Husdyrbruk

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Husdyrbruk har vært en viktig del av livsgrunnlaget i Norge siden folk ble bofaste. Tidligere var det vanlig at man hadde en rekke forskjellige slags dyr på gården, noe som gjorde det mulig å være selvforsynt med de fleste livsnødvendigheter. Først rundt 1850 endret dette seg ved at man begynte å spesialisere seg, drive med planmessig avl og produsere for salg i større skala.

Dyr

Hester

Hester ble brukt som trekkdyr og transportmiddel. På åkeren gjorde de arbeidet mye lettere, og i skogbruket var de uunnværlige. Særlig på flatbygdene og i dalene hadde man ofte hest. I Nord-Norge og på Vestlandet, hvor det var lite skogbruk og mindre åkerbruk, klarte man seg ofte uten. På 1800-tallet kom en rekke nye hesteredskaper som kunne gjøre livet på gården lettere, og mange som inntil da hadde klart seg uten gikk til anskaffelse av hest.

Geiter

Geiter har særlig blitt holdt i fjellområder hvor det var for vanskelig terreng og magert beite for sau eller ku. Den gir mel, kjøtt og huder. Geita er glad i løv og bark, og gjør derfor stor skade på skog når den beiter fritt. På flatbygdene ble den derfor regnet som et skadedyr av mange, og man fant lite geitehold der.

Gjess

Gjess var tidligere vanlig i området rundt Oslofjorden, på Romerike og Hedmarken og rundt Trondheim. Den norske rasen smålensgås finnes fortsatt.

Griser

Griser var på beite om sommeren og spiste avfallsfôr om vinteren. Den magre kosten betydde at det tok halvannet til to år før en gris var slakteferdig, og selv da var slaktevekten gjerne langt lavere enn den normalt er i dag. Julegrisen var viktig mange steder, og den ble gjerne satt på feting i et par måneder før slaktingen. Det var særlig på Østlandet man holdt gris, og de fleste hadde en eller to for å dekke eget behov for kjøtt. De to norske svinerasene som fantes har blitt ersattet av utenlandske raser som vokser raskere.

Høns

Kildene forteller lite om hønsehold før slutten av 1800-tallet. På flatbygdene og i byene, spesielt i øvre samfunnslag, ser det ut til å ha vært utbredt. Fra 1890-årene begynte man med kommersielt hønsehold. Jærhøns er en rase som stammer fra gamle norske landhøns; ellers er de norske rasene erstattet av utenlandske.

Kyr

Ku på støl i Telemark.

Kyr gir melk, kjøtt, huder og gjødsel. Norske kyr var tidligere små på grunn av knapp vinterfôring. De var også hardføre dyr. I fjord- og fjelldistrikter brukte man dem ofte til kjøttproduksjon, mens man andre steder fokuserte mer på melkeproduksjon. Dyra ble holdt i fjøs om vinteren og på utendørs beite på sommeren. Dyra kunne ofte bli ført rett fra seteren til markedet for å bli solgt når de var på sitt feteste.

Sauer

Tidligere var sau det husdyret man fant flest av. De trives godt i utmarksbeite, og gjør lite skade på skogen. Inntil 1800-tallet var det vanlig med sau over hele landet, men på Østlandet ble saueholdet så i stor grad fortrengt. Norske sauer hadde horn og kort hale; denne rasen har blitt erstattet av utenlandske, spesielt britiske, raser.