Finneodel

Finneodel var en juridisk institusjon som fram til 1700-tallet ga sjøsamer rett til å bruke offentlig eid jordegods uten å betale bygselpenger eller landskyld av det. De betalte kun en mindre skatt og leidang hvert år, og disse avgiftene var betydelig mindre enn de vanlige jordavgiftene. Disse rettighetene hadde sjøsamene i egenskap av å være ei etnisk gruppe, slik at rettighetene ikke fulgte gården i et tilfelle der en etnisk nordmann overtok den. Selve betegnelsen «finneodel» ble skapt av danske embetsmenn, som så likhetstrekk mellom finneodel og vanlig odel.

Gårder og rydninger som var finneodel, var som regel ikke inkludert i matriklene ettersom det ikke ble skattet av dem eller ble betalt bygsel og landskyld av dem på vanlig måte. I forbindelse med utarbeidelsen av 1723-matrikkelen ble de likevel matrikulert og skyldsatte. 1723-matrikkelen trådte aldri i kraft, og i 1727 bestemte kong Fredrik IV at sjøsamene skulle få beholde sine gamle rettigheter. En motivasjon for dette var at riksgrensa mot Sverige på dette tidspunktet ikke var endelig avklart. Derfor gjaldt det for all del å knytte bånd til befolkningsgruppene i Nord-Norge og i alle fall ikke støte dem fra seg.

Litteratur

• Evjen, Bjørg og Hansen, Lars Ivar (red.): Nordlands kulturelle mangfold. Etniske relasjoner i historisk perspektiv, Oslo 2008, s. 52-60.