Elverumsfullmakten
Elverumsfullmakten var en fullmakt fra Stortinget til regjeringen som ble gitt under Stortingets samling på Elverum folkehøgskole på kvelden den 9. april 1940. Regjeringen Nygaardsvold ble gitt myndighet til å treffe de nødvendige avgjørelser for å ivareta landets interesser under krigen. Det ble aldri votert over forslaget fra stortingspresident Carl Joachim Hambro, og det ble heller ikke formelt uttalt at det var ansett som vedtatt. Det ble derfor senere en del diskusjon om hvorvidt fullmakten faktisk var gitt på lovlig måte.
Teksten
C.J. Hambros forslag ble gjengitt i Dokument 2 (1945), i en beretning om Stortingets vedtak 9. april 1940:
| Presidenten har altså foreslått at Stortinget bemyndiger Regjeringen til, inntil det tidspunkt kommer da Regjeringen og Stortingets presidentskap etter konferanse innkaller Stortinget til neste ordinære møte, å vareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og beføyelser på Stortingets og Regjeringens vegne, som må anses for påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og framtid. | ||
Det må regnes som underforstått av neste ordinære møte vil finne sted etter at krigstilstanden har opphørt, slik at fullmakten var ment å gjelde fram til første anledning for et stortingsmøte etter fredsslutning.
Diskusjonen om fullmakten
Selv om de formelle regler for votering eller vedtak ved akklamasjon ikke ble fulgt, har det vært vanlig å anse Elverumsfullmakten som vedtatt, og dermed en formell del av rejgeringas styringsgrunnla i krigsåra. Det var allikevel en så uklar situasjon at man debatterte fullmakten på det 90. ordentlige Storting, 1945–1946. Det fantes heller ikke noe klart lovgrunnlag for en slik fullmekt. Et forslag hadde blitt lagt fram for Odelstinget 5. april 1940, og dersom man hadde hatt tid til å behandle det før det overraskende tyske angrepet ville det vært et eksplisitt grunnlag for å gi regjeringen utvida fullmakter i krigstid. Bakgrunnen for forslaget var den svært spente situasjonen, men Odelstinget var ikke klar over hvor kort tid man egentlig hadde på seg.
Et hovedargument for at fullmakten var gyldig var at det samme dag hadde vært et møte på Hamar, der Stortinget enstemmig vedtok en tillitserklæring til regjeringen. Det ble også gitt fullmakt til supplering med tre konsultative statsråder fra opposisjonspartiene. Den 17. april 1940 viste regjeringen til dette i et vedtak, der det heter at «Stortinget enstemmig har bedt [Regjeringen] om å bli sittende».
Uavhengig av om Elverumsfullmakten var gyldig eller ikke, hadde regjeringen Nygaardsvold et styringsgrunnlag i konstitusjonell nødrett. En trengte dermed ikke fullmakten for å kunne handle slik regjeringen gjorde, og den kan derfor anses som en uformell tilslutning til regjeringens videre arbeid mer enn et konsitusjonelt styringsdokument. Viktigheten av fullmakten ligger dermed ikke i det formelle, men i at den var en tydelig formulering av den rådende tilstand, som ga folk mulighet til å lettere forholde seg til Londonregjeringen som lovlig myndighet.
I en sak under rettsoppgjøret ble fullmakten et tema. Reidar Haaland ble i juli 1945 dømt til døden for tortur i Sipos tjeneste, og under hans ankesak ble det hevdet at Elverumsfullmakten ikke var gyldig. Dette kunne påvirke gyldigheten av regjeringens provisoriske anordning om høyesterettsdommeres funksjonstid. Høyesterett kom til at den provisoriske anordningen var lovlig gitt. Det går ikke klart fram av kjennelsen om Høyesterett mente at Elverumsfullmakten var gyldig i seg selv; de tok primært stilling til om regjeringen kunne gi slike forordninger. Spørsmålet om fullmaktens gyldighet har mindre betydning enn om regjeringen faktisk hadde et konstitusjonelt styringsgrunnlag.
Kilder
- Elverumsfullmakten på Wikipedia på bokmål og riksmål
- Elverumsfullmakten i Store norske leksikon.
- Vaale, Lars-Erik. Dommen til døden : dødsstraffen i Norge 1945-50. Utg. Pax. 2004. Digital versjon på Nettbiblioteket.