Trekanthandelen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Historiske toll- og skipsanløpslister
Globalisering i det lange 1700-tallet
Norsk handel med utlandet på 1700-tallet
Forbruksvekst i Norge på 1700-tallet
Tollmaterialet som kilde
Tollforordninger
Tollvesenet

Mellom 1500-tallet og til tidlig på 1800-tallet ble 12,5 millioner afrikanere fraktet med tvang fra Afrika, til Amerika. De var blitt røvet fra, eller solgt

beskrivelse
Foto: fotograf/kilde
beskrivelse
Foto: fotograf/kilde

av, familiene sine, til europeiske slavekjøpere som lastet dem tett på skip. Fra Vest-Afrika ble de fraktet den omlag tre måneder lange ferden til enten Karibia eller Amerika. Dette var en av strekningene i det som kalles trekanthandelen, den største, og mest brutale forflytningen av folk i menneskenes historie. De andre strekningen i trekanten gikk fra Amerika til Europa, og fra Europa til Vest-Afrika.

Bakgrunn

Trekanthandelen var et handelsmønster som utviklet seg på grunn av europeernes stadige etterspørsel etter sukker, tobakk og kaffe. For å tjene penger på etterspørselen satte man i gang produksjon av råvarer i plantasjer i Karibia og Amerika, der de vokste godt. Plantasjedrift sørget for effektiv og spesialisert produksjon, og bruken av ulønnede slaver, gav billig arbeidskraft. Slik ble kostnadene holdt lave, og muligheten for profitt store.

Slavene kom fra hele Afrika. Det var oftest afrikanere som røvet dem, og som så solgte dem til europeiske slavehandlere som holdt til i fort og handelsstasjoner langs vestkysten av Afrika. Europeerne betalte for slavene med varer de hadde med fra Europa, deriblant tekstiler, sprit, våpen og krutt.

Danmark-Norge og trekanthandelen

Danmark-Norge var også engasjert i slavehandelen, og hadde slavefort i Ghana. Mellom 1660 og 1806 var 344 dansk-norske skip engasjert i farten. Til sammen fraktet de minst 85 650 slaver. (Du kan lese mer om det dansk-norske slaveskipet FREDENSBORG her.)

Fra Vestkysten av Afrika ble slavene ført til Karibia. Reisen var hard. Sykdom, fangenskap og mangel på mat gjorde at mellom 15% og 20% døde på overfarten. Det var ikke veldig mye bedre å være mannskap. Sykdommer smittet lett på en liten båt, maten var ikke mye bedre enn slavenes, og de europeiske sjøfolkene var ikke vant til bakteriefloraen og sykdommene de ble utsatt for mens de ventet på å fylle skipene med slaver. Dødsraten blant sjøfolkene var derfor omtrent det samme som for slavene på dette strekket.

I Karibia ble slavene solgt til plantasjeeiere, enten på øyene eller på fastlandet, og så satt til arbeid på plantasjer eller farmer som spesialiserte seg på en av de store kolonivarene sukker, kaffe eller tobakk (I Sør-Amerika var det også sjokolade). Også Danmark-Norge hadde kolonier i Karibia, tidvis kalt Sukkerøyene fordi de først og fremst produserte sukker. Det var øyene St. Croix, St. Thomas og St. John, som i dag er del av Virgin Islands.

Varene som ble produsert av slavene på plantasjene ble så fraktet tilbake til Europa der de ble spredd i befolkningen. Desto mer slavene produserte, desto billigere ble varene. Dermed kunne også flere kjøpe dem. Men siden etterspørselen økte, trengtes det enda flere slaver for å produsere mer. Slik vokste handelen både med slaver og varer i trekanthandelen til å bli en stor, global handel.

Videre lesing