Osebergskipet

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Osebergskipet og -vogna på Vikingskipshuset.
Foto: Jac Brun (1957).

Osebergskipet er et klinkbygget langskip fra tidlig på 800-tallet. Det ble funnet i Oseberghaugen i Sem den 10. august 1903, og det ble gravd ut sommeren 1904. Skipet er i dag utstilt på Vikingskipshuset i Oslo.

Utgraving og bevaring

Det var professor Gabriel Gustafson som leda utgravinga, med Haakon Shetelig som assistent. Skipsingeniør og senere konservator Fredrik Johannessen leda prosessen med å ta opp og restaurere skipet. Det ble gravd ut i drøyt 2000 biter, som ble merka etter et system laget av Johannessen. Delene ble satt inn med rå linolje og kreosot. Etter et års lagring ble de dampa, og skipet ble bygd opp etter tegninger laget av ingeniør Johan Martin Glende ved Marineverftet i Horten.

Gjenoppbygginga skjedde i et skur i Universitetshagen i Oslo, og der ble skipet stående til 1926. Det ble da flytta til Bygdøy og utstilt i Vikingskipshuset sammen med Gokstadskipet og Tuneskipet. Fredrik Johannessen hadde det tekniske ansvaret for den kompliserte flytteprosessen, som involverte midlertidige jernbaneskinner og en lekter.

Skipet

Bildet viser at skipet har et svært lavt fribord, bare 0,65 meter.
Foto: Olve Utne (2008).

Osebergskipet er 21,5 meter langt og 5 meter bredt, med 0,65 meter fribord. Det har 15 årepar, og ei mast som skal ha vært mellom 9 og 13 meter høy.

For- og akterstavnen er rikt dekorert med treskurd. Den ene ble funnet tilnærmet komplett, og har vært grunnlaget for rekonstruksjonen av de øverste delene av stavnene. Rekonstruksjonen ble trolig utført av treskjærer Jørgen Eriksen. Skipet består av omkring 90 % originale tredeler og 60 % originale jernnagler.

Det er et nokså spinkelt skip sammenliknet med Gokstad- og Tuneskipet. Rekonstruksjoner viser at det var sjødyktig, men vanskelig å manøvrere under seil. Muligens skyldes dette at skroget ikke er helt riktig rekonstruert, og man kjenner heller ikke detaljene i rigginga. Uansett antas det at skipet var ment primært for kystseilas, og ikke havseilas. Det er også mulig at det er konstruert primært for å ros, og ikke for å seiles. Den lette konstruksjonen og det lave fribordet gjør det svært godt egna for roing. Det har blitt foreslått at det egentlig ikke var ment for seilas i det hele tatt, men ble bygd spesifikt som gravskip. Dateringa, som vi kommer tilbake til nedafor, antyder at det ble bygd noen år før hauglegginga, hvilket svekker en slik teori.

Tømmeret i skipet ble analysert dendrokronologisk i 1991–1992. Det viste seg at det ikke kommer fra Vika. Det ble fremma en teori om at tømmeret kom fra Danmark, men i 2009 påviste Niels Bonde og Frans-Arne Stylegar at det kommer fra samme vekstsone som tømmeret i Storhaugskipet og Grønhaugskipet fra Karmøy. Dermed regner man nå med at skipet ble bygd på Sørvestlandet.

Den dendrokronologiske undersøkelsen ga en datering til år 820. Tømmeret som er brukt i konstruksjonen av Oseberghaugen er datert til 834. Skipet må altså ha vært bygd en gang mellom 820 og 834, og trolig nærmere starten enn slutten av denne perioden.

De gravlagte

Det ble funnet rester av skjelettene til to kvinner i skipet. Den eldste av dem ble forsøkt DNA-analysert, men prøven inneholdt DNA fra tre ulike kilder. Fra den yngre kvinna fikk man ut DNA som kunne analyseres. Hun tilhører haplogruppe U7, som er sjeldent i Europa, og som særlig knyttes til Midtøsten og Kaukasus. De høyeste forekomstene finner man i Iran, Pakistan og India. Det var ikke mulig å gjennomføre en kontrolltest, og det er derfor tvil rundt dette funnet. Et individ med haplogruppe U7 er funnet på Kongemarken i Roskilde, så man vet at det forekommer i Skandinavia.

Det er all grunn til å tro at ei av kvinnene hadde høy status i samfunnet, i og med at hun ble gravlagt med skip og rikt utstyr. Det er da også rimelig å tro at den andre var ei trellkvinne som skulle følge henne inn i dødsriket. Man antar videre at det er den eldste kvinna som hadde høy status, mens den yngre var trell. Det kan foreklare DNA fra en annen del av verden, selv om U7-funnet plasserer henne vel langt unna Norge.

Det er to hovedteorier rundt hvem kvinna av høy status var. Den ene identifiserer henne som dronning Åsa Haraldsdatter, som var datter av Harald Granraude og gift med Gudrød Halvdansson Veidekonge. Hun var mor til Halvdan Svarte og farmor til Harald Hårfagre. Hun skal ha dødd rundt midten av 830-åra, hvilket stemmer med dateringa av grava. Det som stemmer dårlig er alderen; mens Åsa skal ha dødd omkring 35 år gammel, viser undersøkelser av skjelettene at den eldste kvinna var mellom 70 og 80 år gammel, mens den yngste var omkring 50 år gammel. Anne Stine Ingstad har som en alternativ teori foreslått at det dreier seg om ei prestinne, eller hovgydje. Den eldste kvinna omtales fortsatt ofte som dronning Åsa.

Skjelettene ble lagt tilbake i haugen i 1948. De ble tatt opp igjen for undersøkelser i 2007, da man frykta at de kunne bli ødelagt. Ut over at man fikk satt en sikrere alder på kvinnene fant man ut at den eldste trolig døde av kreft, mens det ikke lar seg gjøre å finne noen dødsårsak for den yngre.

Gravgods

Det ble funnet en rekke andre gjenstander i grava. I selve skipet var det et tømra gravkammer, der man fant skjelettene med personlig utstyr.

Utafor kammeret var det satt en rekke andre gjenstander, deriblant:

  • Osebergvogna, vogn med fire hjul og rik treskurd.
  • Tre lseder og slededrag, rikt dekorerte.
  • Fem dyrehodestolper.
  • Kister og tøystykker og rester av billedvev.
  • Vevstoler og redskaper til annet håndarbeid.
  • Senger.
  • Skipsutstyr.
  • Gårds- og arbeidsredskaper.
  • Diverse husgeråd.

I og utafor skipet ble det også funnet skjeletter av femten hester, seks hunder og to kyr.

Replika

Saga Oseberg i Bjørvika i 2014.
Foto: Chris Nyborg

I 2009 begynte Stiftelsen Nytt Osebergskip å bygge en replika i full størrelse, etter at de året før testa en mindre modell. Det har noe bredere forskip enn det rekonstruerte skipet, noe som gir bedre havgående egenskaper. «Saga Oseberg» ble sjøsatt i Tønsberg i 2012.

Litteratur og kilder