Nora Brockstedt
Nora Brockstedt (født 20. januar 1923 i Kristiania, død 5. november 2015 i Oslo) var sanger innen forskjellige sjangre som jazz, pop og viser. Hennes foreldre var murer og maler Lorang Berg og syerske Lilly Magdalene Johnsen. Navnet Brockstedt hadde hun etter sin første mann, Einar, som hun var gift med 1946-1964. I 1968 giftet hun seg med produksjonssjef og tekstforfatter Arne Gurstad Riis (1923-2009).
Nora Brockstedts sangkarriere strakk seg over 60 år. På 1950- og 1960-tallet var hun én av Norges mest solgte plateartister. Hun blir særlig husket for sine mange tolkninger av Alf Prøysens viser.
Brockstedt var også glad i sin fødeby og deltok på noen spor på den doble LP-platen Jeg har mitt hjerte i Oslo - Toner fra Tigerstaden. Hun sang også Simen Sands «Oslo-Oslo».
Den tidlige perioden: Harmony Duo og The Monn Keys
Nora Berg gikk i 1942 til topps i en talentkonkurranse på Jordal i Oslo. Samme år dannet hun Harmony Duo med Oddvar Sørensen (senere Sanne), og ble engasjert til Jens Book-Jenssens sommerrevy på Chat Noir. Duoens eneste plateinnspilling Enn en gang skal fuglene synge/Kanskje engang tilbake den kommer, ble gjort med Kristian Haugers orkester for platemerket Telefunken i 1945. I siste halvpart av 1940-tallet var hun aktiv som jazzvokalist i Oslo med ulike ensembler, blant annet som medlem av en vokalkvartett med Pete Browns orkester på 78-platen Gotta Be This or That/Love in Bloom i 1946.
Som Nora Brockstedt var hun i 1951 med på å etablere sangkvintetten The Monn Keys, og gjorde rundt tretti innspillinger med dem 1951–1955, inkludert «Solskinn ombord», «Øllebrød» og «Dyrene i Afrika».
NERA-perioden
I 1953 signerte hun en kontrakt med NERA som soloartist og trakk seg etter hvert ut av The Monn Keys. Hennes sologjennombrudd kom med Chat Noir-visa «En liten pike i lave sko» (innspilt 1955) fra revyen Kjør Storgata, med over 50 000 solgte eksemplarer. En svensk versjon av visa resulterte i at hun ble engasjert som solist etter Alice Babs i Thore Ehrlings populære orkester, og i siste halvpart av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet hadde hun en betydelig karriere i vårt naboland.
Storslageren «Tango for to» (1957), som hun sang både på norsk, svensk og islandsk, innledet det fruktbare samarbeidet med Alf Prøysen (tekst) og Bjarne Amdahl (musikk), som skulle resultere i mer enn tjue sanger skrevet spesielt for henne fram til 1965 (blant annet «Mari du bedåre», «Æille så nær som a Ingebjørg» og «Patriot-Paula») samt musikalen Hu Dagmar (1964), som blant annet inneholder «Slipsteinsvæilsen». Hun spilte senere inn tre Prøysen-album, i tillegg til enkeltstående viser på andre album.
I NERA-perioden (1953–1959) spilte Brockstedt inn omkring 50 singler samt åtte EP-plater i Norge på platemerkene Musica og RCA. I denne perioden var hennes mest kjente slagere «Det som skjer, det skjer» og «Er du gla' meg ennå, Karl Johan?» (som fikk den første norske Sølvplaten). Brockstedt spilte også inn to sanger fra Jerome Kerns musikal Showboat, muligens de første slike på plate med nynorsk tekst.
Hun spilte inn om lag 30 singler, 12 EP-plater og én LP i Sverige for platemerket Cupol.
Egil-Monn Iversen A/S, Melodi Grand Prix og den senere perioden
I 1960 byttet hun plateselskap til Egil Monn-Iversen A/S og platemerket Karusell. Slagere fra denne perioden var «Lykkeliten», «Du mener vel alvor, Halvor» og «Guri Malla». Hun vant den norske Grand Prix-finalen i 1960 med «Voi voi» (4. plass internasjonalt), 1961 («Sommer i Palma», 7. plass internasjonalt) og 1963 («Solhverv»). Sistnevnte ble sunget av Anita Thallaug i den internasjonale finalen.
Brockstedt spilte inn tre singler for merket Nor-Disc i 1967, var deretter på Arne Bendiksen A/S' platemerke Triola og andre merker.
Etter noen stillere år i siste halvpart av 1960-tallet erobret hun det stadig voksende LP-markedet med Noe Nytt (1970). Hun spilte inn syv ytterligere LP/CD-plater foruten å medvirke på andre utgivelser.
Hun gjorde seg også kjent i populære fjernsynsserier som Jul i Skomakergata, som torgkona fru Enebær, samt Tøydokke-Anna.
Svend Erik Løken Larsen beskriver hennes sangstil slik i Norsk Biografisk Leksikon:
| I Brockstedts sangstil kan man tydelig, særlig i de første innspillingene, høre en påvirkning fra de samtidige artistene Billie Holiday og Ella Fitzgerald. Som solist utviklet hun raskt en sterkt personlig mikrofonteknikk, som best kan sammenlignes med Doris Day, Peggy Lee og Monica Zetterlund. Selv om hun bare gjorde et fåtall rene jazzinnspillinger, forble hun musikalsk en jazzvokalist, kombinert med sylskarp diksjon og sterk formidlingsevne. Fremst av den første generasjonen norske populærsangere som var sterkt influert av swingjazz, maktet hun å finne et musikalsk uttrykk som problemfritt kombinerte denne nye internasjonale påvirkningen med urnorsk materiale. Kari Bremnes har karakterisert henne som «ujålete med stil» | ||
.
I 2004 kom jazzalbumet As Time Goes By, som fikk en svært god mottakelse. I 2005 fulgte hun opp med Christmas Songs, og i 2008 slapp hun sitt siste studioalbum: Nora - for swingende!.
Ettermæle
Nora Brockstedt mottok blant annet Kongens fortjenstmedalje i gull (1995), Spellemannprisens hederspris (1974) og Prøysenprisens ærespris (1997).
Hun er gravlagt i familiegrav på Vestre gravlund i Oslo sammen med blant andre sin andre ektemann, Arne G. Riis.
Kilder
- Nora Brockstedt på Norsk biografisk leksikon