Ekspektanse

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Ekspektanse er et ord for et løfte om at man på et visst tidspunkt skal få overta en stilling eller et embete. Ordet kommer fra latin expectare, 'å forvente' eller 'å håpe på'. Det ble fra 1300-tallet brukt om et løfte om kirkelige embeter fra paven, og ble så etter hvert også brukt om verdslige embeter. Tidspunktet for overtakelse av embetet var sjelden satt til en absolutt dato, men heller til det tidspunkt hvor embetet blir ledig.

De pavelige embetene ble en handelsvare, der man kunne kjøpe seg ekspektanse. Etter hvert som de statlige administrasjonene i Europa vokste i senmiddelalderen ble dette vanlig også der. I Danmark-Norge var det svært vanlig å utstede ekspektansebrev, både til geistlige, sivile og militære embeter. Dette kunne være knytta til betaling, eller det kunne inngå som en slags lønnsytelse i form av løfte om framtidig inntekt. Det var også vanlig at personer som faktisk betjente et embete fikk ekspektanse; et vanlig eksempel er en kapellan som bestyrte et prestegjeld der soknepresten var gammel og ikke kunne utføre jobben lenger.

Administrasjonen var ikke absolutt bundet til å gi embetet til den som hadde ekspektanse – her skimter man betydningen 'å håpe på'. Det kunne oppstå omstendigheter som førte til at man trakk seg og utnevnte en annen i stedet, men i de fleste tilfeller ble den med ekspektanse utnevnt.

Et eksempel på hvordan ekspektanse kunne fungere i praksis finner vi hos Søren Michelsen Schumacher. I 1699 søkte han om å bli visepastor i Asker prestegjeld, og ba i søknaden om suksesjonsrett - altså ekspektanse på sokneprestembetet. Han fikk jobben 30. desember 1699.[1] Sokneprest Mathias Mathiasen Abel døde rundt nyttår – muligens allerede samme dag som Schumacher ble utnevnt, for det tok jo tid for utnevnelser å nå fram til personen. Så snart alle formaliteter var på plass ble så Schumacher utnevnt til sokneprest den 28. mars 1700. Dette var et tilfelle der det gikk svært raskt; i andre tilfeller kunne man vente årevis, og det hendte at den som hadde ekspektanse så seg om etter andre muligheter dersom embetsinnehaveren viste seg å være seigliva.

Referanser

  1. Norske kongebrev. B. 7. 1699:258.

Kilder og litteratur