Inger Jacobsen
Inger Johanne Jacobsen (født 13. oktober 1923 i Kristiania, død 21. juli 1996 i Oslo) var sanger og revyartist. Hun var datter av gartner Martin Jacobsen og Jenny Annete Andersen Alm. Inger Jacobsen var gift første gang med den danske buktaleren Jackie Bülow og andre gang med musikeren Haakon Lauritzen.
Tidlig karriere: Årene på platemerkene Telefunken og Musica (1941-1954)
Torshov var stedet for hennes oppvekstår. Hun gjorde seg først bemerket som vinner av en Alice Babs-konkurranse på Bygdøy, hvoretter hun ble engasjert til å underholde på Sinsen kino før filmforestillingene begynte. Samme år platedebuterte hun med Du er alltid i mine tanker/To små hjerter på platemerket Telefunken.
Svend Erik Løken Larsen beskrev hennes karriere dengang i Norsk Biografisk Leksikon:
| Vekselvis med Kristian Haugers og Øivind og Sverre Berghs orkestre, på platemerkene Telefunken og Musica, ble hun med sin mørke, uvanlig vakre klang snart en sofistikert utøver i samtidens internasjonale croonerstil, sterkt påvirket av Sarah Vaughan. Hun spilte også inn elegante norske versjoner av populære franske «chansons» som «La vie en rose», «La Mer» og «La Seine. Åtte opptak 1951–52 med Egil Monn-Iversen, som «Høstgule blader«» og «I sol og vår», har elegante storbandarrangementer på høyt internasjonalt nivå. | ||
Mellomkarriere: Årene på platemerket Columbia (1954-1977)
I disse årene spilte Jacobsen inn nærmere 50 singler, hovedsakelig med pianisten Carsten Kloumann som arrangør og orkesterleder. Inger Jacobsen og Nora Brockstedt dominerte det norske platemarkedet på kvinnesiden til midten av 1960-tallet. Blant slagerne var disse: «Møllerens Irene», «Mitt svermeri», «Jeg venter på deg til du kommer», «Lørdag hele uken» og «Marina. Aller størst var skillingsviseparodien «Frøken Johansen og jeg». Den solgte i over 50 000 eksemplarer og ble fulgt opp av lignende sanger som «Han er endelig, endelig min» og «Send hjem'n Albert til meg», som ble hennes siste singlesuksess i 1967.
I 1962 deltok hun i den internasjonale finalen i Eurovision Song Contest med «Kom sol, kom regn». Jacobsen var også kjapt ute med å spille inn en Bob Dylan-vise på plate, mens få kjente ham her i Norge. Det var en norsk versjon av «Blowing in the Wind» betitlet «Vinden gir svar».
Sammen med Thore Skogman spilte hun 1967-1977 inn plateserien Refrenget.
Revy og teater
Samtidig med sangkarrieren hadde hun også en karriere på revy- og teaterscenen. Fra 1948 var hun en sentral skikkelse i Oslos revyer, på både Chat Noir og Edderkoppen. Jacobsens mest kjente revyviser er Alf Hartmanns «Femøre» fra Trykk på knappen samt Frithjof Granlis «Storgatas fisk og vilt» og «Hjula veveri» fra Smilebåndet. Hun gjorde også Lalla Carlsens revyvise «CD» til sin egen. Einar Schanches gledeshus, hennes siste revy på Chat Noir, laget man kinoversjon av.
I 1966 spilte hun Leif Justers kone i Norges første egenproduserte komiserie Kontorsjef Tangen.
Jacobsen hadde hatt tuberkulose som ung. Bare den ene lungen funket. Etter hvert som hun ble eldre, ble det stadig vanskeligere å frasere på det stemmeteknisk avanserte nivået hun ønsket. Jacobsen sang sjeldnere. Fra 1976 var hun fast skuespiller ved Riksteatret, hvor hun nok sang litt i kabareter og musikaler, men spilte mest taleroller innen alle sjangere, i verker av Ibsen, Bjørnson, Braaten og Gogol.
Jacobsen ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull til 70-årsdagen.
I 1994 tok hun avskjed som Krestine Krokengen i Trost i taklampa og i Svein Erik Brodals krevende monolog D'ække te å tru. I 1994 spilte Jacobsen i NRKs første såpeopera I de beste familier. Hun hadde også en gjesterolle i Mot i brøstet.
Etter eget ønske ble hun i 1996 begravet i all stillhet i fellesgrav på Alfaset gravlund i Oslo.
Kilder
- [Inger Jacobsen «{{{2}}}»] i Norsk biografisk leksikon