Ida Obelin
Ida Obelin, (ca 1869-1932) født Ida Johanna Hillman, ble født i Tammerfors i Finland i 1869. Hun drev avholdskafe i Kristiania og senere hoteller i Kragerø, Molde og Fredrikstad. På sine eldre dager måtte hun oppgi hotelldriften, og med det sin plass i det gode selskap. I 1915 ble hun dømt for rufferi, altså hallikvirksomhet. Noen år senere ble hun også arrestert for hæleri.
Ekteskap og hoteldrift
Første gang Ida opptrer i kildene var hun allerede gift med svensken Carl Albert Obelin, som også var i hotellbransjen. I 1899 leide Carl Albert den toetasjes hotellbygningen Grand hotel Molde. I folketellinga i 1900 finner vi Ida på hotellet. Hun var oppgitt som husmor. Folketellinga fra 1900 forteller dog ikke om noen hotellgjester, noe som nok skyldes at de i desember 1900 akkurat hadde flytta driften til Kragerø, til hotellet Victoria. De eneste som ble ført opp som boende i hotellet var henne og tjenestejenta Anna Bjørseth (f. 1883). I folketellingsskjemaet har det vært skrevet at Ida ble forsørga av hotellvert i Kragerø.
Senere flytta også Ida til i Kragerø. Her fikk de datteren Aina Ingeborg i 1902 og Naema Obelin i 1904. Det er sannsynlig at ekteparet også tidligere hadde fått et barn sammen, Carl Albert Marcellus Obelin, som var for tidlig født og døde som spedbarn.
Hotell og cafedrift på egenhånd
En gang etter 1906 må Ida og Carl Albert ha flytta fra hverandre. I 1910 drev Ida spiseforretning og avholdskafe i Bakkegata 24 i Pipervika i Kristiania.[1] Senere samme år tok Ida med seg Naema og flytta til Fredrikstad. Fra 1910 til 1911 drev hun Missionshotellet i Sjømannsgata 1 i Fredrikstad, [2] men allerede etter et år bevega hun seg videre, til Rokkes hotel på Østsida i Fredrikstad. I denne tida bodde ikke Albert sammen med dem.
Fra omtrent denne perioden, forteller Naema Obelin følgende historie, om hvordan hun først kom inn i speiderbevegelsen. Den kan også bidra til å fortelle litt om Ida Obelins personlighet:
Allerede i 1912 var jeg med og dannet en patrulje like etter at speidersaken kom til Norge. Og det hadde en morsom liten forhistorie: I en slik småby jeg bodde i den gangen var det en oppløpen guttunge som hadde lagt sin elsk på å banke dem som var mindre enn han. Jeg tillot meg i all ubeskjedenhet å gi ham en omgang på tørre nevene, og både han og jeg var dyktig forskrekket over at jeg greide den lange lømmelen, men det gjorde jeg altså. Men så samlet han en bande gutter på sin egen alder, og de stod i dagevis på lur utenfor huset vårt for å gi meg igjen. Mor ble oppmerksom på dette underlige vaktholdet og tappet meg for hele sammenhengen. Jeg fortalte hva som ventet meg. Men mor hadde sin egen strategi. Hun ba guttene inn og ba dem forklare seg. Åssen hun greide det, skjønner jeg ennå ikke. Men guttene som hadde holdt hendene ferdig knyttet i lommene, ga oss faste håndtrykk da de gikk. Jeg hadde fått en flokk gode kamerater, og dette ble en medvirkende årsak til verdens rareste patrulje: - Hanepatruljen - og med ei eneste lita høne. (Naema Obelin, Oslo 1. Tropp.) [3]
Arbeidsledighet og lyssky affærer
I 1915 var Ida Obelin 45 år gammel. Hun var blitt enke, og hadde tatt med seg ni år gamle Naema og flytta til Karl XIIs gate 27 i Oslo.[4] Mens de bodde her, ble Ida sikta for rufferi, altså hallikvirksomhet. Hun ser ikke ut til å ha blitt dømt, og etter få dager ble hun løslatt.[5] Året etter fikk hotellet plass i avisene, etter en skyteepisode mellom to unge damer som avisene kalte gatepiker. Skyteepisoden skjedde etter at disse damene hadde "holdt drikkelag" sammen med noen unge menn på nettopp Obelins hotell. Kanskje bekrefter hendelsen rufferianklagen fra året før. Det er i alle fall tydelig at denne inkarnasjonen av Obelins hotel ikke gjorde krav på den samme anseelsen som de tidligere.
Naema begynte å jobbe for Narvesen da hun var 14, i 1915. Det er sannsynlig at Naemas inntekt var viktig for å holde liv i den lille familien. I folketellinga for 1920 skrev Ida at hun var arbeidsledig på grunn av husmangel, men at hun var i prosessen med å søke arbeid på et privathotell. Det virker ikke som om hun fikk slikt arbeid - sannsynligvis har rufferisiktelsen fra tidligere svekka anseelsen hennes. Kanskje var hun også mindre personlig egna enn hun hadde vært tidligere.
Ida og Naema boende på samme sted. Ida levde tydelig livet sitt på en slik måte at hun forble i politiets søkelys, for i 1920 ble hun også sikta for hæleri.[6] Siste gang vi ser Ida og Naema på samme adresse er i 1925, men det er sannsynlig at dattera ble boende til idas død.[7]
Ida døde 27. august 1932, 63 år gammel.
Kilder
Fotnoter
- ↑ Kristiania adressebog for 1910. Digital versjon på Nettbiblioteket
- ↑ Adressebog for Smaalenenes amt. 1911 vol. 2. Digital versjon på Nettbiblioteket
- ↑ Guri Sjøvold, Ja, jeg vil! Norges KFUK-speidere 1920-90. Norges KFUK-speidere, Oslo 1990. Digital versjon på Nettbiblioteket
- ↑ Kristiania adressebog for 1915. Digital versjon på Nettbiblioteket
- ↑ Polititidende. Oslo. 1915. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Polititidende. Oslo. 1919. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Oslo adressebok 1925. På dette tidspunktet jobba Naima på Narvesen. Digital versjon på Nettbiblioteket