Fadder

Fadder er en betegnelse på dåpsvitner. I middelalderen anså man i tråd med katolsk lære også at fadderskapet var et åndelig slektskap, og fadderne hadde et spesielt ansvar for barnet dersom foreldrene skulle falle fra. Faddere blir også omtalt som gudmor og gudfar.

Før reformasjonen og katolsk skikk nå

Før reformasjonen var det vanlig med to eller tre faddere. I Den katolske kirke er regelen i dag to faddere, i all hovedsak ei kvinne og en mann. Man kan ha med flere dåpsvitner enn to, men bare to utvalgte blir ført inn i kirkeboka som faddere. Det åndelige slektskapet ble oppfatta som likeverdig med et fysisk slektskap i forbindelse med ekteskap – man kunne altså ikke gifte seg med sitt fadderbarn.

Etter reformasjonen og luthersk skikk nå

Etter reformasjonen ble det vanlig med et høyere antall faddere. Før vi får kirkebøker hvor fadderne ble notert, er det vanskelig å være sikker på hvor raskt dette ble vanlig, men bestemmelser fra 1500- og 1600-tallet tyder på at det skjedde nokså raskt. En følge av dette ble at faddergavene kunne utgjøre betydelige verdier. I 1683 ble faddergaver forbudt, men dette ble aldri gjennomført fullt ut. I kirkeordinansen av 1607 ble maksimalt antall satt til fem, noe som ble gjentatt i kirkeritualet av 1685 og Christian Vs Norske Lov, og det måtte også innskjerpes på 1700-tallet. Dette antyder sterkt at folk ønska å ha enda flere enn fem faddere. Fadderne måtte være hederlige folk, og de kunne ikke være bannlyst og heller ikke tilhøre et annet kirkesamfunn. Det sistnevnte ble oppheva så sent som i 1880, men det er fortsatt praksis at minst én av fadderne må være medlem av Den norske kirke.

Etter gammel tradisjon skulle en av fadderne bære barnet til dåpen, og da helst ei kvinne. Den som bar barnet og dennes ektefelle ble da gudmor og gudfar, mens de andre ble faddere. Det var den som bar barnet som på barnets vegne forsaket djevelen og avla trosbekjennelsen. Gudmora bar også gjerne barnet rundt alteret, og det ble gitt en ofring til kirka. Dette ble i Christian Vs Norske Lov forbudt ved dåp av uektefødte barn, men i 1771 ble det igjen tillatt ved enhver dåp.

Dagens regler for fadderskap i Den norske kirke er at man må ha fylt 15 år, og som hovedregel være medlem av Den norske kirke. Ikke-medlemmer må bekrefte for presten at de aksepterer barnedåp slik den forstås i Den norske kirke. Det betyr at for eksempel for katolikker er det ikke noe problem å være fadder i Den norske kirke, ettersom man har et i all hovedsak likt syn på dåpen, men for en pinsevenn vil det ikke være greit. Det er i dag ingen øvre grense for antall faddere, men presten kan ta det opp dersom det blir for mange. Minst to må være til stede under selve dåpshandlinga.

Andre betydninger

Fadder brukes også i andre sammenhenger. Noen eksempler er:

• I Den katolske kirke har man også en fadder ved konfirmasjonen. Dette trenger ikke å være samme en av fadderne fra dåpen.
• I forbindelse med bistandsarbeid er det vanlig med fadderordninger der man støtter et barn eller et prosjekt.
• Innen rusomsorgen er fadderordninger vanlige for å hjelpe folk gjennom avvenning. Særlig Anonyme alkoholikere er kjent for dette.
• Ved skipsdåp omtales den som døper skipet som gudmor (eller gudfar i de sjeldne tilfellene der en mann døper fartøyet).
• Skoler og universiteter har ofte fadderordninger, der eldre elever/studenter hjelper yngre med å finne seg til rette. Dette kan man også finne på noen større arbeidsplasser.

Kilder og litteratur

• Fadder i Norsk historisk leksikon.
• Fadder på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Å være fadder, Sør-Hålogaland bispedømme i Den norske kirke.