Frederik I
| Frederik I | |
|---|---|
| |
| Personalia | |
| Tittel: | Konge av Danmark og Norge |
| Regjeringstid: | 1523–1533 |
| Valgspråk: | Mit håb er Gud alene |
| Fødselsdato: | 7. oktober 1471 |
| Fødested: | Haderslevhus |
| Bortgang: | 10. april 1533 |
| Dødssted: | Gottorp slott |
| Foreldre: | Christian I og Dorothea av Brandenburg |
| Ektefelle(r): | Anna av Brandenburg Sophie av Pommern |
| Barn: | Christian Dorothea Hans Elizabeth Adolf Dorothea |
Frederik I (født 7. oktober 1471, død 10. april 1533) var konge av Danmark og Norge fra 1523 til sin død. Han ble den siste dansk-norske kongen som styrte landene i en personalunion, da hans etterfølger gjorde Norge til et dansk lydrike i 1537.
Tronovertagelsen
Christian Is enke Dorothea av Brandenburg fikk i 1490 delt hertugdømmet Holstein mellom sønnene Hans og Frederik. Sistnevnte, som fikk velge først, tok den gottorpske delen. Det forelå en gammel avtale om at hertugdømmet ikke skulle deles, og de måtte derfor formelt sett styre områdene sammen. I realiteten styrte de hver for seg, og Frederik hadde en framgangsrik tid.
I 1523 var kong Christian IIs posisjon svak, og Frederik, som var kongens onkel, inngikk en allianse med en del danske adelige. 8. mars 1523 erklærte han krig mot Christian II. Bare atten dager senere ble Frederik hyllet som konge i Viborg, og 13. april forlot Christian II Danmark. Frederik underskrev sin håndfestning, og ble hyllet som konge over Danmark og Norge.
Regjeringstiden
I Frederiks regjeringstid var Danmark preget av uro. Mens størsteparten av adelen hadde ønsket å bli kvitt Christian II, ville mange borgere og bønder ha ham tilbake. I 1524 og 1525 var det tilløp til opprør både på Jylland og i Skåne. Christian IIs stattholder på Gotland forble lojal mot den avsatte kongen, og gikk i land i Blekinge. Med en hær på 8000 mann beleiret han Helsingborg slott, men hans bondehær ble knust i to blodige slag i april og mai 1525. Først i 1532 fikk Frederik kontroll over den avsatte kongen. Han lurte ham da til å komme fra Norge til Danmark under løfte om fritt leide, og satte ham straks i arrest på Sønderborg slott. Christian II tilbrakte resten av sitt liv i fangenskap.
Frederik holdt seg gjennom det meste av sin regjeringstid på Gottorp slott. Han besøkte aldri Norge, og var i Danmark så sjelden han kunne.
Håndfestningen han hadde måttet undertegne var streng, men Frederik klarte allikevel å få en del makt. Et av hans redskaper var å true med å abdisere til fordel for Christian II, hvilket skremte adelen til å gå med på hans krav. En av tingene han gjorde som var i strid med håndfestningen var å innføre religionsfrihet for lutheranere i Danmark. Den lutherske presten Hans Tausen ble utnevnt til kongelig kapellan, og i 1526 bestemte han at biskopene skulle velges i Danmark i stedet for å bli utnevnt av paven. Dette var et viktig skritt på veien mot reformasjonen.
Etter Frederiks død brøt grevefeiden ut, hvilket for Norges del betydde et interregnum fram til 1536.
Litteratur
- «Frederik I av Danmark og Norge», Wikipedia
| Forgjenger: Christian II |
Konge av Danmark og Norge |
Etterfølger: Interregnum, så Christian III |