Harerug i Østfold

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Harerug
Bistorta vivipara L.
Slireknefamilien
Bistorta vivipara LC0318.jpg
Foto: Jörg Hempel
Kart og graf oppdatert: 2022-09-02
Bistorta vivipara 5.png
96 av 228 5x5 km-ruter
Bistorta vivipara 1.png
182 av 4680 km-ruter
202 av 445009 0,1 km-ruter
Først funnet: 1779
Sist funnet: 2022
Bistorta vivipara graf1.png

Harerug er hjemlig, mindre vanlig art knyttet til åpent, småskalig kulturlandskap med østlig utbredelse. Arten har vært i tilbakegang gjennom mesteparten av 1900-tallet.

Hyppighet og utbredelse

Harerug er spontan og mindre vanlig i 5x5 km-skalen og ganske vanlig i 1x1 km-skalen med en østlig utbredelse i Østfold[1][2]. Den finnes hyppigst i det marginale jordbrukslandskapet som småplasser i skoglandskapet, og langs lite frodige veikanter.

Arten er lett å bestemme og har hatt oppmerksomhet de siste ti årene og har vært en yndet art å samle til herbarier etter år 2000 og rapportere til Artsobservasjoner fra 2008. Trolig vil en mer intensiv kartlegging vise at vi har mer av den spesielt innover i Østfold. Det vil trolig forsterke forskjeller i utbredelsen mellom ytre strøk, hvor den knapt nok finnes, og øst i Østfold.

Økologi

I Østfold er harerug knyttet til eldre kulturlandskap som ikke er for basefattig. Den står ofte igjen i gjengroingsområder, langs veier i skogslandskapet, i marginale ofte gjengroende kulturlandskapsområder.

Oppdagelseshistorikk

Harerug er først omtalt i 1779 fra Spydeberg av Jacob Nicolai Wilse som skriver «Polygonum viviparum, Raape-Græs, en Smuk urt og så liden som den er kand dog tiene meer end mangen stor»[3]. Arten ble også funnet av Christen Smith på Hvaler i 1807[4]. Det eldste daterte belegget er samlet av Nordal Wille i 1879 fra Hobøl[5]. Imidlertid kan Johan Fredrik Hochs (1840–1910) udaterte belegg fra Fredrikstad[6] [uten nærmere lokalisering] være eldre enn Willes innsamling[7].

Utviklingstrekk, endringer i tid og rom

Robert Collett omtaler i 1868 harerug som vanlig på Hvaler[8] med informasjon fra hhv. Mathias N. Blytt i 1827, Hans Christian Printz i 1842 og egne observasjoner i 1865. Kristian Andreassen skriver i 1964 at den er spredt med på alle kanter av Rakkestad[9] før sammenslåingen med Degernes. Øivind Johansen omtaler arten som sjelden i Onsøy uten å nevne lokaliteter[10]. Ole Jørgen Hanssen nevner ikke hareug fra Kråkerøy blant de 561 arter som listes i 1982[11]. I forbindelse med rødlisten av 2015 og 2021 ble harerug vurdert som livskraftig, men sier samtidig «Arten er i tilbakegang og har dels forsvunnet fra låglandsstrøk i Sørøst-Norge …»[12]. Hvis vi antar at Colletts observasjoner på Hvaler[8] kan overføres til andre kyststrøk av Østfold så må vi anta at den var langt vanligere tidligere og kanskje vidt utbredt på midten av 1800-tallet. Den samme trenden har man sett i nabolandskapet i sør, Bohuslän[13]. Kommer vi til 1950-tallet så var nok situasjonen en helt annen f.eks. i Onsøy[10]. Den har da gått sterkt tilbake i kystområdene og er i dag sjelden utenfor Raet, og de fleste funn her er av eldre dato. Den har nok også gått tilbake i det øvrige av fylket uten at vi kan tallfeste dette. Den betydelige tilbakegangen skyldes at småskalig og husdyrbasert landbruk er overtatt av åkerlandbruk med påfølgende gjengroing og/eller tilplanting av tidligere beiteareal, samt at areal av kantsoner som åker/skog, vei/åker, åkerholmer og andre restarealer blir mindre.

Forvaltningsstatus

Arten regnes som spontan og livskraftig (LC) i Norge pr. 2021[12]. Ut bestandsutviklingen i Østfold og i Bohuslän kan det være aktuelt å gi den en regional status som nær truet (NT) i Østfold. Men det kan godt hende at den største tilbakegangen allerede har skjedd, og har flatet ut på 2000-tallet.

Naturlig nok har ikke Østfold nasjonalt ansvar for en art som har sitt optimum i subalpine områder. Østfold har færre enn 2 % av km-rutene harerug er registrert i Norge.

Historisk bruk

Harerug regnes i store deler av landet som en spiselig plante. Yngleknopper og røtter ble da brukt. Men Ove Arbo Høeg har ingen dokumentasjon om bruk av planten i Østfold[14]. Det kan jo også tyde på at den ikke var vanlig nok til å være en nytteplante.

Kilder og litteratur

  1. Artsdatabanken. Harerug i Østfold (grense 2019), historisk utbredelse pr. dato. Nettsiden Artskart.
  2. Østfold botaniske forening. Kart, graf og nøkkeltall om harerug i Østfold. Nettsiden Østfoldbotanikk.
  3. Wilse, Jacob Nicolai 1779. Physisk, oeconomisk og statistisk Beskrivelse over Spydeberg Præstegjeld og Egn i Aggershuus-Stift udi Norge og i Anledn. deraf adskillelige Afhandlinger og Anmerkninger deels i Norge i Almindelighet, deels dens Østre Kant i Særdeleshet vedkommende. - Schwach, Christiania. [Nytrykk 1920]. Digital versjonNettbiblioteket.
  4. Dahl, Ove Christian 1895. Breve fra norske botanikere til J.W. Hornemann. - Kristiania og København, 99 s. Digital versjonNettbiblioteket.
  5. Wille, Nordal 1879. Herbarieark av harerug samlet i Hobøl. Digitalt på GBIF.
  6. Hoch, Fredrik, udatert. Herbarieark av harerug fra Fredrikstad. Digitalt på GBIF.
  7. Østfold-natur. 1981. Digital versjonNettbiblioteket.
  8. 8,0 8,1 Collett, Robert 1868. Zoologiske botaniske Observationer fra Hvaløerne. - Nytt magasin for naturvidenskapene. no. 1868. Digital versjonNettbiblioteket.
  9. Andreassen, Kristian 1964. Planteliste fra Rakkestad. - Blyttia 22: 1-24.
  10. 10,0 10,1 Johansen, Øivind 1981. Onsøy’s flora. - Østfold-Natur 11: 1-103. Digital versjonNettbiblioteket.
  11. Hanssen, Ole Jørgen 1982. Kråkerøy’s natur – flora og fauna. - Østfold-Natur 14: 1-104. Digital versjonNettbiblioteket.
  12. 12,0 12,1 Artsdatabankens ekspertkomité, rødlistede karplanter. Vurdering av harerug Bistorta vivipara for Norge. Rødlista, siste versjon. Nettside hos Artsdatabanken.
  13. Blomgren, Evastina, Eva Falk & Birgitta Herloff (red.) 2011. Bohusläns flora. - Föreningen Bohusläns flora. Uddevalla. 731 s.
  14. Høeg, Ove Arbo 1974. Planter og tradisjon : floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973. - Universitetsforlaget, Oslo - Bergen - Tromsø, 751 s. Digital versjonNettbiblioteket.

Eksterne lenker