Elias Louen
Elias Louen (Lauen) (født i Sør-Audnedal 30. juni 1867 og død 21. februar 1954) var en treskjærer som bodde på Herstøl i Sør-Audnedal kommune i dagens Lindesnes kommune.
Nekrolog fra ukjent avis:
| Elias Lauen er gått til sine fedre. Hans heim på husmannsplassen under prestegården står tom. Lauen bodde vel på en husmannsplass, men han huset ingen husmannsånd. Tvertimot. Hans hjerne og hans åndelige utstyr raket atskillig opp over det alminnelige nivå. I livets skole fulgte han godt med. Han var som en smart bi til å samle seg kunnskaper på de forskjelligste felter. Han leste flittig i bøker og presse og lyttet til kringkastingens lærdommer. Hans hukommelse var perfekt, og vitebegjærligheten stor. Jeg har flere ganger besøkt Elias Lauen på Herstøl. Der stelte han seg helt alene i mange år. Der likte han seg som ingen andre steder. Her kunne han leve i fred og innstemme sinn og sanser slik at de tonet i samklang med Herstøls herlige naturomgivelser. Her hadde han sitt verksted som var innrettet og utstyrt sånn at det var tjenlig for mesteren enten han arbeidet med tre, jern eller lær.
Som smed var han kjent i vide kretser. Hans økser, kniver og ljåer overgikk andres i skarphet. Han var en altmuligmann. Ingen satte ham fast når det gjaldt å utføre et håndarbeid. Men det han satte mest pris på, var tegning og treskjæring. Der var han mesteren og kunstneren. Hans treskjærerarbeider er solgt utover hele Sør-Norge. Han holdt flere kurser på Vigeland i tegning og treskurd. Hadde eg berre hatt fantasi i større grad, kunne eg nådd mykje langt på kunstens veg, sa Elias engang til meg. "Gustav Vigeland er blitt den store billedhuggeren just fordi han hadde så rikelig med fantasi", mente Lauen. Lauen og Vigeland var gode venner fra barndommen av. Elias far, Tarald Lauen, lærte både Gustav og Elias treskurd og kunstarbeider i lær. Vennskapet mellom treskjæreren og billedhuggeren varte hele livet igjennom. Av og til kostet Gustav Vigeland Oslo-reise på Herstøls-karen. Det var høytidsstunder for Lauen når han fikk gå omkring i Vigelands atelier og betrakte billedhuggerarbeidene. De siste årene tilbrakte Vigeland sommerferiene på Tjøm. Da møttes disse to kunstnerne så mang en gang enten på Herstøl eller på villaen Breime. Det ville være storartet om Sør-Audnedal engang i framtida kunne få en byste av disse tre kunsnervenner: Billedhugger Vigeland og treskjærerne Lauen og Torp. | ||
| Bygdekunstneren Elias Lauen, Sør-Audnedal, er død, 87 år gammel. Og med ham har en av treskjæreryrkets siste mestre lagt vandringsstaven ned. Aldri mer skal vi se hans krokete hånd gripe om kniven og trylle fram de vakreste gjenstander, aldri mer skal vi høre hans rappe replikk, møte hans gode smil og se de spill levende øynene.
En gang vi berømmet hans arbeider, så Lauen opp og sa stille: "Nei, jeg kan ikke noe, men min far - Tarald - skapte fine ting. Det var han som lærte Gustav Vigeland å skjære i tre." Han hadde stor respekt for det gedigne håndverk, og kunne uttale seg med begeistring når han så fine og hederlige arbeider. Men ingen kunne være hardere i sin dom enn nettopp Elias Lauen, når gjenstandene fortalte om spekulative hensikter hos opphavsmannen. Sammen med Gustav Vigeland fikk Lauen sin første opplæring av faren, og dette vennskapet - som ble knyttet i guttedagene - varte hele livet igjennom. Etter at Vigeland slo igjennom vendte han hver sommer tilbake til Sør-Audnedal og de to fikk da anledning til å snakke sammen. Bedre enn de fleste kjente ELias Lauen mennesket Gustav Vigeland, og med stor respekt har han fortalt om sine møter med kunstneren. For et par år siden ble Lauen av en hovedstadsavis invitert til Oslo for å se Frogneranlegget. Han ga seg god tid og betraktet hver enkelt skulptur. Han nikket gjenkjennende til flere ting som han hadde sett forarbeider til og utbrøt til slutt: "Det er nesten utrolig at Gustav har gjort alt dette." For en del år siden flyttet Elias Lauen fra Herstøl til gamlehjemmet. Han var ikke i stand til å klare seg selv. Men når våren kom lengtet han tilbake til hjemmet sitt. Han lengtet etter å se naturen våkne til liv, og etter atmosfæren i den lille husmannsstuen på Herstøl. Elias Lauen er død. Men minnet om ham vil leve og hans beste arbeider vil forhåpentlig få sin plass i det bygdemuseum som Sør-Audnedal en gang skal reise. | ||
Litteratur og kilder
- Elias Louen i Historisk befolkningsregister.
- Aftenposten 14. august 1940: Hos Vigelands barndomsvenn i Vigelands egen bygd.