Dikka Møller

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Diderikke Møller»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Dikka Møller
Foto: Christoffer Gade Rude (ukjent dato).

Dikka Møller, egentlig Diderikke Anette Møller og født (født 18. juni 1838 i Berg, død 26. november 1912 i Fredrikstad) var fredsforkjemper. Hun regnes som den første kvinnelige pioneren innen norsk fredsarbeid.

Slekt og familie

Dikka Møller vokste opp på Rød herregård ved Halden.
Foto: Ukjent (1920-åra).

Hun var datter av grosserer og godseier Peter Martin Anker (1801–1863) og Cathrine Olava Nicoline Gløersen (1814–1902), og ble født på Rød herregård i Berg, nå i Halden. Hennes bror Nils Anker (1836–1893) tok over godset. Herman Anker (1839–1896) og Christian August Anker (1840–1912) var også hennes brødre.

Den 29. mai 1857 ble hun gift med adjunkt og senere godseier Edvard Johannes Møller (1819–1885), sønn av godseier og cand.theol. Zacharias Møller (1779–1861) og Karen Gude f. Resch (1783–1859). Mora hadde tidligere vært gift med godseier og overkrigskommissær Hans Angell Gude (1771–1814). Sistnevnte eide Torsø herregård i Fredrikstad fra 1810 til sin død i 1814. Hans enke tok den så med seg inn i ekteskapet med Zacharias Møller, og herregården har siden gått i arv i denne slekta.

Paret fikk sønnen Kai Bisgaard Anker Møller (1859–1940), som tok over Torsø herregård etter faren og som ble gift med sin kusine Katti Anker Møller.

Liv

Hovedbygningen på Torsø herregård. Bildet er tatt før brannen i 1899, og viser altså bygningen slik den var da Dikka Møller var husfrue der fra 1865 til 1885.
Foto: Ukjent (omkr. 1895).

Oppvekstårene hadde hun på Rød herregård like ved Halden. Hun ble som attenåring gift med Edvard Møller. Åtte år senere, i 1865, tok han over gården etter at den hadde vært eid i fellesskap av arvingene etter Zacharias Møller i de fire årene siden hans død i 1861. Dikka Møller ble dermed husfrue på et gods om i tillegg til selve herregården omfatta seks bygselsgårder og atten husmannsplasser.

I 1885 døde Edvard Møller. Sønnen Kai tok over Torsø og hans kone Katti Anker Møller ble ny husfrue. Dikka Møller flytta da til et nybygd enkesete som fikk navnet Under Lien. Dette navnet ble gitt av en venn av familien, ingen ringere enn Bjørnstjerne Bjørnson. Dikka og Edvard Møller hadde blitt kjent med ham i 1869, og de ble raskt nære venner. Han skrev dikt til paret og til Dikka alene, og han brukte henne som modell for Margrete Ura i På Storhove. Sommeren 1871 var han gjest på Torsø, og han skrev mye av Sigurd Jorsalfar under det oppholdet. Etter at Dikka Møller ble enke fortsatte de vennskapet, og Bjørnson hadde flere lengre opphold på Under Lien.

Dikka Møllers familie engasjerte seg i politikk og samfunnsspørsmål. For henne var fredsarbeidet det viktigste, men det må også nevnes at hun var grundtvigianer, kvinnesaksforkjemper og tilhenger av partiet Venstre. I 1894 var hun med på å grunnlegge Det Norske Fredsblad, som var det første norske tidsskriftet for fredssaken. Hun var også med på å grunnlegge Kvindernes Fredsforening, og fra 1898 til 1900 var hun formann i Norges Fredsforening. I 1904 ble hun norsk representant til International Council of Women sin freds- og voldgiftskomité, og også leder av den tilsvarende norske komiteen under Norske Kvinners Nasjonalråd.

Avrustningsspørsmålet var sentralt i den norske fredsbevegelsen på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Særlig i de siste årene før 1905 ble det et krav fra mange at man måtte forene fredssaken med retten til et nasjonalt forsvar. Dikka Møller var tilhenger av ei slik linje; hun mente at man måtte løse strider gjennom internasjonal lovgivning og voldgift, uten at full avrustning var nødvendig. I 1898 tok hun initiativ til å danne en norsk avdeling av Kvindenes internasjonale fredsalliance, og hun fikk da inn en passus i vedtektene om at «fædrelandsforsvarets hellige sak» skulle respekteres, og at løsning gjennom voldgiftsdomstol måtte være middelet for å unngå krig.

Da Bertha von Suttner mottok Nobels fredspris i 1905 var det Dikka Møller som holdt hovedtalen på kvinnefesten for prisvinneren. På det tidspunkt hadde hun begynt å trekke seg ut av sentrale verv, men hun var leder for Thorsnæs Fredsforening, og også en tid leder i Thorsnæs Kvinderåd. Hun ble også sittende i styret i Norges Fredsforening til sin død.

Litteratur