Hørta Meenseter

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Hørta Meenseter i mellomkrigstida.
Hørta Meenseter fra sydvest
Foto: Kent Stenhaug (april 2019).

Hørta er setra til gården Meen (Skien, 70/17) i Gjerpen i Skien kommune. Offisielt navn for dette stedet navn er nok Mensæter, men det er noe uklart i stedsnavnsdatabasen.[1]

Det er cirka 6 kilometer fra gården til setra. Det er flere setre i området. Det er et meget godt jordsmonn der som skyldes basalt berggrunn. Det gir frodige grasbeiter med mange forskjellige planter og blomster. Setra og beitene utgjør ca 60 dekar. I tillegg er det ca 150 dekar skog.

Gamlestua og gamlefjøset må være fra først på 1800-tallet. På vegger og takbjelker i gamlestua er det skåret inn mange årstall som bekrefter dette. Gamlestua var oppholdsrommet til seterfolket før Nystua ble satt opp rundt 1923.

Det er veldig lite skrevet om Hørta seter fra tidligere tider. Antagelig er dette fordi den ikke har eget gårds- og bruksnummer. Når man søker, så finner man naboeiendommen Hørta. Den var en gang en husmannsplass som ble fraskilt i 1898. I 1665 nevnes Hørta som en plass under Meen[2].

Drift 1958-1966

Dyr og melking

I 1959-1964 var Gunvor Karlsen budeie på Hørta. Hun var der sammen med barna Anne Marthe, Ragnhild, Kirsten, Torunn og mannen Kåre. Kåre og de største barna syklet til jobb og skole. I 2013 er Gunvor fremdeles en sprek dame på 89 år.

Mye tyder på at fjøset mye blei rusta opp i 1958: Ny melkebu og grasje. Gunvor forteller at dette sto ferdig når hun begynte i 1959. Det var da også lagt vannslange fra Tinnmakerdalen. I 1958 var Steinar Meen 4 år. Han kan huske at melkebua og garsjen ble bygd. Spesielt husker han at garsjen en gang ikke var der og at det da var en dør inn til den nederste delen av fjøset. Dette var var altså 3 år etter at Hans Meen tok over gården i 1955. Disse utbedringene var nok et ledd i en større plan: I 1959 ble fjøset på gården bygd om (nytt støpt gulv og ny innredning). Det var behov for lang sessong på setra med nyansatt budeie dette året.

Det var vakumdrevet melkeanlegg. Rørsystemet var fast montert i fjøset. Vakummaskinen ble flytta fra gården til Hørta samtidig med at melkedyra kom til setra. Likeså med resten av melkeutstyret. Melkemaskinene hang under kuene og var kopla til vakumrøra med hver sin gummislange.

I 1965 var det en kvinnelig dyrlegestudent med hund som hadde jobben som budeie.

I 1966 kjørte Kirsten og Hans opp og ned mellom gården og setra for å melke. I 1967 ble melkeproduksjonen avslutta. Siden har det vært ungdyr og kalver som har gått på beitene i Hørta og holdt kulturlandskapet i orden.

Traktor og bil

I 1959 fikk man bil på gården. Det var en Volvo Varebil. Seinere ble den byttet i en Volvo Duett Stasjonsvogn. Det gjorde det enkelt å reise mellom gården og setra. Før det brukte man traktoren, en gråtass (Ferguson). Når flere skulle være med hadde man en lastekasse bak på traktoren og på den hadde man et sete til pasasjerene. På begynnelsen av 60-tallet fikk man Massey Ferguson 35.

Annet arbeid

Beitene ble stelt om våren. Gammelt gras blei brent. Det ble spredd kunstgjødsel. Steinar Meen var med på dette flere år.

Nypentorn (nyperoser) blei bekjempet på forskjellig vis. Det var nødvendig for å redusere skader på kuenes spener. Sprøyting var nok det mest effektive.

Hvert år måtte gjerdene vedlikeholdes. Elektrisk gjerde var tatt i bruk, men ikke over alt.

Myrene blei grøfta. Det var tilskudd til det. Hensikten var å øke beiteområdet. Det gjaldt den store myra ved fjøset, myrene i øvre Sørjordet og litt i Nordjordet. Steinar Meen husker spesielt at man sprengte i Nordjordet.

Det var mye sølvbunke i beitene. Det er en type gras som dyra ikke spiser. Etter noen år blir det til store tuer. Man prøvde å bli kvitt tuene. For eksempel brukte man spade til å fjerne tuene men det var en tung og nesten uoverkommelig jobb. Steinar Meen husker at han en gang hjalp far sin Hans med å bruke forhøsteren til å pusse beitene. Det var Hans som ville prøve dette. Steinar kjørte utstyret. Det funka, men det var også veldig stor slitasje på knivene som ofte kom bort i stein. Steinar kan ikke huske at dette ble prøvd flere ganger.

Brønn

Vann er viktig på en seter. Dyr og mennesker skal ha drikkevann og vann trengs til rengjøring av melkeutstyr.

Antageligvis i 1958 så lagde Hans Meen en brønn i Tinnmakerdalen og plastslanger ned til setra. Gunvor Karlsen sier at i 1959 var de på plass, men at slangene stopped ved leet inn til kvea. Først året etter fikk man rennende vann i melkebua i fjøset og kran 10m fra hytta og vann i de automatiske drikkekara i kvea. Det var en del styr med å holde dette systemet i orden. Utenfor sesong ble slangene tømt for vann. Opp i brønnen var hevertprinsippet som sugde vann opp av brønnen. Om våren var det litt styr med å få fylt slangen slik før dette funka. Noen ganger var det lekkasje på slangene. Da gikk bønnen tom. Andre ganger tetta systemet seg og kranene fuska.

Den brønnen Steinar Meen husker best er brønnen på den andre sida av myra borte ved Hørtabakken. Han ble vel flere ganger sendt dit for å hente vann. Kanskje til en kaffe.

Gunvor Karlsen, budeie på begynnelsen av 60-tallet, fortalte at en sommer var veldig tørr. Det var da ikke vann til dyra her, men hun tok med dyra til Hørtafatet, et vannhull (myrhull, oppkomme) noen hundre meter nærmere Skifjell.

Det var også en brønn i Sørjordet i ei myr 50 meter ovenfor kvea. Den var gjerda inn og det gikk jernrør ned til kvea. Jernrøra var rusta tette og ble ikke lenger vedlikeholdt etter at slangen fra Tinnmakerdalen kom. Steinar Meen mener å huske at vannet var litt rødt der. Da var det vel noe jern i den myra. Det gjorde vel sitt til at røra ble tette. Det var antagelig også vann som smakte myr og lite egnet for mennesker, men kanskje brukbart til dyr.

Etter at melkeproduksjonen var nedlagt, så var det viktigste å få drikkevann til beitedyra. Arnfinn Meen la ny og bedre plastslange. Han gravde også en ny brønn i Tinnmakerdalen.

I tørkesomre gikk brønnene tomme. Da ble det kjørt vann med traktor fra gården til setra. Det ble fylt i badekar i kvea.

I 2013 er det mange år siden vannsystemet fra Tinnmakerdalen har vært i bruk. Antagelig finner beitedyra vann i Hørtabekken for dyra kan også gå på naboeiendommen. Vann til kaffen tar man med seg fra gården eller man henter hos naboen.

Hva betyr navnet Hørta?

Mye tyder på at navnet Hørta skriver seg fra det typiske landskapet der - gnudrete eller ujevn av gammelnorsk hort. [3]

I Norske Gaardnavne kan man søke på "hort%" og da finner man blant annet "Horten Sæterskov" i Gjerpen. Her kan man lese mye om navn som er basert på hort. "Horten Sæterskov" er nok Horten seter syd for Hortafjell i Luksefjell nord i Skien.

Horten ødeskog

Hørta er nok det samme som man kan finne som "Horten ødeskog". Det forstår vi ut fra følgende:
I Gamle Gjerpen, Meen finner man:

Simen Dyresen Meens Odelsgods 1624
...
Horten (ødeskog): 1 hud.

(Gården Båserød som er naboen til Hørta, ble liggende øde etter svartedauen. Det forklarer vel betegnelsen "ødeskog".)

I Gamle Gjerpen, Meen B finner man:

Odelsmanntallet Gjerpen 1651 forteller oss at Gunder Meen eier:
...
Horten skog: 8 ½ skind.

I 1661 finner vi dette er nevnt under Meen:

Schiefield, Aschildaas och Horten Ødeschouff, Thaarchildsaasen

Bilder

Budeia og familien 1959-1964

Det første året

Gunvor Karlsen var budeie på Hørta seter i ca 5 somre. Hennes første sommer der var i 1959. Hennes datter Torunns 5 års fødselsdag blei da feiret der i slutten av mai. Man var spesielt tidlig ute dette året. Årsaken var at man hjemme på gården skulle fornye fjøset. (Det ble støpt nytt fjøsgulv med ny innredning.) Det ble også en lang sesong dette året til langt ut i september. Gunvor husker også at hun var der i 1964 da hun feira sin 40-årsdag der oppe.

Gunvor forteller at den første sommeren var det ikke vann frem til melkebua. De måtte da ta med melkespanna bort mot kvea for å få kjøling på dem. Det neste året var det vann til melkebua og nesten opp til nystua. Dette gjorde både melkestell og matlaging enklere. Man slapp å hente drikkevann i brønnen.

Dagligliv

På Hørta sov de minste jentene, Torunn og Kirsten, i hver sin køye på kjøkkenet. Gunvor og Kåre sov på stua. De største jentene, Ragnhild og Anne Martha, sov i gamlestua.

På spørsmål om hvor man plukket markjorbær, så svarer Gunvor spesielt den lille rød hytta på den andre sida av veien, nærmere Hørtakrysset. Kirsten, dattera sier at de fant dem i lia ved brønn. I en annen sammenheng nevnes det at det var mange bær også ved en hytte ved Åsterødgrinda.

I melkebua hadde man vaskemaskin til klær.

På bursdagen til Torunn (5 år) lagde Kirsten en bursdagskake: En kukake med bursdaglys plassert i en av de gamle båsene i gamlefjøset.

En gang kledde Kirsten og Torunn på en padde (kanskje en frosk). (Dukketøy?)

Torunn skal også ha ridd på kalver.

De hadde med seg katt til Hørta det første året. En gang våkna Torunn fordi det var noe vått nede ved føttene. Det var katta som hadde fått kattunger. De måtte avlive disse, men de klarte det ikke aleine. Kåre orka hvert fall ikke det. Han tok med seg kattungene og fikk hjelp til å avlive disse.

Jentene bada i Hørtafatet. Noen ganger gikk de til Skifjell og bada i Rekua og Dalatjenn.

Sykkel var det viktigste transportmiddelet. Kåre sykla på jobb og jentene på skolen. Det første året var Kåre til sjøs. Tidligere hadde Kåre jobba på Stureren i Skien. Da fikk han drømmen om å dra til sjøs. Han seilte på båt fram og tilbake over Atlanteren. Han fikk jobb på Herøya etter det året til sjøs.

En gang, en morgen fant man en fremmed kar som sov i gamlestua. Det ble litt oppstyr. Det viste seg at det var en av melkekontrollørene. Han hadde vært på fest i Skifjell og valgte å legge seg på Hørta i stedet for å gå hjem. (Steinar Meen husker melkekontrollørne som gikk fra gård til gård og tok prøver. En av dem het Ørvik. Han overnatta på gården noen ganger. Melkeprøvene hadde man på små glass (reagensrør med korker av kork eller gummi og i ei spesiell kasse) Noen gangen fiksa pappa Hans dette selv. Noen ganger gjorde kontrolløren dette også. Vi må prøve å finne mer ut om disse kontrollørene og hva slags jobb de hadde.)

Stuten Borgen

Gunvor forteller om stuten Borgen som var der det første året. Han het det fordi han kom fra Borgestad gård. Det var en god og snill stut. En dag kom ei ung kvige som gikk på beite i skauen, seg over gjerdet og inn beitet på Hørta. Den store Borgen besteg denne lille kviga. Gunvor prøvde å få han fra det. Hun slo med en planke, men det nytta ikke. Borgen fullførte det han hadde begynt på. Det ble en hard medfart for den lille kviga. Hun klarte nesten ikke å gå etterpå. Hun ble satt på fjøset til rekreasjon og ble etterhvert fin igjen. Det hører med til historien at resultatet blei en fin kalv.

En annen gang kom Borgen seg inn i melkebua. Stuten var stor og det var ikke lett å få den ut igjen. Eneste løsning var å få rygga den ut. På et sted tråkka stuten gjennom gulvet. Den var stor og tung. Gunvor fikk den ut på et vis.

Fjøsstell, melk og kyr

Melkedunkene var på 40 liter og hver morgen ble de trilla ned og satt oppå melkerampa nede ved veien. Det var tunge løft, men kvinnfolka var sterke den gangen. Som oftest var det vel 5 dunker. På melketralla var det plass til 4, så de måtte da gå to ganger. Gunvor husker en historie veldig godt: De hadde også en dunk på 25 liter som ble brukt når det ikke var behov for en 40 liter. Denne gangen satte de denne lille dunken oppå de andre. Så skjedde det fatale: De kjørte på en stein. Den lille dunken falt ned og melka rant ut. Gunvor og jentene som hjalp til ble veldig lei seg og grua seg for hva Hans ville si. Seinere kom Hans. Han så den spilte melka og sa til Gunvor "Har du melka på jordet i dag?" Gunvor beklaga seg, men Hans sa at det var hans feil som ikke hadde ordna ordentlig vei. "Hans var alltids så snill, han!" sier Gunvor. Det blir sagt flere ganger. Kirsten husker også dette.

Det andre året kom det kjøleanlegg til melka i melkebua. Det besto av et stort kar plass til mange dunker. Karet står i melkebua fremdeles i 2014. Det er ca. 20cm høyt. Så er det et system som pumper vannet fra karet slik at vannet renner ned over dunkene.

Gunvor forteller også om en gang de fant to for tidlig dødfødte kalver i beitet. De var veldig små, men man kunne se at det var kalver.

En gang slo lynet ned i en furu i Sørjordet.

Man veksla på beitene. For å få fart i grasveksten brukte man kunstgjødsel. Kåre hjalp Hans med dette arbeidet. Kunstgjødsla hadde man i en bøtte og den blei spred med hånd. En gang som det var veldig varmt ble Kåre veldig varm og svett av denne jobben. Anne Martha spylte han da etterpå med vannslangen.

Å kjøre melk til meieriet på 30-tallet

Per Sverre Øvrum er født i 1926. Han har et spesielt minne fra Hørta og skriver slik[4]:

Jeg var med Per Meen og kjørte melka fra Hørta til meieriet i Porsgrunn en gang. Per var vel ca. 13-14 år og jeg 3 år yngre. Vi kjørte med 4-hjuls fjærvogn. Det var et sete for 2 personer på vogna. Det gikk med hesten i lett trav - kanskje vel fort - forbi Øvrumsaga, og midt i den brå svingen like nedafor møtte vi en bil. Per stramma tømmene det han kunne, og hesten sklei på 4 stive bein så grusen spruta. Men både vi og bilen klarte å stoppe. Og melkedunkene stod på plass.

Han skriver også[5]:

Når det gjelder kjøringa, så kjørte de forskjellige leverandørene i et naboskap etter tur. Hvem det var, og hvor mange dunker vi hadde, husker jeg ikke, Men det er nok sikkert at de var flere om kjøringa. Det var jo flere fastboende bønder der, i Hørta, Plassen, Åsterød, Skifjell, Stubberød iallfall, og om sommeren fra begge Båserødsetrene sammen med Hørta.

Wilhelm Møller starta jo melkerute med bil. Akkurat når han begynte, er jeg ikke sikker på. Om det var før eller etter 1940 kan jeg ikke si. Han starta jo med busskjøring like eter krigen.

Båserød setergrend

Gamle Stulen, Gamle Vosserød seter

Går man ca 15 minutter østover opp i skogen, så kan man finne tuftene etter bygningene på Gamle Stulen. Det er gamle Vosserødseter vi snakker om. Denne ble flyttet rundt år 1900 til der den ligger i dag ved den nye veien nærmere Åsterød. Grunnen til flyttingen var at det blei for tungvint når man skulle frakte melka ned til den nye veien der den ble hentet og kjørt til meieriet. I artikkelen «Seterliv i Østmarka»[6] finner man et kart som viser både nye og gamle Vosserødseter.

Fellesbeitet

Går man østover er man umiddelbart over i det gamle fellesbeitet i Vosserødmarka. På 1960-tallet var dette fremdeles i gang. Det var et inngjerda skogsbeite som strekte seg fra Skifjell til Jarseng. De forskjellige grunneierne hadde gjerdeplikt og hver vår måtte man ta en sjau og gå over gjerdene. For eieren av Hørta var det først og fremst og ordne gjerdene mellom skogen og beitene i Hørta, men det innebar nok noe mer. På beitet var det hovedsakelig ungdyr, kvier, men også noen ganger hester. Vårslippet foregikk i andre halvdel av mai fra nye Vosserød seter som ligger ca 500m lenger nord. Ut på høsten, vel etter at melkekyrene var tatt hjem, så ble ungdyrene som hørte Hørta til, overført til beitet i hørta.

Seterliv i Østmarka tidlig på 1900 tallet

Det var mange setre i området rundt. Lærer Andreas J. Ballestad (1894-1969) skrev på 1960 tallet en artikkel, "Seterliv i Østmarka"[6], der man kan leve seg inn i hvordan det var den gangen. Det er noen fine kart der som gir en oversikt.

Den gamle ferdselsveien

Gjennom tunet på Hørta setra gikk en gang en ferdselsvei. Det kan ha vært en viktig vei, siden den gikk helt til Siljan. Du kan lese mer om rideveien til Siljan. La oss følge veien fra Løkenberg til Hørta. Derfra til Plassen finner man rester av veien. Videre går den i ganske rett linje til setra på Hørta. De som ser sånt, ser klart antydingene til den i terrenget. Det kommer inn i Sørjordet og går på oppsida av Hørtafatet og videre inn gjennom kvea og inn på tunet. Videre har den gått ned til nabogården. Derfra har den gått videre i retning Skifjell.

Slektstreff

I juni 2012 så var det slektstreff på setra. Der møttes søskenbarn, barnebarn etter Arne Meen og Elise Meen, og deres familier. Det var rundt 100 personer der.

Hørtarennet

I bortimot 80 år hadde idrettsforeningen Ørn sitt årlige familierenn i Hørta, Hørtarennet. Det var på en av de siste søndagene før påske. I begynnelsen var det hopprenn i Hørtabakken på østsida av myra nedenfor fjøset. Seinere var det slalåm i Sørjordet. Les mer i egen artikkel om Hørtarennet.

Referanser

  1. Mensæter hos Statens kartverk.
  2. Terje Christensen: Gjerpen bygds historie. Bind I.
  3. Denne forklaringen ble funnet i Skiens Atlas. Epost fra Tormod Aulebo, ildsjelen bak, inneholdt inspirende hint.
  4. [Epost mottatt fra Per Sverre Øvrum 10. januar 2014]
  5. [Epost mottatt fra Per Sverre Øvrum 13. februar 2014]
  6. 6,0 6,1 «Seterliv i Østmarka».

Koordinater: 59.19042° N 9.71609° Ø