Do-aksjonen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Renovasjonsarbeider som tømmer en dobinge i Oslo.Oslo byarkiv

Do-aksjonen var et tiltak fra Oslo Byfornyelse A/S, som tok sikte på at alle Oslos utedoer, klaskedoer og bøttedoer skulle skiftes ut med vannklosett. Målet var ambisiøst: At 5000 boliger med bøtte- og bingesystem skulle få innlagt toalett før inngangen av 1985. Sammen med Operasjon Kald Vinter, som fokuserte på boligisolering, skulle do-aksjonen bøte på de aller verste boforholdene i Oslo sentrum uten å måtte vente på den mer omfattende byfornyelsen.

Da aksjonen satt i gang i 18. desember 1979 var 14% av byens bosteder fremdeles uten vannklosett. Verst var forholdene på nedre Tøyen og Grønland, hvor bare 1/4 av boligene hadde innlagt bad, og hvor enda færre hadde vannklosett.

Opprinnelig var 740 bygårder med i opplegget, og 160 av disse var kommunale. Selv om de kommunale gårdene opprinnelig var blant de mest forsømte, var det for disse at opprustingsprogrammet først kom i gang. Det drøyde lenger med å få på plass utbedringsprogram for private gårder. Ved inngangen til 1982, do-aksjonens tredje år, ble det satt til side midler til premiepenger, slik at gårdeierne fikk mellom 5 000 og 10 000 kroner i datidens kronekurs for hvert installerte vannklosett, forutsatt at de samtidig utbedra huset etter kommunens minstestandard.

I løpet av do-aksjonens tre første år, ble antallet utedoer og priveter redusert fra 5000 til 3300, og i 1985 ble det rapportert at byens siste klaskedo endelig var trådt ut av tjeneste. På dette tidspunktet var det fortsatt 690 boliger i Oslo sentrum med bøtte- eller utedo. Do-aksjonen ble avvikla ved årsskiftet 1987-88.

I 1991 ble det igjen sparka liv i do-aksjonen. Det var fortsatt ca. 500 husstander med utedo i Oslo, og arbeiderpartiets Ole Jacob Frich ville fullføre arbeidet som var begynt på 1980-tallet. Premien for toalettopprustning ble økt fra 10 000 til 20 000 kroner. Resultatene av dette arbeidet ble bare sporadisk rapportert i pressen, slik som da Arendalsgata 18 på Sagene endelig fikk vannklosetter i 1992, og om en beboer i Toftes gate 55 på Grunerløkka, som frykta husleieoppgang når den rivningsdømte bygården hun bodde i skulle rustes opp.

I 1991 hadde privetavdelinga i Oslo kommune fortsatt åtte ansatte. I 2000 var det bare to kommunale dotømmere igjen. Samtidig rapporterte Oslo kommune at antallet utedoer hadde holdt seg stabilt de siste fem åra. I 2002 var antallet nede 157 helårsdoer, på dette tidspunktet hadde kommunen bare én ansatt dotømmer. Både antallet doer og renovatører holdt seg stabilt i det kommende tiåret.[1]

Kilder

  1. ↑ "Byens eneste dotømmer" i Aftenposten, 23. september 2010.
Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Do-aksjonen&oldid=2021467»