Halvdanshaugen (Hole)

Halvdanshaugen, maleri av Peter Andreas Brandt.

Halvdanshaugen er en stor gravhaug på gården Stein i Hole kommune på Ringerike. Den er hele 55 meter i diameter, og den er omkring 5,5 meter høy. Dermed er den en av landets største gravhauger. Navnet kommer fra en assosiasjon med Halvdan Svarte, en småkonge som skal ha lagt under seg store deler av Østlandet.

Haugen er undersøkt, men det er ikke foretatt noen full utgravning. Man vet derfor ikke om den skjuler et skip eller andre gjenstander.

Halvdan Svarte

Snorre Sturlason forteller i Heimskringla at Halvdan Svarte drukna i Randsfjorden nær Røykenvik. Liket han ble partert, slik at hvert av rikene han herska over skulle ha en grav. Hodet skal ifølge tradisjonen ha blitt lagt i Halvdanshaugen på Stein, mens innvollene ble lagt i Halvdanshaugen på Tingelstad i Gran kommune. Ettersom Halvdan døde omkring 860, er det ikke utelukka at dette kan være bakgrunnen for aktivitet i haugen i vikingtida, men det finnes heller ikke noe bevis for at historia er sann.

Nóregs konungatal fra omkring 1190 hevder at Halvdan Svarte ble hauglagt på Stein, uten å nevne noen partering og andre graver. Ågrip og Fagrskinna nevner heller ikke partering.

Uavhengig av hvorvidt Halvdan er hauglagt på Stein eller ikke, og om det i så fall var hele mannen eller bare hodet, er det åpenbart at haugen er eldre. Den må ha vært bygd for en person av svært høy status, muligens en småkonge eller en mektig høvding.

Historie

Opprinnelig var det en fotgrøft rundt haugen, som tidvis var fylt med vann.

Det ble i 1998 og 1999 gjennomført undersøkelser, blant annet med bakkeradar samt boringer som har gitt daterbart materiale. Man finner to forskjellige dateringer, som tyder på at haugen ble bygd mellom 470 og 530, og at det så har vært ny aktivitet mellom 870 og 930. Dette indikerer at man kan ha en primærgrav fra folkevandringstida, og sekundærgrav eller -graver fra vikingtida.

Eldste omtale av haugen er i Jonas Danielsen Ramus' skrift Det gamle og hedenske Norge fra 1711. Ramus bodde på Norderhov prestegård, bare omkring 3 km fra haugen. Dette er den første skriftlige kilder som bruker navnet Halvdanshaugen, da han skriver at «mand gemenlig kalder [den] Halvdans Høye». Dersom det er riktig at det var vanlig (gemenlig) å omtale den som Halvdanshaugen, tyder dette på at navnet er eldre enn 1711, men hvor lenge man hadde brukte det er usikkert. I senere tekster omtaler Ramus også haugen, og hans beretning følger Snorre Sturlasons. Også andre bruker navnet Halvdanshaugen i løpet av 1700-tallet, men det blir raskt vanskelig å vite om de bare siterer hverandre eller om de selv hadde gjort undersøkelser.

Etter funnet av Osebergskipet tok eieren av Stein kontakt med Oldsaksamlingen og mente at også Halvdanshaugen burde graves ut. Flere arkeologer har siden ønska å gjennomføre en utgravning der, og særlig Anton Wilhelm Brøgger arbeida lenge med å få til noe. Etter andre verdenskrig var han nær ved å lykkes, men han hadde da blitt gammel og helsa begynte å svikte. Dermed kokte planene bort.

Undersøkelene i 1990-åra fikk mye oppmerksomhet. Mange mente at haugen måtte få ligge i fred, mens andre ville vite hvilke hemmeligheter den skjulte. Noen var redde for at man skulle avsløre at Halvdan Svarte ikke lå der, og at haugen dermed ville miste sin status. Arkeologene påpekte at det uansett er en av våre største hauger, og at den ikke ville miste noen verdi om det ikke var denne spesifikke personen som var hauglagt der. Å gjennomføre en full utgravning, med moderne krav til vitenskapelighet, ville blitt et enormt prosjekt. Flere arkeologer stilte seg tvilende til om vi i det hele tatt har nødvendig ekspertise og mannskap tilgjengelig i Norge. Det ser ut til at en vanlig holdning var at man skulle undersøke om det var fare for at en eventuell skipsgrav kunne bli ødelagt av innsynking, og bare dersom det var fare skulle man foreta en utgravning. Vi ser at noe liknende skjedde ved Jellhaugen en del år senere, da man fant et skip som var i fare for å bli ødelagt, og raskt kom i gang med utgravning. Bakgrunnen for at man var redd for innsynking, var at det i 1980-åra var observert at haugen sank med flere centimeter. I ettertid har det vist seg at målingene var usikre, og det ser ut til at haugen er stabil. Muligens var det bare temperatursvingninger som førte til at det så ut til at haugen var i ferd med å synke.

Det ble utført en mindre utgravning i august 1997. En omkring 5 meter lang og 2 meter bred sjakt ble gravd inn i den sørvestre sida av haugen. Dette var den bratteste delen, noe som tyda på at det ikke hadde vært gjort noen inngrep der tidligere. Man lærte mye om hvordan haugen ble bygd.

Det ble også gjennomført undersøkelser med bakkeradar, og disse viste noe som kunne være et skip. Problemet var at leira i haugen ga vanskelige forhold for målingene. Samtidig er nettopp leire det beste materialet for å bevare et skip. Gokstadskipet er et godt eksempel: De delene av skipet som var dekka er leire ble svært godt bevart, mens øverste bordgang og stavner er vekk fordi de stakk over leira.

Det ble også utført metallsøk, der amatører samarbeida med en metallsøkerspesialist og en arkeolog. Det ble ikke funnet en eneste oldsak i overflatelagene, men svært mye fra nyere tid. Blant annet ble det funnet over 300 patroner, noen av dem ikke avfyrt – dette bekrefta at området en tid var et populært jaktterreng.

Kilder og litteratur

• Halvdanshaugen på Stein på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Halvdanshaugen i Store norske leksikon.
• Halvdanshaugen : arkeologi, historie og naturvitenskap. Utg. Universitetets kulturhistoriske museer. Oslo. 2004. Digital versjon på Nettbiblioteket.