Pete Brown

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Pete Brown invtervjuet av Mannskapsavisa i 1977
Foto: Tom A. Kolstad.

Pete Brown (født Peter Valentin Brown 21. oktober 1921 i Trondheim, død 13. mars 2009 i Røros) var jazzmusiker, trommeslager og orkesterleder. Foreldrene var Sam Brown fra Liberia og Carolina Brown fra Danmark[1] eller Kongsvinger[2].

Brown var født inn i en familie av artister. Hans bestefar Thom Brown (1870–1937[3]) var fakir og sirkusdirektør fra Liberia, som sammen med kona Emilie (1874–1940[4]) kom til Norge med Cirkus Hagenbeck i 1915. Hans foreldre reiste i 1928 på turné til Latin-Amerika imens Pete ble igjen i Norge, boende med sine besteforeldre. Sam og Carolina døde trolig i et stort jordskjelv i Valparaíso i Chile i desember samme år. Pete Brown og hans adoptivsøster Jossie Pollard ble etter dette tatt vare på av hans besteforeldre, som fortsatt turnerte over hele landet i sommerhalvåret og hadde Lillestrøm som vinterbase.[5] I Lillestrøm bodde familien Brown i et hus i Elvegata. I barndommen gikk han på Volla skole og arbeidet som visergutt hos Ristos Fiskemat.[6][7].

Etter hvert som besteforeldrene dro på årene måtte søskenparet Pete og Jossie ut og tjene penger for familien, blant annet gjennom opptredener med stepping og dans før filmvisninger ved Colosseum i Oslo. I et intervju med Østlendingen i 2000 beskriver han hvordan han bidro til familiens økonomi ved å ta i bruk steppetalentene sine, «først som Chocolate Kid for 50 øre, så på Noahs Ark, en båt full av alskens dyr, et flytende zoo i havn etter havn, som fant sitt Arrarat og strandet til sist i Tyskland [...]» [8]. Etter at besteforeldrene døde var Pete og søsteren Jossie alene uten nær familie. De ble tatt hånd om av politimester Lauritz Rode, som skaffet Pete Brown sitt aller første trommesett[7].

Pete Brown og Jossie Pollard som "The two chocolate kids", ca. 1933.

Brown ble aktiv i Oslos jazzmiljø mot slutten av 1930-tallet, og karriæren som trommeslager tok fart da han i 1939 ble kjent med Robert Normann og Lulle Kristoffersen imens han jobbet ved Tivoli i Sarpsborg. Fra 1940-1942 Han var blant annet med i Rowland Greenbergs swingband, Book'ns turnéorkester og Rowlands Rytmeorkester[9].

Den tyske okkupasjonen gjorde etter hvert livet vanskelig for Pete Brown. Selv om han var født i Norge hadde han ikke norsk statsborgerskap, og nazistenes nedslåing av jazzen gjorde at musikerkarriæren fikk en brå stans. En tid måtte han derfor livnære seg som snekker med å bygge brakker for okkupasjonsmakten. Som melaninrik mann opplevde Brown større utrygghet, og han ble på et tidspunkt truet med å bli skutt av en SS-soldat. Med hjelp fra Hjemmefronten rømte han til Sverige via Halden i 1943.[5]

Den norske eksilregjeringen mobiliserte sommeren 1944 nordmenn i eksil til militærtjeneste. Pete Brown meldte seg til tjeneste i den norske frigjøringskampen, og fikk trening som motorsykkelordonnans. Han ble med dette trolig den første melaninrike personen som tjenestegjorde i norsk uniform. Etter planen skulle han sendes til England våren 1945 for å få militær trening, men før den planlagte avreisen var krigen over. Tilbake i Norge fortsatte Pete Brown som motorsykkelordonnans ved Akershus festning og senere sjåfør hos Hærens Overkommando. I 1946 søkte han seg fri og reiste på turné med Jens Book-Jenssen[10]. Det var i Ensemblet til Book-Jenssen han møtte danseren Kari, som senere skulle bli hans kone.[7]

Etter krigen spilte han med en rekke jazz- og storband og i ulike revyorkestre. I en periode fra 1946 hadde han også sitt eget, femten mann store orkester [11].

Faksimile fra Firdaposten 9. mars 1954: annonse for Jens Book Jensens artistparade i Florø torsdag 11. mars, der Pete Brown skulle opptre "med sitt populære band".

I 1980 flyttet Brown til Røros med kona Kari, og ble aktiv i lokalt musikkliv der.[12] Mot slutten av livet ga han ut CD-en Pete Brown trio med venner[13].

Utgivelser

Fotnoter

  1. ↑ Kjerland, Kirsten Alsaker og Anne K. Bang (red.). Nordmenn i Afrika - afrikanere i Norge. Utg. Vigmostad & Bjørke. Bergen. 2002. Digital versjon på Nettbiblioteket, s. 217. Her er farens og bestefarens navn forvekslet. Bestemora omtales som Gustava.
  2. ↑ Mannskapsavisa. Oslo. 1977. Digital versjon på Nettbiblioteket, s. 5.
  3. ↑ Akershus Arbeiderblad 1937.03.17 Digital versjon på Nettbiblioteket, s. 7.
  4. ↑ Akershus Arbeiderblad. 8. januar 1940.
  5. ↑ 5,0 5,1 Cissé, Y. Pete Brown – et norsk musikkikon.
  6. ↑ Bakke, N. «Ønsker jazzlegende hjem til Lillestrøm».
  7. ↑ 7,0 7,1 7,2 Bakke, N. «En legende i norsk jazz».
  8. ↑ Bakke, N. "Jazzlegenden Pete Brown (79) fra Nord-Østerdal".
  9. ↑ Stendahl; Bergh; Jazzbasen. Pete Brown.
  10. ↑ Nelvik, O.J. "Her er han: 'Den sorte soldat fra -45' - og musikalsk er han også!".
  11. ↑ Stendahl og Bergh. Sigarett stomp, s. 208.
  12. ↑ Arbeidets Rett 1981.05.06. 19810506. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  13. ↑ Norsk Musikkinformasjon

Kilder og litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Pete_Brown&oldid=2551480»