Gro-komiteen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Gro-komiteen var en mindre koordinasjonskomité på 12-14 kvinner i motstandsbevegelsen under andre verdenskrig. Komiteen var sentral bl.a. i "Foreldreaksjonen" i 1942.

Lektor Oddrun KårstadHamar kontakta Helga Stene i august 1941. Sammen med en annen venninne fra Oslo, redaktør Connie Juell, ville de tre samle seg til innsats mot okkupasjonsmakten. Etterhvert tok de også Helgas søster Aasta Stene med seg i arbeidet. De tok kontakt med mange kvinner i ulike organisasjoner, spesielt kvinner i ledende posisjoner med stort kontaktnettverk.

I september 1941, etter at Josef Terboven hadde erklært unntakstilstand i Oslo, samla ca. 30 kvinner seg til møte. Det var kvinner fra Internasjonal kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF) og Norske kvinnelige akademikeres landsforbund (NKAL). Begge disse organisasjonene hadde allerede et illegalt miljø og de ønska å satse videre på muntlig formidling. De etablerte en mindre koordinasjonskomité på 12-14 kvinner, som de senere kalte «Gro».

Utfra komiteen spredte det seg raskt undergrupper, for hver kvinne fikk i oppdrag å verve 4-6 personer. De kalte gruppene for studiesirkler, syklubber, husmorgrupper eller bridge-grupper. I starten visste mange ikke at de var med i et illegalt nettverk, men de måtte sjekkes ut og så snart man visste hvem man kunne stole på, så fikk de nye oppdrag om både videre verving og å spre viktige meldinger. Kvinnene skulle også delta i passiv motstand generelt. Det var vanskelig å holde eksakt rede på hvor mange man etter hvert ble, men de regner med at bare i Oslo var der rundt tusen kvinner med.

Foreldreaksjonen

Bakgrunnen for aksjonen var lov om nasjonal ungdomstjeneste, som ble vedtatt 5. februar 1942. I den het det at alle norske ungdommer mellom ti og atten år skulle tjenestegjøre i Nasjonal Samlings ungdomsfylking.

Loven slo fast at

Enhver norsk gutt og jente skal for sin nasjonale oppdragelses skyld og for å tjene sitt folk og fedreland tjenestegjøre i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking. Plikten til ungdomstjenesten begynner 1. januar det år tiårsalderen fylles og opphører 31. desember det år attenårsalderen nåes.[1]


Torsdag 3. mars 1942 møttes medlemmene i Gro-komiteen, og Sigrid Helliesen Lund utformet sammen med søstrene Helga og Aasta Stene et opprop med følgeskriv, som inneholdt en orientering om saken:

Bispene er suspendert, prestene har sluttet opp om dem. Lærerne trues med avskjed for det de har gjort for å beskytte våre barn mot NS-påvirkning. Vi foreldre kan hverken suspenderes eller avskjediges. Nu er det vår tur til å slå et slag for barna.

Rundskrivet munnet ut i en oppfordring til å sende et likelydende brev og sende til Kirke- og undervisningsdepartementet. I brevet skulle det stå:

Jeg ønsker ikke at mitt barn skal delta i NSUFs ungdomstjeneste, da de retningslinjer som er trukket opp for dette arbeid strider mot min samvittighet.[2]


De brukte det kvinnenettverket de hadde bygget opp gjennom Gro-komiteen og sendte ut budskapet, som mange flittige kvinner kopierte på ulike måter og fikk distribuert vidt og bredt. Bl.a. satte filologstudent Anne Emilie Gjøstein i gang femti medstudenter med å skrive usignerte brev til slekt og venner over hele landet. Prestefruer, legefruer, misjonsforeninger og sanitetsforeninger, sykepleiere, jordmødre og lærere mobiliserte voldsomt. Planen var å få postet brevene fredag 6. mars, for da ville det ta tre dager før truslene om represalier ville nå avisene.

Foreldre fra hele landet hev seg rundt og aksjonerte. Hele 200 000 brev kom inn, hvilket gjorde det umulig for NS å reagere mot alle, så de som ikke allerede var i søkelyset gikk fri. I utgangspunktet hadde ikke Foreldreaksjonen støtte fra hjemmefronten, fordi man var redde for represalier, men siden det kom inn så mange tusen svar ble det ikke mange reaksjoner. Helga Stene ble riktignok tatt inn til avhør hos Gestapo, beskyldt for å drive med antinazistisk propaganda på skolen, men hun ble sluppet fri med en advarsel. Loven ble til slutt fjernet. Det var en stor seier for sivilbefolkningen. Det var kvinnenes fortjeneste, selv om deres store innsats i ettertid er sterkt underkommunisert.


Referanser

  1. Jonassen, Mari: Norske kvinner i krig 1939-1945. Aschehoug, 2020, s. 322. ISBN 82-03-26751-2.
  2. Jonassen, Mari: Norske kvinner i krig 1939-1945. Aschehoug, 2020, s. 322. ISBN 82-03-26751-2.

Kilder og litteratur

  • Jonassen, Mari: Norske kvinner i krig 1939-1945. Aschehoug, 2020. ISBN 82-03-26751-2.