Flekkerøya

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
«Flekkerøy med Oksøy Fyr».
Foto: Anders Beer Wilse (1929).

Flekkerøya (Flekkerøy) er en øy og en bydel i Kristiansand som i dag er forbundet med fastlandet gjennom den 2,3 kilometer lange Flekkerøytunnelen. Øya har et areal på 6,6 km2 og 3518 innbyggere (2019), og de aller fleste (3481) bor i tettstedet Skålevik. Lindebøkilen (fra nord) og Mæbøsfjorden (i sør) deler Flekkerøya nesten i to, Indre og Ytre Flekkerøya.

Historie

Flekkerøya var en viktig havn i Skagerrak1500-tallet, og fra 1540-tallet var Flekkerøya den viktigste havnen for skipstrafikken mellom Nordsjøen og ØstersjøenAgdesiden. De første befestninger i området ble anlagt i 1555 og hadde navnet Flekkerhus festning. Stedets og havnens betydning fremgår også av at lenet fra 1559 (forbigående) hadde navnet Flekkerhus len.

9. januar 1628 gikk et kongebrev til Christopher Giøe som var lensherre på Agdesiden med befaling om å bygge et blokkhus på Slottsholmen på Flekkerøya. Det stod ferdig i 1635. Slottsholmen kalles også Gammeløya, siden også Christiansø.

Hovedtollstedet for Nedenes og Mandals len ble i 1634 etter kongelig befaling langt til Flekkerøya. Alle kromenn som bodde på fastlandet (Indre Flekketøy) ble pålagt å flytte til Slottsholmen. Det samme gjaldt toller og visitør. Flekkerøy havn ble av riksrådet på denne tiden sagt [referanse?] «å være skapt av naturen likesom nøkkelen til Øster- og Vestersjøen». Etter kongelig besøk våren 1635 (Christian IV) fikk den navnet Christiansø.

Kongen ville gjøre Flekkerøya til en sterkt befestet havn og til et midtpunkt for hele lenets adminstriasjon. I 1635 fikk lensherren ordre fra kongen om at residensen skulle legges i nærheten av Christiansø. Om sommeren, i skipnings- og sjørøversesongen, skulle lensherren på selve den befestede øya. Residensen ble bygd i murstein og stod ferdig i 1642. Lindebø gård på Flekkerøya var ladegård under festningen.

Under andre verdenskrig var Flekkerøya befestet av tyskerne.

Flekkerøy historielag ble stiftet i 1990.

Kilder og litteratur