Hans Christian Heg

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Oberst Hans Christian Heg.
Foto: Ukjent (1860-åra).

Hans Christian Evensen Heg (født på gården Hegg i Lier 21. desember 1829, død 20. september 1863 i USA) er mest kjent som offiser i nordstatshæren under den amerikanske borgerkrig. Men han var også den første nordmannen vi kjenner til som fikk et statlig embete i USA, og han markerte seg i amerikansk politikk før krigsutbruddet. Han ble dødelig såra under slaget ved Chickamauga i september 1863.

Slekt og familie

Han var sønn av gjestgiver og senere farmer Even Hansen Heg fra Rygge i Østfold (1790–1850) og Sigrid Olsdatter Kallerud som var numedøl fra Flesberg(1799–1842).

Den 10. desember 1851 ble han gift med Gunhild Jacobsdatter Einung (1833–1922), som var datter av gårdbruker Jacob Olsen Einung og Anne Johnsdatter Søum.

Liv og virke

Foreldrene var fra Rygge, men flytta til Lier før han ble født. Han ble døpt i Frogner kirke den 24. januar 1830.[1] Før familien emigrerte i 1840 fikk foreldrene tre barn til.

Da de kom til USA i 1840 etablerte de seg i Muskego i Wisconsin. Dette var et nybyggersamfunn nær Lake Michigan, hvor også mange andre nordmenn slo seg ned. Even Hansen Heg fikk en lederrolle blant de norske innvandrerne. Han var både politisk og religiøst engasjert. Som haugianer oppretta han et slags bedehus på låven sin, der han selv fungerte som lekpredikant. Etter en tid sto han for bygginga av den første norske, lutherske kirka i USA, som ble reist på eiendommen hans. Han starta også opp avisa Nordlyset, som var den første avisa for norske innvandrere i Amerika. Den ble trykt hjemme hos ham, og det førte til at mange nordmenn la veien innom.

Den politiske aktiviteten i hjemmet smitta over på Hans Christian Heg. Allerede som 19-åring ble han valgkampmedarbeider for Free Soil-partiet. Som navnet antyder var et hovedanliggende retten til egen jord, og i dette lå blant annet motstand mot slaveri. I 1849 tok han en pause fra politikken for å søke lykken som gullgraver i California. Det lyktes han godt med, men da meldinga om farens bortgang nådde ham etter et par år i vest reiste han tilbake til Wisconsin. I motsetning til mange andre gullgravere hadde han passet for fortjenesten sin, så han hadde et godt økonomisk grunnlag da han overtok farmen i 1851. Samme år gifta han seg med Gunhild Einung, som opprinnelig var fra Tinn.

Han tok ikke over bare farmen, men også farens rolle i det norske samfunnet i Wisconsin. I 1852 ble han nominert til en plass i delstatsforsamlingen; i en alder av 23 var han nok blant de yngste kandidatene. Han tapte dette valget, men fikk raskt flere verv i lokalpolitikken. Etter at det republikanske partiet var grunnlagt meldte han seg inn der. Her kan det være greit å knytte en kommentar til hvordan de amerikanske partiene arta seg på hans tid. Mens vi i dag tenker på republikanerne som de mest konservative og demokratene som mer venstreorientert, var det ikke slik i 1850-åra. Demokratene var sørstatenes parti, og var tilhengere av slaveri, mens republikanerne var et progressivt parti som ønska reformer.

I 1859 ble Heg valgt til fengselskommissær. Med det ble han den første nordmannen vi kjenner til som hadde et statlig embete. Han markerte seg som tilhenger av rehabilitering i fengslene – et interessant ståsted for en norsk innvandrer, med tanke på at det norske fengselsvesenet utvikla seg nettopp i den retning han var tilhenger av, mens det amerikanske fortsatte på en annen kurs.

Oberst Hegs fall, maleri av Boeckmann. Heg er i ferd med å falle av hesten etter å ha blitt truffet av et skudd i magen.

Det var liten tvil om at han ville ha blitt renominert til embetet, men i 1861 brøt borgerkrigen ut og satte en stopper for hans politiske karriere. Mange norske innvandrere meldte seg raskt til tjeneste. De aller fleste bodde i nordstatene og kom inn i den føderale hæren, men det må nevnes at det også var noen nordmenn som bodde i sør som havna på den andre sida. I løpet av vinteren 1861/1862 ble omkring 900 av de drøyt 6000 nordmennene som tjenestegjorde i krigen samla i 15. Wisconsin frivillige infanteriregiment, også kjent som det norske regiment. Heg var allerede offiser, og ble forfremma til oberst og regimentssjef den 1. oktober 1861. Her betydde ikke bare status som offiser noe; hans etablerte autoritet i den norske miljøet var også svært viktig.

15. Wisconson deltok i flere kamper langs Mississippi og i delstatene Tennessee og Kentucky. Under slaget ved Stones River/Murfreesboro fra 30. desember 1862 til 2. januar 1863 ble hesten hans skutt under ham, og han ble berømmet for sin tapperhet i strid. Det norske regimentet led betydelige tap i dette slaget, og nordmennene fikk et ry som modige soldater. Ikke nødvendigvis som de mest disiplinerte, men fryktløse i møte med fienden. Våren 1863 fikk Heg kommandoen over en brigade, der 15. Wisconsin var ett av de fire regimentene. Han ble allikevel ikke utnevnt til brigadergeneral.

Den 19. september 1863 leda han bridagen under slaget ved Chickamauga i Georgia. Det var svært harde kamper, og brigaden hans led store tap. Mer enn halvparten falt, ble såra eller ble tatt til fange. Regimentene gikk etter hvert i oppløsning, og soldatene begynte å flykte fra slagmarka. Mens Heg red langs frontlinja for å samle styrkene igjen, ble han truffet av et skudd i magen. Såret var dødelig, og han utåndet neste dag.

Minnesmerker

Minnesmerket der Heg ble dødelig såra på slagmarka i Chickamauga.
Foto: Ukjent

På slagmarka på Schikamauga, ved stedet der han ble dødelig såra, er det et minnesmerke over Heg i form av en trekanta stabel av kanonkuler.

I Madison i Wisconsin ble det i 1926 reiste en statue av ham, laget av Paul Fjelde. I 2020 ble denne statuen revet ned, rulla ned ei gate og kasta i ei elv. Dette skjedde i forbindelse med opptøyene som brøt ut etter at en politimann kvelte afroamerikaneren George Floyd. En rekke statuer av sørstatshelter, slavehandlere og andre ble revet ned sommeren 2020, både i USA og i andre land. Det skapte forvirring da statuen av Heg ble revet, ettersom han var en tydelig motstander av slaveri, og falt mens han kjempa for nordstatene. De to rimeligste forklaringene er at enten var det en misforståelse i en hektisk situasjon, der massesuggesjon overkjørte logikk, eller at det dreide seg om en planlagt handling der man rev alle statuer av hvite menn med tanke på å starte på nytt med å finne ut hvem som var verdig å minnes på offentlige plasser.

En avstøpning av statuen i Madison ble senere reist ved rådhuset i Lier. Det står også en avstøpning i Heg Park i Norway Hill i Wisconsin.

Referanser

  1. Hans Christian i Ministerialbok for Lier prestegjeld 1827-1843 fra Digitalarkivet.

Litteratur og kilder