Faredager

Tjenestefolk og herskap ved faredagen på Strømsø torg i Drammen 1929.

Faredager, eller flyttedager, var lov regulert til 14. april og 14. oktober. For tjenestefolk, hushjelper, drenger og stallkarer på landet og i byen, var denne datoen det lovfestede utløpet for leie- eller tjenestekontrakter. 14. april var også vanlig flyttedag for leilendinger og husmenn som skulle forlate sine bruk og plasser. Begge dager ble brukt til jobbmarked på torvet i byene. Her møttes de som trengte ny jobb og de som ville ha ny ”taus”, hushjelp, dreng eller ”innejente”.

Da byene for alvor vokste seg store opp mot 1900 var tjenestejente største yrkesgruppe for kvinner både i bygd og by. I 1900 var det 105 000 tjenestejenter i Norge. Det vil si nesten 40% av alt lønnet kvinnearbeid. De fleste tjenestejentene var ugifte. Å tjene i andres hjem var gjerne en kortvarig karriere i påvente av noe bedre.

Tjenestejentene var underlagt Tyendeloven og hadde særdeles få rettigheter. Det var 3 måneders gjensidig oppsigelsestid frem til de to fastsatte fare/flyttedagene i april og oktober, men det var en enkel sak for en arbeidsgiver å bli kvitt ei tjenestejente på dagen. Det kunne være nok å beskylde henne for ”natteløberi”.

Å søke huspost skjedde på mange måter. Helst ble det formidlet gjennom slekt og kjente, men det fantes festekontorer som formidlet arbeidskraft og arbeidsplasser.

I Drammen møttes herskap og tjenere på Strømsø torg på faredagene, og det ble akkordert og kjøpslått. ”Socialdemokraten” skrev i 1895: ”Her stod arbeidssøkende nærmest på fesjå. De ble gransket, veiet og målt. En kunne være fristet til å kalle det et slavemarked”.

Se også

• Faredager i Norsk historisk leksikon

Litteratur og kilder

• Basert på en artikkel fra den nedlagte nettstedet historieboka.no, skrevet av Terje Bautz.
• Norges kulturhistorie, Aschehoug 1983
• Troels-Lund, Dagligliv i Norden, Gyldendal 1939
• Norgeshistorie.no