Slavehandel
Slavehandel, det vil si kjøp av salg av mennesker som arbeidskraft, har foregått i uminnelige tider. I Norge hadde man i norrøn tid trelldom, der man brukte fanger tatt under vikingtokt som slaver. Men i denne artikkelen skal vi ta for oss handelen med afrikanske slaver. Den tok til allerede i løpet av 1500-tallet, og inngikk i det som kalles trekanthandelen. For Danmark-Norges del seilte det første kjente skipet med slaver i 1673, og handelen fortsatte til den ble forbudt i 1803. I 1807 la også Storbritannia ned forbud, men helt fram til etter den amerikanske borgerkrig foregikk det utstrakt smugling av slaver - og det kan på ingen måte utelukkes at også dansk-norske skip deltok i den trafikken. Uavhengig av smugling ble det uansett ikke slutt på slaveriet så tidlig, for de som allerede var slaver forble det, og deres barn ble slaver. Og selv om Norge ikke lenger hadde slavekolonier etter 1814, profiterte en del nordmenn fortsatt på at Danmark tillot slaveri i koloniene helt til 1848.
Trekanthandelen
Utdypende artikkel: Trekanthandelen
Med trekanthandelen mener vi handel der man førte europeiske varer til Afrika, slaver til Amerika og så amerikanske varer til Europa. Bakgrunnen for at man begynte med denne trekanthandelen, i stedet for å bare krysse fram og tilbake, er at vind- og strømforholdene i Atlanterhavet gjør det spesielt lukrativt å seile på denne måten. Med ei rute som går i trekanten Europa-Afrika-Amerika-Europa seiler man med de store havstrømmene, og man har optimal sjanse for å få vind i seilene. I tillegg kommer det økonomiske aspektet: På dette tidspunktet var det langt større etterspørsel etter varer som sukker, bomull og tobakk fra Amerika enn etter varer fra Afrika. Den mest lønnsomme varen å frakte fra Afrika var rett og slett slaver. I et samfunn der få hadde moralske innvendinger mot dette, og myndighetene ikke bare tillot, men oppmuntra til det, var dette forlokkende for mange.
Varene som ble ført til Afrika var av mange slag. Fra Norge ble det en del tørrfisk, i høyeste grad en nyttig vare. Det ble også frakta mye brennevin, og med økt import fulgte økt avhengighet og dermed bedre handel. Vi vet også at det ble frakta enorme mengder skytevåpen til Afrika, og selv om land som Storbritannia sendte langt mer av dette en Norge, ser vi på manifestene fra norske skip at også de hadde med betydelige mengder våpen. Mange av varene var undermåls - geværer som var farligere for skytteren enn den man sikta på, utspedd brennevin og bruk av falske lodd under veiing. Det var noen afrikanske varer det var etterspørsel etter. Gull var selvsagt interessant, og i tillegg var det et godt marked for elfenben. Men det mest lønnsomme var altså slavene. Europeerne i Vest-Afrika organiserte handelen der, og gjennom splitt-og-hersk-taktikk brukte de afrikanere til å fange inn slaver.
Det første dansk-norske skipet vi kjenner til som tok del i denne handelen var Jørgen Thormøhlens «Cornelia» som seilte med 103 slaver fra Vest-Afrika til St. Thomas i 1673.
Slavehandelen i Afrika
Danmark-Norges viktigste handelssteder i Afrika var Guinea og omkringliggende kystområder, og Ghana, tidligere kjent som Gullkysten. I den ghanesiske hovedstaden finner vi fortsatt det dansk-norske fortet Christiansborg, som ble et sentrum for slavehandelen i området. Slavene kunne komme fra mange områder, og tilhørte mange forskjellige stammer. Både menn og kvinner, voksne og barn, kunne bli fanga og solgt.
Når slavene var solgt ble de brennemerka med handelskompaniets merke. Kapteinene kjøpte også ofte noen slaver for egen regning for å øke sin personlige fortjeneste, og de hadde egne svijern.
Transporten
Slavetransporten skjedde under forferdelige forhold - på toppen av traumene slavene hadde opplevd ved å bli fanga og brennmerka, ble de stua inn i trange skip. Mennene ble lagt i lenker, mens kvinner og barn ofte slapp dette. Kvinnene ble ofte utsatt for voldtekter av mannskapet. Slavene hadde ingen sjanse dersom skipet gikk ned. De ble regna som varer, og ble avskrevet som tap på lik linje med en last tobakk og kaffe.
I denne kyniske bransjen var det en diskusjon mellom kapteinene om hva som var best - noe færre slaver og dermed litt mer plass til hver enkelt, eller å stue så mange inn som mulig. De som var tilhengere av å ha med færre, kalt «løspakkere», mente at man på den måten fikk mindre sykdom og dermed færre dødsfall, og at man også kunne gi slavene noe mer bevegelsesfrihet slik at de var i bedre form ved ankomst. Man hadde dermed færre, men mer innbringende slaver. «Tettpakkerne» på sin side mente at dødsfallene og noe redusert verdi for syke og svekkede slaver ble oppveid av at man fikk med flere. De argumenterte med at man også kunne vente litt med å selge dem, slik at de overlevende kom i form igjen og dermed dro inn full pris. Fram til rundt 1750 var det store variasjoner, men etter dette fylte de fleste opp skipene sine med flest mulig. For å kunne få inn så mange som mulig satte man inn ekstra dekk, og høyden mellom disse kunne være ned i en halv meter og sjelden over åtti centimeter. Slavene fikk også så lite plass at de ofte ikke kunne legge seg skikkelig ned, de måtte krøke seg sammen mellom hverandre.
I sin desperasjon valgte en del slaver å sulte seg til døde under overfarten, og det ble konstruert en munnåpner som ble fast inventar på slaveskip slik at man kunne tvangsfore dem. Maten var det forøvrig lite av, og den var av særs dårlig kvalitet.
Det hendte at slavene klarte å sette i gang et opprør. I noen tilfeller klarte de å ta over skipet, men som oftest ble opprørene slått ned. Johannes Rask forteller om et opprør på «Friedericus Quartus», der lederen for opprøret fikk hogd av først begge hender og så hodet, og så ble hengt opp til skrekk og advarsel. De andre som hadde vært med ble piska til blods og fikk salt gnidd inn i sårene.
Handelen i Amerika
Ved ankomst i Amerika, som for dansk-norske skip særlig skjedde på de vest-indiske øyene, begynte handelen med slavene. De som var i godt forfatning kunne selges raskt. Men mange måtte først fetes opp. Det var også vanlig å smøre inn slavene med olje før auksjoner, slik at de så friskere ut. Sjukdommer ble forsøkt skjult, tildels på forferdelige måter. Blant annet noterte en lege ved navn Falconbridge om tilfeller der man pressa opptrevla tauvverk opp i endetarmen på slaver med dysenteri. De svakeste slavene ble kalt «avfallsslaver», og kunne bli solgt i grupper til lav pris.
Selv om de dansk-norske skipene gjorde det meste av sin handel i Vest-India, ble slavene spredd over et langt større område. St. Thomas var en periode et senter for slavehandelen i Amerika, og slavene kunne havne både i andre kolonier i Vest-India, Sør- og Nord-Amerika.
Slaver i Norge
Selv om vi ikke hadde livegenskap eller trelldom i Norge, var det ikke noe uttalt forbud mot å ta med afrikanske slaver til landet og å holde dem som ufri arbeidskraft. Det var forholdsvis dyrt å gjøre det, og man ville nok stort sett komme bedre ut av det økonomisk dersom man leide lokale tjenestefolk i stedet for å holde en slave. Det ser derfor ut til at det først og fremst ble sett på som et statussymbol.
Vi kjenner navnene på noen slaver som kom til Norge, eller som i høyst sannsynlig var kjøpt som slaver:
- Adam Jacobsen, i tjeneste hos Hans Herlofsson i Arendal fra 1782 til 1791.
- Alexander, tjener hos Giert Tørrissen Giertsen Nedenes i Mandal.
- Christian Solimann, tjener hos Bernt Anker og Peder Anker.
- Vilhelmine, omtalt i 1801 som livegen hos Knud Andreas von Meyer og Germina Nissen i Stange.
Livet som slave
Et liv i fangenskap, som en annens eiendom, er i seg selv grusomt. Men på toppen av dette må man være klar over at de fleste slaver levde under svært dårlige forhold. Mat og husly ordna slaveeierne så billig som mulig. Den minste forseelse kunne straffes, og dersom slaveeierne mente at pisking ikke var nok hadde de full rett til å ta livet av slaver. I perioder der slaver var billige, økte antallet drepte - da slavehandelen ble forbudt, måtte man ta bedre vare på dem. Menneskeverd spiller overhodet ikke inn; hvordan man behandla slaver var et økonomisk spørsmål. Mange måtte arbeide i lenker; selv om de da kanskje arbeida mindre effektivt, ble sikkerheten for slaveeierne bedre.
Det oppsto en del slaveopprør, noen av dem omfattende. Det største i de dansk-norske koloniene starta i november 1733, og ble ikke slått ned før mai 1734.
Motstand mot slaveri
Det har alltid vært noen kritiske røster mot slaveriet; de var sjelden kritiske mot selve institusjonen, men mente den måtte ha noen grenser. Flere romerske tekster nevner viktigheten av å behandle slaver godt og å belønne dem, og man kunne også belønne de som arbeida best og var lydige med friheten. Utover på 1700-tallet kom også et annet økonomisk argument: En del briter mente at slaveriet i Amerika ga en urettferdig konkurransesituasjon.
Argumenter knytta til menneskeverd var det lite av før godt inn på 1700-tallet. Fra kirkelig hold mente man at slavene måtte omvendes til kristendommen. I dette ligger en aksept av at de var mennesker. Men samtidig skulle det gå langt tid før dette ble omsatt til en tanke om likeverd. Noen av de første som satte fri alle sine slaver i Amerika var kvekerne, som i 1751 forbød slavehold blant sine medlemmer.
Det oppsto også en annen tankegang mot slutten av 1700-tallet, der man så på sjøfolkenes skjebne. Slavetransporten skjedde under svært dårlige kår også for dem, og det var høy dødsrate. Mange pådro seg også sjukdommer de slet med i lang tid. Royal Navy ble en støttespiller for de som argumenterte slik, for etter hvert som Napoleonskrigene skred fram måtte de ha tilgang på flere sjøfolk.
I 1780-åra var det en stor offensiv mot slaveriet i flere land. Men etter den franske revolusjonen og et stort slaveopprør på Haiti i 1790-åra avtok motstanden en tid. Først etter 1800 kom en ny runde med sterk motstand. Danmark-Norge vedtok, som første stat, forbud mot import av slaver fra Afrika. Dette var vedtatt alt i 1792, men iverksettelsen måtte altså vente i elleve år. Storbritannia vedtok samme forbud i 1807, og Royal Navy ble satt inn for å håndheve det. Selve slaveholdet ble derimot ikke forbudt så tidlig. I de britiske koloniene i Amerika fortsatte det til 1833, og i de franske og danske til 1848. I USA holdt man slaver til 1865, og i Brasil helt til 1888. Påfyll av slaver skjedde dels gjennom illegal trafikk fra Afrika, og dels gjennom at barn av slaver ble født inn i slaveri.
Litteratur og kilder
- Myklebust, Terje: Den atlantiske slavehandel. Utg. Gyldendal. Oslo. 1977. Digital versjon på Nettbiblioteket.