Gunvor Mostad (1920–2018)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Gunvor Fredrikke Mostad født Schjetne 18. november 1920 i Vikna i Nord-Trøndelag, død 7. juli 2018 i Trondheim var husmor og kunstner. Under andre verdenskrig var hun motstandskvinne og blei tatt til fange av Rinnan. Hun døde 98 år gammel.

Familie

Hun vokste opp på Tyholt i Trondheim samen med mor Olga Lovise Mikalsdatter Schjetne født Nilsen og far, overkonduktør i NSB Paul Schjetne, og broren Gunnar Magne Schjetne.

Da flyalarmen gikk 9. april 1940 i Trondheim, sprang hun hjemmefra og tok med alle kjærlighetsbrevene hun hadde fått av kjæresten Eigil Mostad. De hadde vært kjærester siden hun var 14 år. De gifta seg i 1945 og bosatte seg på Orkanger. De fikk tre døtre: Vigdis (1947–1969), Turid (f. 1948) og Kari (f. 1951). Vigdis omkom i en flystyrt bare 22 år gammel.[1] Eigil Mostad var administrerende direktør i Orkla Exolon (det som nå er Washington Mills) fra oppstarten i 1962 og til han gikk av med pensjon i 1987.

Motstandskvinne

Hun var 19 år da krigen starta og betegnet seg selv som ung, nysgjerrig og modig. Hele familien var involvert i illegalt arbeid.

Ved krigsutbruddet blei mamma Olga, Gunvor og broren Gunnar sendt til onkelen som hadde gård ved Sparbu stasjon. De var knapt kommet fram før bruene blei sprengt. Det krydde av engelskmenn rundt dem. De hadde havna midt i krigsdramaet, i stedt for et trygt sted. Det syntes hun imidlertid var spennende og fint. De hadde tidligere bodd i Steinkjer, så der traff hun igjen mange av kameratene sine og fant på mye med dem. Men etter et par måneder dro de tilbake til Trondheim igjen, siden faren hadde helt forferdelig samvittighet med tanke på at han hadde sendt dem rett inn i krigshandlinger. Hun mista en nær venn, Knut Christensen da nordsida av Steinkjer blei bomba.

I Trondheim var faren involvert i illegalt arbeid, men det ble det ikke snakka om hjemme. Det var tryggest at færrest mulig visste noe. Han dreiv med smugling av jøder og mikrofilmer over til Sverige og redda mange liv. Både faren og broren var involvert i gruppa til Odd Jønland (med dekknavnet «Kåre Hansen»), men uten at de faktisk visste om hverandre!

I 1942 gikk hun på et kurs i stenografi og maskinskriving og fikk jobb hos bygningssjefen i Trondheim. Seinere jobba hun på sosialrådmannens kontor. Høsten 1942 hadde «Kåre Hansen» behov for noen som kunne stenografere og da verva broren henne til det farlige oppdraget. Seint om kveldene lista hun seg opp på kontoret sitt i rådhuset der hun satt og skreiv for den illegale gruppa.

I et intervju forteller hun om sine opplevelser:

"Jeg var jo kontordame og hadde skrivemaskin. Og så hadde jeg nettopp sluttet på rådmannskontoret og begynt på husmorskolen. Men så hadde jeg nøkkel til kontoret mitt, så det er nokså vittig å tenke på at vi gikk sene kvelden, etter de andre var gått fra kontoret, låste oss inn og lista oss opp i Rådhuset. Og kontoret mitt var oppe i øverste etasje hvor det er sånne halvmånevinduer. Der satt vi og skrev koder altså."

[2]

Hun fortsatte med den illegale virksomheten også etter at hun hadde begynt på husmorskolen 1. januar 1945. Vinteren 1945 blei «Kåre Hansen» tatt og Gunnar mente at de måtte gå i dekning. Det rakk de ikke før Henry Rinnan 20. februar 1945 stod på døra og ville arrestere ham. Siden han ikke bodde hjemme lenger, så blei Gunvor og faren tatt som gisler i hans sted. De blei først ført til Misjonshotellet, deretter blei hun overført til Vollan 6. mars 1945. Da hun gikk forbi farens cellevindu der, ropte han at han skulle hilse fra tante Borghild i Sverige – da visste hun at Gunnar hadde kommet seg over til Sverige i god behold. Riktignok skulle det vise seg at han lå i dekning i 14 dager før han tok seg over til Sverige. Han kom hjem med freden som norsk politisoldat.

På Vollan delte hun celle med to andre kvinner; Ingrid Wergeland og Fru Vik. Hver morgen var det oppstilling med følgende rapportering: «Celle zwanzig drei Frauen, alle gesund, herr Wachtmeister». Forholdene var kummerlige – dobøtta stod like ved vannbøtta, ikke var der hygieneartikler der å hjelpe seg med ved menstruasjon. Til slutt blei den borte på grunn av nervepåkjenningene, og det tenkte hun kunne være like greit. Etter hvert fikk de inn ei fjerde dame: Lovise Heggen.

Men hun holdt både motet og humøret oppe. Som speider hadde hun lært seg morse og kommuniserte ved hjelp av en hermetikkåpner med både faren og ingeniøren som var i nabocella. Hun fikk blant annet vite at faren hadde vært i avhør, men ikke hadde røpa noen ting. Hun bestemte seg for å spille uvitende jente.

17. april blei hun og de andre fangene overført til Falstad med båt fra Trondheim. Det var en strålende vakker vårnatt som hun mintes svært godt. Hun mente på at dette måtte være noe av det vakreste som kunne vederfares et menneske.

På Falstad blei kvinnene plassert i hovedbygningen, mens mennene blei plassert i brakkene rundt. Hun syntes det var en annen stemning nå når de venta på freden. Natt til 7. mai 1945 husker hun at de blei holdt våkne av mye støy og brak utenfor og at det kjørte biler til og fra. Ryktene sa at tyskerne gravde opp lik og kjørte dem bort. Om morgenen 7. mai blei alle sluppet fri og frakta til ulike bondegårder for å få i seg skikkelig mat.

Hun takka nei til 5000 kroner i erstatning for tort og svie under krigen. Mannen Eigil hadde en årslønn på 6000, så sammenlikna var det en stor sum. Men hun tenkte at hun tross alt hadde hatt det godt og at Norge trengte pengene mer enn henne. Men hun takka ja til å fullføre husmorskolen på statens regning, selv om hun hadde drømt om både å bli skuespiller og kunstmaler.[3]

Ettermæle

Kvinnelige Falstad-fanger

I 2025 ga Falstadsenteret ut en postkortserie i forbindelse med Trøndelag teaters oppsetning «Drontheim», som omhandler motstandssøstrene Thora og Johanna Matheson. Fokuset på postkortserien var spørsmålet – Hvorfor glemte De kvinnenes innsats?. Spørsmålet er en referanse til et leserbrev fra "Flere kvinner" rettet til biskop Arne Fjellbu i 1945, der de kritiserte ham for ikke å ha kvinnenes innsats med i sin fredspreken på en minnegudstjeneste i Nidarosdomen. [4]

Ett av kortene er via Gunvor Mostad.

Falstadsenteret skriver på kortene om de kvinnelige Falstadfangene:

215 kvinner satt fengslet i Falstad fangeleir på Ekne i perioden 1942 til 1945. Mange av dem var politiske fanger, arrestert for spionasje, sabotasje, smugling eller annet motstandsarbeid. Andre var arrestert for å a hatt ulovlig kontakt med krigsfanger, for å ha hjulpet desertører og engelske agenter, eller ytt annen hjelp til fiender av okkupasjonsmakta. Noen var tatt for å ha forsøkt å flykte eller ulovlig krysse grensen til Sverige. Flere var også arrestert som gisler for familiemedlemmer.

Referanser

  1. ↑ Hoel, Ole Jacob: Sorgen i Gunvor og Eigils liv. Adresseavisen, lørdag 28. februar 2015, s. 22–28. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  2. ↑ Mostad i Norsk digitalt fangearkiv 1940–1945. Besøkt 18.02.2025.
  3. ↑ Øye, Audhild: Tatt til fange av Rinnan. Sør-Trøndelag, lørdag 2. mai 2015, s. 18–21. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  4. ↑ Hr. fung. biskop Fjellbu. Leserinnlegg fra «Flere kvinner». Adresseavisen, tirsdag 18. september 1945, s. 4. Digital versjon på Nettbiblioteket.

Kilder og litteratur

Eksterne lenker

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Gunvor_Mostad_(1920–2018)&oldid=2594019»