Reidar Haaland

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Reidar Haaland på vei inn i Eidsivating lagmannsrett under rettssaken sommeren 1945.

Reidar Haaland (født 21. februar 1919 i Stavanger, død 17. august 1945 i Oslo) var fabrikkarbeider, butikkeier, frontkjemper og betjent i Statspolitiet. Han torturerte flere fanger og var den første nordmannen som ble henrettet i rettsoppgjøret etter andre verdenskrig.

Bakgrunn

Han vokste opp i et strengt religiøst hjem som den yngste av 13 søsken til foreldrene Peder Andreas Haaland (1870–1944) og Ingeborg Talette Thorsdtr Haaland (1875–1949). Faren var urmaker, men drev egen urmakerforretning til tross for at han var funksjonshemmet og avhengig av rullestol. Denne virksomheten gikk lenge bra og hans eldre søsken vokste opp i gode kår, men familien fikk store problemer da faren gikk konkurs på 1920-tallet, kort tid etter at Reidar ble født dom da vokste opp i trange kår..

Reidar Haaland tok handelskolen og begynte deretter som ufaglært arbeider ved en kassefabrikk i Stavanger som lagde emballasje til byens hermetikkindustri. Et arbeidsuhell gjorde at han kappet av seg to fingre og for yrkesskade-erstatningen kunne han sammen med broren Alf åpne Haaland Frukt og Tobakk i Stavanger.

Krigen

Da krigen kom til Norge arbeidet den 21 år gamle Haaland som frukthandler i Stavanger. Han meldte seg inn i Nasjonal Samling i desember 1940, men meldte seg ut igjen i mai året etter. Han gikk inn i Hirden og meldte seg til Den norske legion da denne ble opprettet 1. august 1941 og tjenestegjorde to år ved Leningradfronten. Han ga uttrykk for at dette var den beste måten å ivareta norske interesser overfor tyskerne. Han ble imidlertid ikke satt inn i skarp tjeneste, men var sjåfør ved ulike frontavsnitt.

Da han kom tilbake til Norge våren 1943 ble han av justisminister og nestleder av Germanske SS Norge, Sverre Riisnæs tilbudt en stilling som politibetjent i Statspolitiet i Oslo fra 9. juli 1943. Fra 1. oktober 1943 ble han, sammen med andre tidligere frontkjempere i Statspolitiet som hadde ervervet seg gode tyskkunnskaper overført til å arbeide for Gestapo.

Haaland ble satt inn som tolk og etterforsker i Sipos avdeling IV 1 c under Hans Gumbrecht og som arbeidet overfor motstandsbevegelsen, herunder illegale aviser, med arbeidssted Victoria terrasse. Haaland skal i denne posisjonen ha torturert minst ni norske fanger, blant dem Rolf Bækkelund. Han skal ved enkelte anledninger bitt bedt av tyske tjenestemenn oom å dempte den brutale adferden.

Haaland hevdet selv under rettssaken at han var tvunget til å utøve tortur, men fikk ikke støtte av Siegfried Fehmer i dette. Haaland mente også at han lett kom i ekstase under utøvelse av tortur og at han slik ikke var sine handlinger bevisst. At han skal ha likt å slå og kom i en slags transe med slørede øyne, er bekreftet av hans ofre. En av vitneforklaringene: «Han var i ekstase, øynene virket som på en beruset, rødsprengte, fuktige og med sammentrukne pupiller.»

Dom

Reidar Haaland i Eidsivating lagmannsrett 12. juli 1945.

Saken mot Haaland startet i Eidsivating lagmannsrett 12. juli 1945.

Hans forsvarer under rettsoppgjøret var lokalpolitiker og høyesterettsadvokat Carl Adolf Torstensen (1890-1962) som protesterte mot lovanvendelsen og bruken av de provisoriske anordningene som gjeninnførte dødsstraff i Norge.

Under behandlingen av ankesaken i Høyesterett ble gyldigheten av Elverumsfullmakten trukket i tvil, noe som ville ha gjort regjeringens provisoriske anordning om høyesterettsdommeres funksjonstid ugyldig. Høyesterett kom til at den provisoriske anordningen var lovlig gitt. Haalands anke fikk ikke medhold av Høyesterett og 9. august 1945 ble Haaland som første nordmann etter krigen dømt til døden etter § 86 i staffeloven «landsvikparagrafen». Han ble dømt blant annet for mishandling, legemsbeskadigelse og legemsbeskadigelse med farlig redskap.

Regjeringen Gerhardsen avslo søknaden om benådning 14. august og Haaland ble henrettet ved skyting den 17. august på Akershus festning, den første fullbyrdede dødstraffen siden Kristoffer Grindalen ble halshogd på Løten 25. februar 1876.

Dommen mot Haaland var en prøve av det juridiske grunnlaget for den provisoriske anordningen regjeringen i London innførte for forbrytelser mot statens sikkerhet i oktober 1941 og for drap i januar 1942. Dommen mot Haaland dannet slik presedens for domsavsigelser i flere senere saker mot norske torturister. Men i tråd med Torstensens resonnementer er likevel det juridiske grunnlaget for avsigelse av dødsdom i disse tilfellene på fagjuridisk grunnlag også senere blitt trukket i tvil.

Etterkommere

Haaland giftet seg 11. november 1944 med Agnes Schaanning (1916–2006) fra Oslo. Hun hadde arbeidet for Sipo siden våren 1942 som kontormedarbeider i administrasjonen som hennes gode tyskkunnskaper gjorde at hun også hadde enkelte tolke- og oversetteroppgaver, noe som gorde at hun var tistede ved enkelte avhør av nordmenn. Hun førte også kartotek over innsatte på Grini fangeleir og antatte flyktninger til Sverige. Disse ble brukt da det skulle settes opp arrestasjons- og gissellister.

Agnes Haaland ble ved rettsoppgjøret dømt til ni måneders fengsel som ble sont ved Bredtveit fengsel i tiden 15. september 1947–7. januar 1948.

Da Reidar Haaland ble henrettet var hun gravid og fødte en sønn to måneder senere, 18. oktober samme år. Han ble oppkalt etter faren, men fikk morens etternavn. I motsetning til faren ble sønnen en fredsaktivist og utenlandsarbeider for Røde Kors. Han døde i 2019.

Kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Reidar_Haaland&oldid=2540609»