Jan Mayen
Jan Mayen er ei 377 kvadratkilometer stor øy på grensa mellom Norskehavet og Grønlandshavet, omkring 100 mil fra Norge. Den er en del av Norge, og er ikke et biland og ei heller del av Svalbardtraktaten. Øya administreres av fylkesmannen i Nordland, men er ikke en del av Nordland fylke.
Verdens nordligste vulkan, Beerenberg, ligger på Jan Mayen. Med topp på 2277 meter over havet er den et av Norges høyeste fjell utenom Jotunheimen.
Det er ingen fastboende på øya. Meteorologisk institutt har fire ansatte som utplasseres i seks måneder av gangen der, mens Forsvaret har fjorten ansatte som driver flyplassen og annen infrastruktur. Flyplassen er bare ei landingsstripe med grusdekke som ble anlagt i 1960. Av de som ferdes på øya kalles den «Jan Mayens Field», et ordspill på navnet til filmskuespilleren Jayne Mansfield, som var populær da den ble anlagt. Forsvaret har normalt omkring ni landinger i året med Hercules-fly.
Øya kan ha blitt oppdaga i vikingtida, uten at vi har helt sikre holdepunkter for det. Muligens så Henry Hudsen den i 1608, men den første helt sikre observasjonen kom i 1614 da engelskmannen John Clarke så den, og ga øya navnet Isabella. Tre nederlandske skip kom til øya noe senere samme år, og de ga den navnet Jan Mayen etter en av kapteinene, Jan Jacobsz May van Schellinkhout. Nederlenderne etablerte fangststasjoner for hvalfangst på øya. Dette tok slutt allerede i 1640-åra, og de neste to århundrene var det få som reiste til Jan Mayen.
På 1800-tallet ble det ny interesse for øya. Blant annet reiste Den norske Nordhavs-Expedition dit i 1877. Tidlig på 1900-tallet etablerte noen nordmenn vinterleire der og drev fangst av polarrev. Det har også vært sildefiske ved øya, og i 1970-åra loddefiske. Den første meteorologiske stasjonen ble etablert i 1921 av Hagbart Ekerold. I 1922 annekterte så Meteorologisk institutt deler av øya på Norges vegne, og i 1926 krevde de suverenitet over hele øya. En kongelig resolusjon av 8. mai 1929 la øya inn under norsk overhøyhet, og ved lov av 27. februar 1930 ble den en del av riket. I og med at det ikke er drivverdige naturressurser på øya har det ikke vært noen strid av betydning om Norges suverenitet.
Under andre verdenskrig ble mannskapet på den meteologiske stasjonen henta ut, og i septembner 1940 ble radioanlegget ødelagt. Tyskerne forsøkte å sette i land værobservatører og radiotelegrafister i november 1940, men ble hindra av allierte marinestyrker. I mars 1941 ble så tretten norske soldater satt i land på Jan Mayen. De satte opp en garnison og en mer beskytta meteorologisk stasjon midt på øya, i et område som fikk navnet Jøssingdalen. På det meste var 52 mann stasjonert der under krigen. Dette betyr at Jan Mayen var den eneste del av kongeriket Norge som var fullstendig under Londonregjeringas kontroll.
En ny og moderne meteorologisk stasjon ble oppført ved Nordlaguna i 1949. En stasjon knytta til navigasjonssystemene Loran-A og Loran-C ble vedtatt anlagt i Båtvika sør på øya i 1958, og ble bygd i 1959. Den kalles Olonkinbyen etter polarutforskeren Gennadij N. Olonkin. Han var russiskfødt, men ble norsk statsborger. og var i fire år mellom 1928 og 1936 sjef for den meteorologiske stasjonen på Jan Mayen. Den meteorologiske stasjon ble flytta nærmere Olonkinbyen i 1962. Loran-C ble nedlagt i 2015 etter at satellittsystemet Galileo hadde tatt over.
Den økonomiske sonen omkring Jan Mayen ble utvida til 200 nautiske mil i 1980, etter at Norge inngikk avtaler med Island og Danmark.
Jan Mayen radio ble nedlagt i 1995, og overført til Bodø radio. Det er fortsatt en kystradiostasjon på øya, men den styres over satellitt fra Bodø.
Litteratur og kilder
- Jan Mayen i Store norske leksikon.
- Jan Mayen på Wikipedia på bokmål og riksmål.