Eswatini

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Eswatinis flagg.

Eswatini er et monarki i det sørlige Afrika. Landet het fram til 2018 Swaziland. Det har ikke kystlinje, og grenser til Sør-Afrika i sør, vest og nord og til Mosambik i øst. Med et landareal på bare 17 200 km2 er det et av Afrikas minste land, og befolkninga er på bare drøyt 1,2 millioner. Etter å ha vært en del av boerrepublikken Transvaal kom området i 1902 under britisk kontroll. I 1968 ble det et uavhengig kongedømme, og i 1973 ble det innført eneveldig monarki. Eswatini er et av svært få land som fortsatt her denne styreformen.

Navnet kommer fra den dominerende folkegruppa, swazi. Navneendringa i 2018 kom dels fra et ønske om å gjøre landets navn på språket siswati til hovedform, og dels for å slippe sammenblanding med Sveits (eng. Switzerland). Utenriksdepartementet innførte i desember 2018 dette som det offisielle norske navnet på landet. På siswati skrives landets navn eSwatini.

Geografi

Eswatini ligger på skråningen av det sørafrikanske høyplatået, med høyest terreng i vest. Hovedstaden Mbabane ligger i den vestlige delen av landet, og har omkring 95 000 innbyggere. Området er frodig, og rikt på naturressurser. Klimaet varierer fra tropisk til temperert, med høyde over havet som en viktig faktor.

Befolkning

Landet har, sammenlikna med andre afrikanske land, en svært homogen befolkning. Swazi-folket utgjør en stor majoritet. Omkring 3 % er etterkommere av hvite innvandrere, og andre minoriteter utgjør en enda mindre andel av befolkninga.

Den religiøse sammensetninga skiller seg også fra andre afrikanske land, da omkring 40 % er kristne sionister. Dette er en lokal religion som har oppstått som en blanding av kristendom og lokale, tradisjonelle religioner. Omkring 20 % er katolikker. Resten er fordelt på andre kristne samfunn (særlig anlikanere og metodister), mormonere, muslimer, baha'i og jøder.

Forventa levealder er svært lav, bare 49 år for kvinner og 50 for menn. En sentral årsak til dette er at landet er et av de som er hardest ramma av hiv/aids; rundt en tredjedel av befolkninga er smitta, og både nasjonal og personlig fattigdom fører til at de fleste ikke har tilgang på effektive medisiner. Landet har også høy spedbarnsdødelighet, hele 6,7 % per 2003.

Mer enn to tredjedeler av befolkninga er ikke i stand til å dekke grunnleggende behov for mat og lever på mindre enn en amerikansk dollar per dag, og over 40 % lever i kronisk fattigdom. Klasseforskjellene er store i landet; dersom man ikke lever i fattigdom eller på sultegrensa er det stor sjanse for at man har en romslig økonomi.

Homofili har blitt kriminalisert i Eswatini, men per 2023 er det ikke fastsatt noen lov som gir strafferammer for dette.

Historie og politikk

Swazi-folket etablerte seg i området så sent som på begynnelsen av 1800-tallet, etter å ha blitt angrepet av zuluer fra Mosambik. Europeerne begynte i samme århundre å trenge inn i området, og i 1894 ble Swaziland oppretta som et protektorat under boerrepublikken Transvaal. I 1899 brøt den andre boerkrigen ut, og da den endte i 1902 tok britene kontroll over området. Swaziland ble beholdt som en separat enhet, i stedet for å bli slått sammen med de andre britiske områdene i Sør-Afrika. Heldigvis, må man si, for Sør-Afrika fikk en friere styrefom i 1910 og begynte da på veien mot apartheid. I Swaziland var det aldri noen hvit minoritet som var sterk nok til å innføre raseskillepolitikk slik det skjedde i Sør-Afrika og Zimbabwe. Swaziland forble dermed en britisk koloni fram til 1968.

Da landet ble uavhengig ble det innført en ny grunnlov, og landet skulle være et demokratisk monarki. Landet hadde da allerede en konge. Sobhuza II (1899–1982) ble nemlig konge over swazi-folket da han var bare fire måneder gammel i 1899. Slektninger leda nasjonen fram til 1921, da han nådde myndighetsalder og ble krona. I 1973 utførte han et kupp der han forkasta grunnloven og erklærte seg som eneveldig konge. Innføringa av enevelde førte til en politisk splittelse i landet, men igjen skiller landet seg fra det man ofte har sett ellers på kontinentet. Det er mange kritikere av regimet, men det har ikke vært kuppforsøk eller borgerkrig. En av grunnene til dette er nok at det er visse demokratiske elementer i styreformen, så landet blir ikke styrt med jernhånd av en diktator. Men vel så viktig er nok swazi-folkets lojalitet overfor sin egen historie og kultur, der eneveldige konger har vært normen. Man skal heller ikke se bort fra den høye graden av fattigdom og det at rundt 20 % er analfabeter som faktorer - selv om fattigdom ofte fører til opprør, kan dette også bidra til at det er vanskelig å bygge opp en sterk opposisjon. Først i senere tid har det oppstått mer alvorlige trusler mot regimet, se nedenfor.

Kong Sobhuza II døde i 1982 - ingen annen monark kan dokumenteres å ha styrt så lenge som ham - og sønnen Mswati III tok over. Han er fortsatt landets konge per 2023. Ettersom flerkoneri er utbredt i Eswatini - det er blant annet akseptert blant kristne sionister (se i avsnittet om befolkning over) - og de mest velstående gjerne har flere koner, hadde Sobhuza II hele 210 barn. Mswati ble krona som kronprins i 1983, året etter farens død, og ble konge da han ble myndig i 1986. Han har møtt sterk kritikk for sin overdådige livsstil i et land der de fleste er fattige, og han har også møtt krav om reformer. Blant det han kritiseres for er sin flåte av luksusbiler, og det at han har utstyrt sine mange koner med hver sin luksusbolig.

Styresettet i landet fungerer slik at kongen er både lovgivende og dømmende myndighet. Den utøvende makten er lagt til statsminister og regjeringa. I og med at statsministeren utnevnes av kongen og sitter på hans nåde, kan man forvente lojalitet fra det holdet. Landet har et parlament med 65 medlemmer, hvorav 10 (inkludert statsministeren, som også sitter i parlamentet) utnevnes av kongen. Parlamentet kan vedta lover og lovendringer, men kongen har absolutt veto. Politiske partier er ikke tillatt, men i praksis foregår det en del politisk organisering i landet. Mediene er underlagt streng statlig kontroll. De to store dagsavisene drives av myndighetene. Statlig fjernsyn og radio er også direkte underlagt styresmaktene, med liten redaksjonell frihet. Private radiokanaler er tillatt, og omkring en tredjedel av innbyggerne har jevnlig tilgang til internett uten restriksjoner. Vel så viktig er det at sørafrikansk radio og fjernsyn er tilgjengelig i landet, hvilket gjør det svært vanskelig å sensurere nyhetsmeldinger på en effektiv måte.

Våren og sommeren 2021 brøt det ut protester med krav om frie valg, som i deler av landet eskalerte til opprør. Dette har siden blussa opp igjen flere ganger. Den utløsende årsaken var anklager om at politiet sto bak dødsfallet til en jusstudent. Da hæren ble satt inn mot demonstranter i månedsskiftet juni/juli, ble det skutt med skarpt. Ifølge myndighetene ble 27 personer drept, mens opposisjoner mener tallet kan være så høyt som 60.

Økonomi

Landet har en egen valuta, lilangeni, men har også en valutaunion med Sør-Afrika. Dermed er den lokale valuaten knytta til den sørafrikanske, og sørafrikanske rand er lovlig betalingsmiddel i landet.

Rundt 80 % av befolkninga er sysselsatt i jordbruket. Dette dekker til dels over at rundt en tredjedel i realiteten er uten arbeid; mange lever med naturalhusholdninger som ikke gir nok utbytte til å sikre mat på bordet. Det er en del arbeidspendling til Sør-Afrika.

De viktigste jordbruksvarene er sukker, bomull, mais og tobakk. Sør-Afrika mottar omkring to tredjedeler av landets eksport, og den andre veien kommer med enn 90 % av Eswatinis import fra Sør-Afrika.

Eswatini og Norge

Eswatinis ambassade i København er sideakkreditert til Norge. Norges ambassade i Maputo i Mosambik er sideakkreditert til Eswatini. Norge har i tillegg et honorært konsulat i hovedstaden Mbabane.

Det har vært svært lite innvandring fra Eswatini til Norge, og i 2022 bodde det bare 12 personer med bakgrunn fra landet her. Blant dem finner man opposisjonspolitikeren Bheki Dlamini, som i 2015 kom til Bergen som student, men som på grunn av utviklinga i hjemlandet søkte om politisk asyl.

Det er svært begrensa handel mellom Norge og Eswatini. I 2020 ble noe under 14 millioner kroner av norske bistandspenger kanalisert til landet, primært gjennom FNs organisasjon for industriell utvikling og frivillige organisasjoner.

Flere norske misjonærer har gjort tjeneste Eswatini. Et eksempel er Borghild Naro, forfatter av boka Guds pensjonist i Swaziland.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Eswatini&oldid=2537348»