Gotisk arkitektur
Gotisk arkitektur eller gotikk er en arkitektonisk periode som dominerte det katolske Vest-Europa i middelalderen, fra ca. 1150 til rundt 1450, i Norge 1200 til rundt 1550. Gotikken er først og fremst en stil i kirkebyggingen, og overgangen fra romansk arkitektur var ganske betydelig. Dette kan knyttes til at stilen fikk sitt gjennombrudd samtidig med korstogene og en endret trosoppfatning, som noe forenklet kan sammenfattes med framstillingen av Kristus fra å være en konge til en lidende Frelser.
Men den kristne trosgløden gikk ikke på bekostning av ingeniørknnskapen. Gotikken er mer enn noen annen periode innen europeisk kunsthistorie basert på prinsipper innen konstruksjonen. Gotikkens byggmestere kombinerte spissbuer, ribbekrysshvelv og strebebuer på en ny måte. Konstruksjonene var et svar på konstruktive utfordringer med iboende estetiske muligheter som gotikkens byggmestre utviklet og raffinerte til det nesten sublime.
Det største problemet var kryssende tønnehvelv - særlig hvis de hadde forskjellig bredde (diameter).
Genistreken i gotikkens byggekunst var at man forlot det halvsirkelformete hvelvet og gjorde det høyreist. Da ble trykkfordelingen i konstruksjonen gunstigere, krysset fikk igjen noe av den tiltrengte høyden og ble derved sterkere. Det neste trinn var at en konstruksjon som var mer i pakt med dette kunne gjøres slankere.
Etter hvert ble stilen også tatt opp i profane bygg, som rådhus, justisbygninger, forretningsgårder og patriserhus, og den kom også inn i møbelhåndverk. Den kom imidlertid ikke noe særlig inn i søreuropeisk byggekunst, hvor stilen fikk sitt navn: De kalte den hånlig for «gotisk», noe goterne (=tyskerne) hadde funnet på.
Norge
Nidarosdomen er også den eneste kirken i Norge som har en fullt utviklet gotisk basilikaform med strebebuer. Også Håkonshallen i Bergen ble reist på tiden gotikken hadde fått gjennomslag.
Kilder og litteratur
- Coldevin, Axel. Epoker i Europas stilhistorie, ss. 20-23. Utg. Aschehoug. Oslo. 1969. Digital versjon på Nettbiblioteket.