Jernbanepensjonistenes Forening - Hamar

Jernbanepensjonistenes Forening – Hamar er landets eldste pensjonistforening. Foreningen ble stiftet den 13. oktober 1928. Den gangen var foreningens navn Hamar Distrikts Pensjonistforening. På 1970-tallet endret foreningen navnet til Jernbanepensjonistenes Forening – Hamar.

3dje jernbanedistrikt

Medlemmer av foreningen kommer fra tidligere Hamar distrikt – også kalt «3dje jernbanedistrikt» (opprettet i 1913). Hamar distrikt omfattet Eidsvoll – Dombåsbanen, Raumabanen, og Rørosbanen fra Hamar frem til Tynset. I 1989 ble distriktsadministrasjonene lagt ned, og jernbanen ble delt inn i fire regioner. Dermed ble Hamar Distrikt underlagt Oslo. Den store omstillingen kom i 1996, da NSB ble delt i et forretningsselskap – NSB BA, og jernbanens infrastruktur ble skilt ut - og underlagt Jernbaneverket. I 2002 ble NSB BA omdannet til AS. I denne perioden er det etablert flere private godstransportselskaper som operer i Norge. Og mange steder er oppgaver blitt privatisert, eksempelvis innenfor renhold.

Etter 2016 er det vedtatt en ny jernbanereform. Det innebærer at det er opprettet et Jernbanedirektorat, og de tidligere selskapene i Jernbaneverket er splittet opp, og hvor noen er blitt statlige foretak. Persontrafikken er i skrivende stund lagt ut på anbud, hvor det er åpnet for private og utenlandske selskaper. I løpet av 2018 vil de første anbudskontraktene på persontrafikk være inngått.

I nyere tid har NSB blitt en betydelig aktør innenfor bussbransjen. Det innebærer at som medlemmer kan opptas sjåfører fra NSB i Møre og Romsdal, og sjåfører som naturlig sokner til det tidligere Hamar distrikt.

Ovennevnte gjør at jernbanepensjonistforeninger må finne nye feier å rekruttere medlemmer på. Med mange selskaper, blir det mer krevende å rekruttere nye medlemmer.

Jernbaneansatte har sin egen bank- og forsikringsselskap – det vil si Jernbanepersonalets Bank og Forsikring (JBF). Ansatte i JBF har vært nær knyttet til jernbaneansatte, og har dermed en naturlig tilknytning jernbanepensjonistenes foreninger.

Et tilbakeblikk

Jernbanefolk har en stolt historie i landet, og har gjennom historien stått i bresjen for utvikling av et jernbanefelleskap med velferdssystemer, med egen pensjonskasse, bank- og forsikringsordninger, borettslag og butikkvirksomheter (Østbanernes forbruksforening – stiftet 1886, og som hadde flere butikker i Østlandsregionen).

Innskudds- og låneforeningen – Hamar distrikt er landets eldste «interessekontor», og ble stiftet på Rena 1. juli 1885. I dag er interessekontorene samlet i Jernbanepersonalets bank og forsikring.

Landets første sykekasse, ble etablert 8. august 1851 og besto frem til 1. januar i 2006. Da opprettet man Jernbanepersonalets helsefond – som videreførte tidligere intensjoner om helsestøtteordninger. Helsefondet vil opphøre fra 2018, idet det ikke lengre er økonomi til å videreføre ordningen. I 1866 ble Vestbanens syke- og hjelpekasse etablert. Denne foreningen drev også med låneordninger for personalet.

I gjennom tidene har veldig mange jernbaneansatte rundt i landet vært godt representert i politiske verv både på Storting, fylkesting og kommunestyrer. I «jernbanebyen Hamar» eksempelvis - har flere jernbaneansatte et solid ettermæle i styre og stell av byen.

I det vi skal feire Jernbanepensjonistenes Forening – Hamar sitt 90-årsjubileum, så er det med stolthet. For jernbanefolk var og er framsynte – det viser historien oss. De har vært foregangskvinner og menn på utvikling av velferdssystemer, og stått på i viktige saker for å bekjempe urett. De vant frem fordi de sto på, fant løsninger, og aldri gav opp.

I samfunnsdebatten i dag, er man avhengige av sterke organisasjoner som kan tale interesseorganisasjonenes sak i samfunnsdebatten. Det være seg innenfor idrett, kultur, aktivitetstilbud og annet. Derfor er det viktig at pensjonistene engasjerer seg, og organiserer – slik at også våre interesser kan bli hørt og lyttet til. Det være seg ved trygdeoppgjør, når helse-, omsorgs- og aktivitetstjenester skal vedtas i kommunene, eller tilrettelagte transporttjenester i fylker og kommuner mv. Hvem skal tale de eldre sin sak i kommunestyrer, fylkesting og Storting om vi ikke der selv med egen representasjon.

Slik var det også i 1928 – da foreningen ble stiftet – det handlet om å fremme rettigheter. Den første saken gjaldt skattenivået.

Det ble diskutert av foreningens stiftere om det var nødvendig med en forening bestående av og for pensjonister. Årene som har gått, har bevist at nødvendigheten var og er tilstede. Ikke minst betydningen av å kunne treffes med visse mellomrom til alvor og hyggelig samvær.

Slik det hele begynte

(jf beretningen skrevet til foreningens 50-års-jublileum)

Overgangen fra yrkesaktiv til pensjonist kan for mange være en tøff. For mange fortoner det seg slik at man ikke tilhører samfunnet lenger, og at man føler seg litt overflødig – at ingen har bruk for en lenger. Fellesskapet på arbeidsplassene, kollegene og arbeidets betydning er en stor del av det nettverket som blir borte når man trer inn i pensjonistens rekker.

Men noen gikk foran. Noen tenkte det annerledes. Jernbanefellesskapet skulle bestå selv når man ble pensjonist – dermed ble pensjonistforeninger dannet. Og Hamar distrikt gikk foran.

Ser man tilbake på tilgjengelig dokumentasjon, er det nedlagt et stort arbeid i foreningen av saker, sammenkomster, underholdning og ikke minst arrangering av turer. Målet har vært å opprettholde kontakten med tidligere kolleger, og være et nettverk, og være tilstede når nye pensjonister kommer til.

Slik har det da i korte trekk utviklet seg.

Etter et forutgående arbeid av en del interesserte menn, ble det innbudt til et møte som ble avholdt den 13. oktober 1928. Her ble det vedtatt å danne en forening av stedets pensjonister, og lover (vedtekter) ble vedtatt.

Foreningens navn ble: Hamar og omegns pensjonistforening. Ved foreningens start var det 26 medlemmer, og kontingenten ble satt til kroner 1.- pr medlem pr år. Regnskapet for første år viser en inntekt på 26 kroner, og en utgift på 24 kroner, og en kassabeholdning på 2 kroner.

Foreningens første formann ble organisasjonssakfører Karl Røberg, med lokfører *Emil Mikkelsen som varaformann. Allerede i 1929 frasa Karl Rødberg seg formannsvervet, og *Emil Mikkelsen ble formann fra styremøte den 31 januar 1929.

Skattesaken – foreningens første sak

Det var høye skatter som var den vesentligste årsak til foreningen ble stiftet, og det første foreningen tok opp i sitt arbeide var arbeidet med å få nedsatt skatten for pensjonistene. Det ble skrevet brev til formannskapene i Hamar, Vang, Stange og Furnes med krav om å få satt kommuneskatten ned.

Stortinget hadde på denne tiden nedsatt en kommisjon som skulle utarbeide et forslag til revisjon av skattelovene. I den forbindelse ble lokfører *Emil Mikkelsen og fører Østhagen valgt til å søke om å foretrede for denne kommisjonen, og legge frem et skriv i skattesaken. I tillegg ble det sendt brev i skattesaken til Stortinget.

I medlemsmøte den 13 april 1930 fortalte formann E. Mikkelsen om møte med skattekommisjonen, og hadde tro på at saken var i god gjenge, og at saken ville bli løst til pensjonistenes fordel.

Stortingsrepresentant Erling Bühring-Dehli (Høyre) ble invitert til styremøte, som ble avholdt den 07 november 1930, for å gi en orientering om skattesaken.

Det ble nok mest pene ord og fagre løfter på dette tidspunktet. Men noe skattelettelse kom etter hvert som et resultat av dette arbeidet. Blant annet slapp pensjonister å betale alderstrygdavgift etter fylte 69 år, og senere fikk man et ekstra klassefradrag. Det vil si 2. klassefradrag fra fylte 70 år.

Etter at skatteloven ble endret, ble det bare to skatteklasser. For de som var over 70 år, ble det anledning til å trekke fra et visst beløp fra inntekten. I 1972 var dette beløpet på kr 6 593 kroner. Fra 1978 ble det gitt et særfradrag på 13 200 når man tok ut hele pensjonen.

Litt om foreningens arbeid

Foreningen arbeidet godt i sine to første leveår. I årene 1931 til 1933 ble det derimot en roligere periode. Det ble avholdt 3 styremøter og et medlemsmøte i denne perioden. I 1934 var det ingen møter. I 1935 var det to møter, og på årsmøtet den 12 mai 1935 ble det reist et spørsmål om foreningen skulle oppløses. Det ble enstemmig vedtatt at foreningen skulle fortsette. I 1936 var det visstnok ingen møter.

Etter årsmøtet i 1937 ble det mer liv i foreningen. Det ble opprettet forbindelser med pensjonister i andre distrikter. Og videre ble det reist krav om et «dyrtidstillegg». I den anledning hadde foreningen et møte i departementet for å fremlegge saken. På møtet deltok en representant fra Narvik Distrikt, og to representanter fra Oslo Distrikt.

I 1938 og 1939 ble det arbeidet godt i foreningen. Det var først og fremst skattesaken, og arbeidet med dyrtidstillegget som sto på dagsordenen.

I Oslo ble det på denne tiden dannet en forening som ble kalt Landslaget for statspensjonister. Hamarforeningen melde seg inn i denne foreningen den 01 september 1939.

Det ble arbeidet videre med dyrtidstilleggssaken, noe som fortsatte fra 1940 og utover. Dette arbeidet ble etter hvert overlatt til Landslaget for pensjonister. Denne sammenslutningen hadde lettere for å holde kontakten med myndighetene (statens styre), og kunne således presse på saken til rett tid.

I 1940 til 1942 ble det arbeidet godt, og resultatet begynte å vise seg. Det første dyrtidstillegget ble bevilget i 1942 (eller muligens 1943). I 1944 var dyrtidstillegget på 200 kroner pr. år.

I 1945 hadde foreningen 130 medlemmer på Hamar og i nærmeste omegn, og 28 medlemmer på Lillehammer. Det var opp et forslag om å danne egen forening på Lillehammer, men forslaget ble nedstemt.

Etablering av landsforening

På denne tiden. Særlig i 1946, ble det arbeidet iherdig med å få dannet et eget forbund for jernbanepensjonister. Den 05 februar 1947 ble det avholdt et møte i Drammen, hvor det ble besluttet å danne en landssammenslutning av jernbanepensjonister. Navnet på landssammenslutningen ble Norske Jernbanepensjonisters Landsforening. I 1969 ble navnet endret til Norske Jernbanepensjonisters Forbund.

Stiftelsesmøte ble holdt i Drammen den 20 mai 1947. På dette møtet ble lover (vedtekter) vedtatt, og et styre ble valgt. Fra Hamar møtte *Mikal Moen, *Olaf Olausen og * Jørgen Klippen både på møtet 05 februar og 20 mai. I det første styret var *Olaf Olausen kasserer, og Mikal Moen varamann til styret. Som revisorer bli **Lie og **Slåtten valgt.

Hamarforeningen gikk på dette tidspunkt over til å representere bare jernbanepensjonister. Det innebar at 2-3 statspensjonister - som sto i foreningen - måtte tre ut. Foreningen ble 01 juli 1947 meldt ut av Landsforeningen for statspensjonister, og fra samme dato tilsluttet Norske Jernbanepensjonisters Landsforening. Foreningen skiftet samtidig navn til Hamar Distrikts Pensjonistforening.

Lovforslaget (vedtekter) for landsforeningen ble vedtatt på årsmøtet den 13 desember 1947. Etter dette årsmøtet ble det avholdt en fest – med damer. Det er første gang det kan dokumenteres at det har vært en festlig sammenkomst i foreningen.

Norske Jernbanepensjonisters Landsforening overtar saken om dyrtidstillegget

Fra nå av er det landsforeningen som overta det meste av arbeidet som angår alle jernbanepensjonister. Hamarforeningens arbeid bli mer av lokal art, slik det fremgår av senere årsberetninger.

Noe av det første landsforeningen hadde å arbeide med var pensjonssaken og dyrtidstillegget. Det ble fra Hamarforeningen skrevet brev til landsforeningen - med «krav om å arbeide for at eldre pensjonister i enhver henseende skulle stilles likt med nye pensjonister, og at alle får likt dyrtidstillegg» slik det sto i brevet.

Den 27 november 1948 avholdes det årsmøte og 20 års jubileumsfest. Det ble sendt en invitasjon til landsforeningen om de kunne stille med en styrerepresentant. **Bruland møtte. Han gjorde rede for det som forelå i pensjonssaken, og uttalte håp om at saken skulle være ordnet før sommerferien i 1949. Det ble fremsatt sterke uttalelser på møtet, med uttrykk for at det var liten forståelse for pensjonistenes kår.

Det ble til slutt fattet følgende resolusjon: Hamar Distrikts Pensjonistforening samlet til 20. årsmøte uttaler sin største misnøye med den elendige fart som utvises av våre myndigheter når det gjelder å få pensjonssaken ført lykkelig i havn. Det er bedrøvelig at en sådan sak treneres, først og fremst av jernbanens Hovedstyre i så lang tid uten at noe blir gjort. Det er vår faste mening at saken nå av Jernbaneforbundet og Lokomotivmandsforbundet må drives fram uten omsvøp, så den kan bli behandlet av Stortinget innen utløp av 1949. Videre opptas forslag om at det straks bevilges et større og likt dyrtidstillegg for alle pensjonister.

Landsforeningens arbeid resulterte i at fra 1952 ble pensjonen beregnet ut fra gjeldende lønnsregulativ, og enkene får etter det 60% av ektefellens pensjon – mot tidligere 50%. Forslaget om å høyne denne prosentsatsen til 70%, ble en gjenganger på flere landsmøter etter det – uten at forslaget nådde frem.

Når det gjelder revisjon av Lov av 06 juli 1957, om samordning av pensjons- og trygdeytelser, så har også dette vært en gjenganger i Hamarforeningen og i forbundet. Det ble flere ganger lovet en løsning uten at det har skjedd.

I flere år senere ble det arbeidet med å få hevet pensjonsgrunnlaget for eldre pensjonister. Og Stortinget bestemte den 12 februar 1976 at pensjonister med lavere pensjon enn lønnsklasse 9/4, fra 01 januar 1976 skulle få hevet sin pensjon inntil lønnsklasse 9/4 (nå lønnsklasse 10) på visse vilkår.

Jernbanepensjonister i styrer

På årsmøtet den 02 september 1950, ble det opplyst at pensjonistene ville få en representant i sykekassens styre, og en representant i representantskapet, samt en representant i Hjelpekassens tilsynskomite. Fra 1972 ble det etablert en felles sykekasse for hele landet som innbefattet på tjenestemenn og pensjonister. Hamarforeningen ble representert med en representant i det lokale styret. Videre ble foreningen representert med en representant i Jernbanesamfundets styre, og en representant i styret til Hamar Distrikts Innskudds- og låneforening.

I 1974 ble det etablert et «Eldres råd» i Hamar, hvor foreningen hadde en representant. Det er blitt etablert et distribusjonsorgan for pensjonister og funksjonshemmede – «Salgsbua» for Hamar og Vang. Dette er et tiltak foreningen støttet, og fikk en representant i dette organet.

Litt om aktiviteter i foreningen for øvrig. På foreningen 50-årsjubileum kan nevnes noe av aktivitetene/ sakene foreningen er opptatt av, i stikkords form: - Søknad til kommunale kinostyrer i Hamar, Lillehammer og Elverum om fribilletter til kinoforestillinger for pensjonister - Det ble sørget for at enker etter medlemmer av Norsk Jernbaneforbund får fagbladet Jernbanemanden - I 1966 – etter anmodning fra sykekassen, ble det valgt en kvinne, og en mann – med vararepresentanter, til å ledsage syke medlemmer under reiser m.v. - Flytting av Norsk Tipping - Sammenslåing av Hamar og Vang kommuner - Forslag sendt forbundet, men anmodning om rimeligere anskaffelse av telefon. Dette ble også tatt opp via «Eldres råd» - Rimeligere lisens for radio og TV. - Hjemmehjelpsordningen - Det ble foretatt aksjetegning i Jernbanesamfundet. Foreningen kjøpte aksjer for 4 000 kroner pr. 01 januar 1978.

Etter 1971 ble møter, aktiviteter og sammenkomster flyttet til Jernbanesamfundet.

På møtene ellers er det benyttet fagfolk som har bidratt med kåseri, demonstrert forskjellig utstyr – blant annet kjøp og bruk av høreapparat, og «på godfot med sine ben», og andre aktuelle ting. Det kan sies at foreningen har sørget for å ha god og variert underholdning på møtene, med bidrag fra medlemmene selv, eller fra personer utenfra – med sang, musikk, dikt o.l.

Den 24 august 1950 ble det arrangert tur til Malung, med 25 deltakere. Det er første gang det står skrevet noe om at det ble foretatt utflukter. Etter det er det blitt avviklet mange fine dags-, eller to til fire dagers turer – hvor deltakerantallet har ligget mellom 60 og 70 personer.

Det ble i flere år arbeidet med å få til en Nordlandstur. Dette ble hvert år avslått av NSB med begrunnelsen at det var mangel på tilgjengelig materiell. Først i 1957 ble det en tur til Bodø – med 77 deltakere. Siden 1968 har foreningen fått støtte av Feriefondet til turer. I hovedsak er disse midlene blitt benyttet til høstturene.

Siden årsmøtet den 24 november 1956 har foreningen hatt faste møtedager. Til å begynne med var det siste lørdag i hver måned. Senere ble det onsdag, og etter hvert på siste torsdag hver måned – bortsett fra i månedene juni, juli og august. I de senere årene har en også hatt formiddagstreff med forskjellige aktiviteter. Møtene har hatt et snitt på om lag 60 deltakere, noe mindre på formiddagstreffene.

Kontingenten steg med årene, og på årsmøtet i 1978 fant man å måtte forhøye kontingenten til kroner 24 pr. år. Når det gjelder økonomien har foreningen i disse årene vært så heldige å få både små og store bidrag til vårt arbeidet.

Forbundet har flere ganger avviklet sitt landsmøte i vårt distrikt, sist ved Olerud Auto-Rast i 1977 i anledning Jernbanedagene 1977. To av foreningens medlemmer fikk hedersbevisningen «Sliteren» under åpningen av Jernbanedagene i 1977 den 08 juni i Hamarhallen. De som fikk hedersbevisningen var: Erling Audensen og Peder Valseth.

Foreningen hadde på denne tiden 2 æresmedlemmer, et medlemskap medlemmer fikk etter fylte 90 år. Disse var Olav Egeberg og Torleif Furuholt. (Hentet fra beretningen til 50-års-jubileet).

Fra beretningen til 60-årsjubileet trekkes frem tre viktige saker.

Den ene er arbeidet med samordningsloven fra 1967. Her oppsto det en del skjevheter mellom samordningsloven og bestemmelsene i Lov om Statens Pensjonskasse. Denne saken forble uløst som følge av landets vanskelig politiske og økonomiske situasjon.
Det ble jobbet med å heve pensjonsgrunnlaget for eldre pensjonister, fra lønnstrinn 12 til lønnstrinn 15/14.
En sak som pågikk gjennom flere år, var reguleringene av pensjonene i Statens Pensjonskasse. Fra 01 juni 1986 ble det derimot vedtatt at pensjonene fra Statens Pensjonskasse skal reguleres i takt med grunnbeløpet i Folketrygden. På den måten unngikk man det stadige etterslepet på regulering av pensjonene, og statsansatte kom mer på linje med øvrige samfunnsgrupper.
Det pågikk et arbeid i forbundet med å få endret vedtektene i Statsbanenes Hjelpekasse. De midlene som i sin tid ble innbetalt til Hjelpekassen, er penger som ble innbetalt av de som er blitt pensjonister. Fra 01 januar 1987 kom nye vedtekter på plass, med forbedringer for dem som er avhengig av støtte fra Hjelpekassen.

Ved 60-årsjubileet hadde foreningen fire æresmedlemmer. Disse var Ingeborg Kjønniksen, Margit Heggelund, Torbjørg Jørgensen og Mikkel Mellum.

Foreningen i dag

Foreningen drives etter det samme mønsteret i dag som de første 60 årene. Ved inngangen til jubileumsåret 2018 hadde foreningen 337 medlemmer, hvorav 135 er kvinner og 202 er menn. Foreningens kontingent var frem til 2018 på 120 kroner pr medlem pr år. Etter 2018 er kontingenten satt til 200 kroner pr år.

Aksjene i Jernbanesamfundet er innløst gjennom at Jernbanepersonalets Bank og Forsikring har overtatt eiendommen. Det innebærer at møtene ikke lengre avholdes i Jernbanesamfundet da arealer er leid ut til næringsvirksomhet. Styremøtene avholdes på omgang blant styrets medlemmer, og medlemsmøtene avholdes for tiden i Frimurerlosjen lokaler på Hamar. Og møtene avholdes siste onsdag hver måned.

Jernbanepensjonistene samarbeider i dag med Pensjonistforbundet og et etablert samarbeidsforum kalt SAKO. Det består av Pensjonistforbundet, Jernbanepensjonistene, Telepensjonistene, Politipensjonistene, Statens Vegvesenpensjonister, Fagforbundets pensjonister, Postpensjonistene og LO Stat. I dette organet behandles saker som er av felles interesse, og hvor kravene til de årlige trygdeoppgjørene samordnes.

I tillegg er det et eget kontaktutvalget for pensjonister i LO Stat, det vil si for tilsluttede forbund. Jørund Hassel er i jubileumsåret vararepresentant for Norsk Jernbaneforbund i kontaktutvalget.

Noen viktige saker for foreningen etter 60-årsjubileet.

I 1998 var asbestsaken en sak som fikk mye oppmerksomhet. Om lag 6 000 pensjonister hadde hatt sitt arbeid knyttet til asbest. Det ble i 1999 lagt frem et tilbud om en billighetserstatning for pensjonister med medisinsk invaliditet som følge av asbesteksponering, og for gjenlevende ektefeller. Løsningen ble godt mottatt.

Pensjons- og inntektsutviklingen for pensjonistene har stått sentralt, og spesielt etterlattepensjoner og samordningsregler som har slått uheldig ut. Og det forhold at underregulering av grunnbeløpet i folketrygden har medført at pensjonistene har kommet negativt ut i forhold til lønnsveksten ellers i samfunnet. I 2003 vedtok Stortinget at «pensjonistene og trygdede skulle ha en inntektsutvikling minst på linje med andre grupper».

I 2005 ble det vedtatt en ny pensjonsreform. Reformen innebærer at personer født før 1953 vil beholde opptjeningsprinsippene i tidligere pensjonsmodell, mens årskullene 1954–1962 får opptjening etter både gammel og ny modell, mens årskullene etter 1962 vil få opptjening etter ny modell. Hamarforeningen har påpekt at pensjonsytelsene for de som er født etter 1959 (gjelder Statens Pensjonskasse) står i fare å få lavere pensjoner i fremtiden, og er skeptisk den modellen som er valgt. Fra 2018 vil mange oppleve å gå fra ytelsesbasert pensjon over til innskuddsbaserte ordninger som følge av jernbanereformen. Det gir framtidsutsikter får dårligere pensjonsytelser i fremtiden.

Fra 01 juli 2006 ble sosialetaten, trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten (Aetat) slått sammen – til det som fikk navnet NAV. En av målsettingene med reformen er at flere skal stå i jobb og færre på trygd, og en samordning av velferdstjenestene.

Fra 2011 ble ny pensjonsreform tatt i bruk. Endringen medførte at pensjonistforeningene mistet forhandlingsretten med staten. Årlige justeringer (G-reguleringen) medfører at økningen skjer i prosent, og skaper etter hvert store økonomiske forskjeller pensjonister imellom. Pensjonistforbundet og Jernbanepensjonistene jobber aktiv med at pensjonistene må få tilbake forhandlingsretten.

G-reguleringene er ment å kompensere for inflasjon og prisstigning i samfunnet, og i den hensikt å opprettholde kjøpekraften hos trygdemottakeren fra år til år. Med ny pensjonsreform blir pensjonene justert i tråd med lønnsoppgjørene fra privat sektor i arbeidslivet, for deretter å bli trukket 0.75%. I år med lav reallønnsvekst betyr det at pensjonene kan bli underregulert, hvilket har skjedd ved trygdeoppgjørene siden 2014. Hamarforeningen har derfor jobbet aktivt med å få fjernet trekket på 0,75.

Hamarforening har også reist sak om lovligheten av at de som ble pensjonister før 2012, samt arbeidstakere som påbegynte sin yrkeskarriere før 2012, trekkes 0.75% i trygdeoppgjørene. Dette fordi i deres arbeidsavtaler om pensjonsordning ikke fremgår anledning til å ilegge et slik trekk.

Hamarforeningen har reist sak om hvorfor Norge anvender høyeste momssats på medisiner, hvilket fordyrer medisinene kraftig. Det er bare Norge og Danmark i EU-området som anvender høy momssats på medisiner. Foreningen har foreslått å enten fjerne momsen helt, subsidiært at laveste momssats anvendes. Det nye arbeidslivet medfører at stadig flere arbeidstakere tilbys midlertidige ansettelser med lave stillingsbrøker (deltid), nulltimers arbeidskontrakter, tilfeldige småjobber via vikar- og bemanningsbyråer o.l. Hamarforeningen mener at det er på tide å finne en ny omregningsfaktor enn «66%» av lønn. Alternativt er risikoen stor for at mange i fremtiden ender opp som minstepensjonister.

Hamarforeningen har avgitt høringsuttalelse vedrørende regjeringens forslag om å avvikle etterlattepensjoner. Foreningen mener dette vil ramme kvinnegruppene på lave pensjonsytelser meget urimelig.

Jernbanereformen legger opp til sentraliseringer av arbeidsplasser i vår region. I den anledning hadde foreningen et utspill i mediene, med gode argumenter for ikke å sentralisere arbeidsoppgavene. Dette begrunnet i store geografiske avstander og fordeler med nærhet ved driftsavvik o.l.

Hamarforeningen har sendt brev til regjeringen med anmodning om at trygdeoppgjørene må komme til Stortinget til behandling etter at pensjonistforeningene mistet forhandlingsretten. Tilsvarende forslag ble fremmet og vedtatt på landsmøte til Jernbanepensjonistene i 2017. Dette gir et bilde av noen av de viktigste saker i foreningen har vært opptatt av frem til jubileet 2018.

Merknad: I tidligere beretninger og tilgjengelig materiell, er personer nevnt med bare forbokstav på fornavnet – og med etternavn (eksempelvis E. Mikkelsen). Og noen steder med bare etternavn. Styret har forsøkt å fullføre listene med fullt navn, ved å gå gjennom arkivene på Jernbanemuseet (og med god assistanse fra museet), og på Statsarkivet Hamar. Det har ikke vært enkelt, for jf opplysningene i arkivene er det ofte flere med samme etternavn og samme forbokstav. De fornavnene hvor det står * foran, har styret funnet en sannsynlighetsovervekt for at vi er kommet frem til rett fornavn. Disse fornavnene skrevet inn med det forbehold. Der det står ** foran fornavnet har det ikke vært mulig å fastslå riktig navn med rimelig grad av sikkerhet.

Ledere i foreningen

Karl Rødberg (13. oktober 1928 til januar 1929)
Emil Mikkelsen (1929, 1930, 1931, 1932, til sin død 10.02.1933)

Gudbrand Østhagen (1933, 1934, 1935, 1936) Otto Øvergård (1937)
Esten Barmoen (1938, 1939)
Jørgen Norheim (1940, 1941, 1942, 1943)
Carl Alfred Mauset (1944)
Mikal Moen (1945, 1946, 1947, 1948, 1949, 1950)
Oskar Nilsen Kjendli (1951, 1952)
Mikal Moen (1953)

Oskar Haugen (1954 – til sin død 11.07.1954)
Jens Kraft-Lund (fra 12.07.1954)
Per Anton Løvstad (1955, 1956)
Martin Jensen (1957)

Oskar Tangen (1959, 1960, 1961, 1962, 1963)
Fridtjof Nordberg (1964)
Thormod Austad (1965,1966, 1967)

Einar Lundby (1968, 1969, 1970, 1971, 1972, 1973, 1974, 1975 1976)
Oskar Talbak (1977, 1978, 1979, 1980, 1981, 1982)
Oddvar Jølsgard (1983, 1984, 1985, 1986, 1987, 1988, 1989, 1990)
Arvid P. Johansen (1991, 1992, 1993, 1994,1995 1996 1997, 1998, 1999, 2000)
Marit Helene Sektnan (2001, 2002, 2003, 2004, 2005, 2006, 2007, 2008).
Helge Thorsplass (2009, 2010) Anne Marie Mikkelsen (2011, 2012, 2013, 2014, 2015, 2016)
Jørund Hassel (2017, 2018)