Elenore Ingegerd Galtung (1916–2004)

Elenore Ingegerd Galtung (f. 15. september 1916 i Kristiania, død 29. desember 2004 i Oslo) var en norsk journalist og mangeårig utenrikskorrespondent for Morgenbladet og Aftenposten. Hun gjorde seg bemerket for sine femten år som FN-korrespondent.

Ingegerd Galtung portrettert som flyktning i Sverige under andre verdenskrig. Foto: faksimile fra flyktningkontorets arkiv.

Oppvekst og utdanning

Ingegerd Galtung var den eldste av August Galtung og Helga Holmboes tre barn. Familien bodde i Erling Skjalgssons gate nr. 28 på Frogner. Den yngre broren, Johan Galtung, omtalte søstra som «Lellik».

Galtung avla artiumseksamen på latinlinja ved Frogner gymnas i 1935 og tok handelsgym-eksamen i 1936.

Galtungs bror forteller at deres far hadde avsatt 2000 kr til hvert barn for utenlandsopphold og språklæring. Ingegerd Galtung forteller at hun «studerte» ved universitetet i Oxford i omtrent syv måneder i 1937, og at hun «studerte fransk» i den franske universitetsbyen Montpellier i åtte måneder i 1939. Før det hadde hun tatt kurs i både stenografi, maskinskrivingskurs og engelsk. Hun avla ex.phil. ved Universitet i Oslo i 1939.

Tidlig karriere og krigsutbrudd

Før andre verdenskrig brøt ut, fikk Galtung jobb som «kontordame» i Storebrand, før hun ble ansatt i Utenriksdepartementet. Etter krigsutbruddet i 1940, ble hun ansatt som stenograf i Forsyningsdepartementet.

I 1952 dro Ingegerd Galtung til Amerika. Ifølge Aftenposten skulle hun turnere med foredrag. Hun endte opp med å bli værende i femten år som FN-korrespondent. Foto: faksimile fra Aftenposten: ukens nytt, 11. mars 1952.

I 1942 ga Galtung ut romanen Fra kontorkrakken til Pusta'n. Ifølge epigrafen var boka ment for «alle mine kolleger "kontorrottene" som sliter kontorkrakken og drømmer om å komme ut». Boka ble omtalt i datidens aviser. Avisa Sarpen omtalte den som «en ganske frisk pikebok» og opplyste om at den var skrevet av «Ingegerd Galtung (datter av den kjente Oslo-læge)», og at den kunne «like gjerne leses av det "sterke" kjønn». Handlingen er satt til Pusta'n og Budapest i Ungarn. Dagbladet noterte seg at «Forfatterinnens kjennskap til Budapest er imidlertid meget imponerende».

En viss erfaring med Ungarn og Budapest hadde Galtung på det tidspunktet. Boka er nemlig dedisert til «mine kjære "pleieforeldre" professor Valdemar Langlet og frue, Budapest». Til Dagbladet fortalte hun hadde vært ansatt som sekretær «hos en svensk professor ved Budapests universitet» i «et års tid» og der «lærte seg det kuststykket [sic] som de færreste klarer, hun lærte seg ungarsk», før hun var tilbake igjen i Oslo og i jobben hos Forsyningsdepartementet. Hvordan hun fikk seg den jobben vites ikke. Langlet var sønn av arkitekten Emil Victor Langlet, som blant annet tegnet stortingsbygningen i Oslo. Valdemar Langlet hadde, før han traff Galtung, arbeidet som journalist, redaktør, forfatter av reiseskildringer og i en periode hos den svenske turistforeningen. I 1932 hadde han bosatt seg i Budapest. Han var gift med en russisk kvinne, og fra 1944 arbeidet Langlet-ekteparet med å redde jøder gjennom deres engasjement for det svenske røde kors.

Langlet-paret ser ut til å ha vært en kilde til inspirasjon for den unge Galtung. I 1943 hadde hun flyktet til Sverige, hvor hun ankom 2. juli. Søstra Dagny kom til Sverige senere det året. Det er ikke kjent hva som gjorde at Galtung-søstrene så seg nødt til å flykte til Sverige. Den videre karrieren til storesøstra Ingegerd viser at det internasjonale engasjementet var blitt vekket.

Journalist og utenrikskorrespondent

Som journalist og med et stort driv, ble Ingegerd Galtungs karriere innholdsrik og variert. I 1946 befant Galtung seg i Tyskland, hvor hun skrev artikler for Aftenposten. Dit hadde hun kommet via Paris. Året etter var hun lengre nedover i Øst-Europa. Dit hadde hun reist, visstnok, «på oppfordring av Norges Røde Kors» for å kunne «iaktta og undersøke hvordan matsituasjonen er samt om mulig komme i forbindelse med de organer som deler ut den norske Europahjelpens varer». Galtung hadde «på sine reise særlig besøkt Romania og Ungarn», het det. Senere i 1947 kom hun tilbake til Norge, hvor avisene averterte for den «kjente foredragsholder Ingegerd Galtung» og hennes skildringer av forholdene i Øst-Europa.

I mars 1952 gikk Galtung ombord i D/S Stavangerfjord, med kurs for New York. Da var hun blitt registrert som emigrant med hensikt å «Bosette seg» i Amerika. I Amerika, skrev Aftenposten bare at Galtung skulle holde foredrag «i de fleste statene» om Den internasjonale flyktningorganisasjonen, som Galtung hadde jobbet for i Tyskland i tre år. Foredragsturnéen skulle vare frem til juni det året. Hun virker å ha blitt engasjert av Morgenbladet helt fra starten av. Reportasjen som beskrev hennes hjemreise i 1972, omtalte hennes 15 år med tjeneste for avisa. Da var hun omtalt som «Morgenbladets FN-korrespondent». Akkurat når og hvordan Galtung hadde blitt engasjert som journalist, er usikkert, men det kommer frem av reportasjen at hun også var sterkt engasjert i FNs virke:

Ingegerd Galtung fant seg i løpet av sin periode som FN-korrespondent på hils med både kjente og ukjente høytstående politikere, diplomater og andre. Her takker U Thant for hilsener som Galtung viderebrakte ham fra hans mor i Rangoon.

Ingegerd Galtung var usedvanlig vel innarbeidet i FN-miljøet. Den veritable serie av avskjedsselskaper som ambassadører og andre venner gav henne før avreisen sier noe om det. Og hennes mangeårige plass i FN-korrespondentenes styre – som det knytter seg adskillig prestisje (og arbeide) til – bekrefter det. Norge – og Morgenbladet – er blitt mer kjent, og mer respektert viden om takket være Ingegerd Galtungs femtenårige virksomhet i FN-miljøet. Hennes efterhvert nære forbindelser med flere lands delegasjoner, særlig da i Syd-Øst-Asia, involverte henne til tider sterkt i deres anliggender, slik at hun også måtte tre til som konsulent i kulissene.

Selv mente Galtung, på oppfordring fra Morgenbladet, at blant hennes «mange journalistiske bragder», slik avisa kalte det, måtte kanskje særlig «intervjuet med kongen og dronningen i Thailand i 1960» trekkes frem.

Selv om Galtung bodde i Amerika i 15 år, var hun tilbake i Norge i alle fall i en omgang. Norske aviser fra 1957 vitner om en storstilt foredragsvirksomhet i hjemlandet. Fredriksstad Blad rapporterte om foredraget hun hadde holdt i Kråkerøy Folkeakademi. Her kom det frem at Galtung året før hadde blitt «sendt som Aftenpostens medarbeider» til flyktningleiren i Østerrike, en reise som hun nå foredro over.

Som FN-korrespondent, ser Galtung ut til å ha reist over store deler av verden. I 1965 rapporterte hun fra Alger i Algerie. Men også etter en liten stund i hjemlandet fra 1972 av ser hun ut til å ha blitt rastløs. I 1973 var Galtung i Guinnea-Bassau, som «den første norske journalist» etter frigjøringen fra Portugal. Noen år senere har Galtung kommet tilbake fra «et lengre opphold i Østen» og skriver om restaureringen av tempelet Borodubur på Java i Indonesia. I 1977 var Galtung på besøk hos «tidligere hodejegere» i Borneo, og noen måneder senere rapporterte hun fra Ile de la Réunion utenfor Madagaskar. Da var Galtung blitt 61 år.

Som journalist reiste Ingegerd Galtung verden rundt og rapporterte fra verdensbegivenhetene, her under frigjøringen av Guinea-Bissau. Foto: faksimile fra Morgenbladet, 24. januar 1973.

Til tross for sine mange reiser, og for en fremdeles skjult grad av politisk medvirkning som journalist i FN, forble Galtung først og fremst kjent for å ha beskrevet heller enn for å ha endret internasjonal politikk. Mot slutten av sin karriere ga Galtung ut en antologi om det norske diplomativesenet, Fra diplomatiets verden, der hun selv bidro med historiske riss og reportasjer.

Pensjonist og dødsfall

Ingegerd Galtung døde av kreft i 2004, 88 år gammel. I nekrologen opplyses det om at hun hadde vært aktiv i Seniorklubben for journalister og redaktører helt inntil hun ble syk. Nekrologen inneholder for øvrig flere utfyllende detaljer omkring hennes langvarige karriere, inkludert at hun mønstret på som fjerdestyrmann på et lasteskip for å kunne reise til Thailand og intervjue kongeparet.

Personlighet og fremferd

En mer personlig nekrolog, forfattet av Astrid Gunnestad, gir et nærmere innblikk i hvem Ingegerd Galtung var som person. Der blir hun beskrevet som å ha en «enestående livsappetitt» og en særskilt «evne til å komme i kontakt med folk». Hun stod opp kl. 6 om morgenen for å «finlese New York Times». Hun «kjente alle, høy som lav», og selv om hun «tilhørte Norges eldste adelsslekt», var hun visstnok «fullstendig usnobbete». Hun var på et tidspunkt forlovet med en malayer, men utover det, skal Galtung ha sagt til Gunnestad, levde hun slik «voksne ungkarskvinner gjør i dag», der hennes «store kjærlighet» var arbeidet: «Journalistikk er det mest fascinerende jeg kan tenke meg». I journalismens verden var Galtung «som fisken i vannet», mente Gunnestad, som selv hadde fått observere og delta i Galtungs nettverk gjennom en storstilt «generøsitet» fra Galtungs side.

Etter et langt liv ute i verden ble Ingegerd Galtung bisatt i samme kirke som hun var døpt: Frogner kirke. Ingen blomster var ønsket for Galtungs begravelse: «i stedet for blomster ønskes en støtte til flomofrene i Sørøst Asia» via Røde Kors.

Kilder og litteratur

• Galtung, Ingegerd, og Alf R. Bjercke, red.: Fra diplomatiets verden. Oslo: Atheneum, 1983. Digital versjon på Nettbiblioteket.

• Galtung, Johan: Johan uten land: på fredsveien gjennom verden. Oslo: Aschehoug, 2000. Digital versjon på Nettbiblioteket.