Isskjæring
Isskjæring var det sentrale elementet i isdriften i siste halvdel av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet. Dette var en viktig næring og en betydelig eksportvare fra Norge, og iseksporten skapte tusenvis av arbeidsplasser.
Isproduksjonen
Utdypende artikkel: Isdrift
Selve isskjæringen var den delen av isproduksjonen som sysselsatte flest, i en tid på året hvor det ofte var lite andre aktiviteter innen landbruk og fiske. Selve isskjæringen varte i fire til seks uker og ble påbegynt når isen var rundt 60 cm tykk, gjerne i februar/mars.
Skjæringen foregikk både på naturlige vann og tjern, men det ble også anlagt en rekke oppdemmede isdammer rundt om i landet, Iskjæringen var et krevende fysisk arbeid, med mange tunge løft, og med en risiko for å havne i det iskalde vannet.
Arbeidsprosessen
Rebbe/flore
Først ble bredden av isstykkene skåret ut slik at dette ble et langt rektangulært stykke, kalt en «rebbe» eller en «flore». Til dette ble det brukt et redskap kalt en «riss» eller «opplegger». Denne hadde en styringskant av et flatjern og et skjær som på en grov sag, og med et håndtak som på en plog. Denne «rissen» eller «oppleggeren» ble trukket av en hest, og styringskanten fulgte kanten fra den forrige «rebben», slik at disse som ble merket opp hele tiden fikk den samme bredden.
Etter denne oppmerkingen ble «rebben» skåret på langs ved hjelp av en hestetrukket isplog som hadde lange grove skjær som en stor sag og pløyde seg ned i isen med omtrent 1,5 tomme (3-4 cm) hver gang, noe som var svært tungt arbeid for hesten.
Håndskjæring av blokkene
Etter at «rebben» var løsnet med et spett, ble den fløtet til i nærheten av stedet hvor isblokkene skulle tas opp på land for å fraktes videre. Her ble «rebben» skåret opp for hånd i terninger på 60 x 60 x 60 cm og som hver kunne veie rundt 200 kilo.
Isskjærerne brukte de karakteristiske store grovtannete og opptil 180 cm lange issagene som var modifiserte tømmersager i stål. Isskjærerne stod på rekke og rad, opptil 12-14 ved siden av hverandre. Senere ble det ofte benyttet en motorsag med sirkelsagblad for isskjæring. Denne hadde en skjerm over bladet slik at skjæreren ikke fikk vannspruten over seg.
Blokkene ble løsnet fra hverandre med en ispigg, før det var klare til å bli transportert videre.
Videre transport og lagring
De ferdige skårete islokkene ble dratt opp på et isplan for så å bli sent videre i en isrenne. Planet lå litt over bakken slik at blokkene kunne få litt fart til å komme igang vedover, avhengig av hvordan terrenget var de enkelte stedene. Planet fungerte også som en mellomlagring slik at sendingen ned rennene kunne gå konsentert og under oppsyn.
For å få blokkene opp på planet måtte de dras oppover, enten av to mann med en stor hake, såkalt «damhake», eller ved hjelp av en dregg eller «grabb» med pigger og festet til en vaier som gikk gjennom en taljeblokk, og vaieren ble trukket av en hest. Oppe på planet ble isblokkene dratt bort til toppen av renna, kalt «rennehue» med en stor drasaks, og kunne derfra sendes ut i renna.
Ved bunden av renna ble isen lagret i ishus og/eller isbinger til den skulle sendes ut til kundene i inn- og utland.
Kilder
- Tor Kjetil Gardåsen: Isbruk i grenlandsfjordane - arbeid, menneske og miljø, Trykt i Årbok for Telemark 2004