Fastelavensboller

Fastelavensboller, også kalt fastelavnsboller, og i deler av landet muligens også heitevegger, er et bakverk som særlig spises i forbindelse med fastelaven. Etter at det på 2000-tallet var økt migrasjon fra Sverige ble det stadig vanligere med fastelavnsboller i kafeer, tidvis under navnet semler eller semlor.

Som er vanlig med tradisjonsbakverk, har fastelavensbollene endra seg over tid. Ulike bakverk har vært forbundet med fastelaven, og ordet fastelavensboller i seg selv har også endra seg over tid. På 2000-tallet viser ordet fastelavensbolle til en fylt bolle uten rosiner. Fyllet består ofte av vaniljekrem, krem og syltetøy eller tidvis også mandelmasse.

Varianter og oppskrifter

Første gang fastelavensboller nevnes på trykk i Norge, er i en annonse i Den Constitutionelle i 1838. I oppskriftsform var det førsteutgaven av Hanna Winsnes' kokebok som var først ute. Den kom ut i 1845, og Winsnes' oppskrift var på søte boller bakt med melk og smør. Winsnes beskrev senere fastelavensbollene i kontekst i boka Aftnene paa Egelund: "Da Smaapigerne om Eftermiddagen sad ved Thebordet med sine Fastelavnsboller og de smaa Kopper, kunde Helga neppe drikke for Latter, men spildte sin The hvert Øieblik."

Avisannonser viser at det på midten av 1800-tallet var flere ulike bakverk i som ble solgt i anledning fastelaven. Felles for disse var at de var luksuriøse bakverk som ble spist før fastetida starta. I 1844 solgte baker L. M. Thane i Trondheim "Velkrydrede Fastelavns-Boller, saavel med som uden Succat" Hva slags krydder disse bollene skal ha hatt er ikke nevnt, men senere oppskrifter bruker kardemomme eller kanel. Gjennom hele 1800-tallet presiserte kokebokforfatterne at det ikke skulle være rosiner i bollene, selv om både sukat og av og til korinter ble brukt.

1846 begynte også bakerne å avertere for "Berliner-Fastelavnsboller med Fyldning". Sannsynligvis er dette i slekt med det vi i dag kaller berlinerboller. Fastelavensbolleutvalget ser generelt ut til å ha blitt større i andre halvdel av 1800-tallet. I 1865 dukker for første gang "fastelavensboller med vanille" opp, selv om det ikke kommer fram om vaniljen kom i form av vaniljekrem eller vaniljesmak. I Halden ble det i 1872 avertert for "Fastelavnsboller, saavel almindelige som fine saakaldte fedeboller". Ordlyden tyder på at fedebollene var et nyere produkt, hvis navn ikke hadde festa seg ennå. Gjennom 1870- og 80-tallet fortsatte haldensavisene å reklamere for både vanlige fastelavensboller og fedeboller, og på 1880-tallet også for "viktoriaboller og alexandraboller med vanille".

Fra ca 1910 begynte enkelte kokebøker å foreslå fyll til fastelavensbollene. Mathilde Schønberg foreslo et fyll basert på mandelmasse. Fylte boller ser ut til å ha blitt stadig vanligere utover 1920- og 30-tallet. Dette betyr ikke nødvendigvis at ikke bollene var fylt før dette - annonsene fra bakerne på 1890-tallet tyder tross alt på at fylte boller var forbundet med fastelaven allerede da. Likevel virker det som om fyllet ikke var det som definerte bollene som nettopp fastelavensboller. Mange av de tidlige kokebøkene, Winsnes inkludert, skrev at man kunne lage kavringer av fastelavensboller, og i Tilla Valstads roman, Teodora, er duften av ferske fastelavnsboller skildra. Det var altså fortsatt bakverket som sto i sentrum for definisjonen, ikke fyllet.

Heitevegger og bollespisingspraksis

I Bergen ble det i tillegg til fastelavnsboller spist heitevegger. Ørnulf Hodne ser bruken av Heitevegger i Bergen som en rest av en gammel matskikk som hadde utvikla seg under påvirkning fra det tyske området, noe også navnet tyder på. Han refererer også kilder som forteller at barna gikk tradisjonell fastelavensbukk, og fikk fastelavensboller eller heitevegger dit de kom.

Noen kilder hevde at heitevegg og fastelavensboller er det samme, og at forskjellen mest handler om måten bollene spises på. Andre forteller at heitevegg er et større og mer massivt bakverk. Ideen om at dette er to ulike bakverk som begge forbindes med fastelaven, kan understøttes av at de Bergenske bakere averterte for både "Hedevægge og Fastelavensboller" dagen før fastelaven i 1857. Også i Trondheim ble det på 1850-tallet avertert for både heitevegger, fastelavensbrød med og uten sukat og berlinerboller fra en og samme baker, noe som tyder på at de ble sett på som forskjellige bakevarer.

I Edvard Hoffs erindringer fra Bergen omkring 1850, kan vi lese om spising av Heitevegger på fastelavnsmandag.

Den dagen vanket det over hele byen heitevegger (heisze Wecken) til dessert etter middagen. Det var en slags meget store melboller som ble servert så varme som det var mulig å få dem, og med søt fløte og smeltet smør til. Man når dem på den måten at man skar av toppen av bollen og så helte på fløten og smøret inntil bolledeigen var fullstendig mettet av disse ingrediensene. Etter til slutt ha strødd kanel på, la man toppen over igjen og spiste med kniv og gaffel den ganske bastante retten, som også vi barn fikk fordøye i god ro, siden vi den ettermiddagen var fri fra skolen. Nåtidens små fastelavensboller er kun en svak skygge av heiteveggene.

Lorentz Dietrichsons minner om sin barndoms fastelavensmandager ligner, med det unntak at Dietrichsons spiste Hedevægger hele dagen:

Frokost, Middag og Aften. De tilberedtes i Bergen paa den Maade, at man varmede dem paa Ovnen,til Undersiden blev sprød, skar et hul i Oversiden, og i dette Hul fyldte man smeltet smør og varm, sukret Melk - en meget velsmagende, men sikkert høist ufordøielig Ret, der gjerne havde den Følge, at Klassen i Skolen den næste Dag var decimeret - paa Grund af Indigestion.