800-tallet. Årsaken til at man bruker denne perioden framfor å bare forholde seg til 1700-tallet er at store omveltninger sjelden treffer akkurat på overgangen mellom to århundrer. Ved å konstruere en periode som dette kan man forholde seg til en mer naturlig periode enn det kalenderen tilbyr.
Perioden har noe forskjellige avgrensninger alt ettersom hva man studerer. I dansk-norsk sammenheng starter man oftest i 1660, da eneveldet ble innført i dobbeltmonarkiet. Dette var en så omfattende reform at den i løpet av kort tid førte til store endringer i samfunnet. Avslutninga legger man gjerne til 1814 i norsk sammenheng. Eventuelt kan man strekke det fram til omkring 1820 dersom det er naturlig å ta med overgangsperioden etter 1814, noe som særlig kan være aktuelt innen økonomisk historie. For eksempel ble ikke fordelinga av krigsgjelda mellom Danmark og Norge avgjort før i 1824, noe som er et sentralt sluttpunkt for dansk-norsk økonomisk samrøre.
I andre land har man andre punkter som er viktige. I britisk historie er ofte 1688 satt som start på perioden, noe som er knytta til «the Glorious Revolution» da Jakob II ble avsatt og Vilhelm av Oranien kom på den britiske tronen. Avslutninga settes i britisk sammenheng gjerne til 1815, året da Napoleonskrigene fant sin avslutning.
Det finnes også andre slike perioder, som det lange 1800-tallet fra den franske revolusjonen i 1789 til utbruddet av første verdenskrig i 1914 og det korte 1900-tallet fra 1914 til Sovjetunionens oppløsning i 1991. Disse er mindre brukt i Norge, men er av stor betydning i enkelte andre land.