Jernrosene

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Jernrosene er et prosjekt som kunstnerne Tobbe Malm og Tone Mørk Karlsrud tok initiativ til etter terrorangrepene 22. juli 2011. Det ble avduket rett utenfor Oslo domkirke 28. september 2019 av byrådsleder Raymond Johansen (Ap) og Lisbeth Røyneland, leder for Nasjonal støttegruppe etter 22. juli-hendelsene. Kronprinsesse Mette-Marit og kronprins Haakon var også til stede.


Internasjonalt verdens-unikt kunstprosjekt

Opptakten til prosjektet var Facebook-innlegget i september 2011 "Iron Rose for Norway", etter inspirasjon fra rosetogene. Budskapet var enkelt og tydelig. Å smi en jernrose for Norge - en evig rose med omtanke for Norge og de berørte av 22. juli-terroren. I oktober samme år kom de første rosene til Norge. Prosjektet har engasjert og inspirert smeder verden rundt til å åpne smiene sine til smiing av roser og gode samtaler. Det var det enkelte menneske, samt den kollektive kjærligheten og omtanken som virkelig ble prosjektets sjel. Det var et VI - sammen - nasjonalt og internasjonalt som ble drivkraften, og det var motstanden mot vold og terror som fikk smeder fra Australia og andre deler av verden til å reise helt til Norge for personlig å levere rosene sine. Fordi det var viktig for dem. Jernrosene er et internasjonalt og verdens-unikt kunstprosjekt, som også er et dokument over hva som hendte etter 22. juli 2011. De ca. 1000 individuelle jernroser er hver for seg et sterkt uttrykk, og i det de eksponeres sammen kan vi fornemme den kollektive kraften som oppstår når mennesker står sammmen. Det har resultert i roser fra hele verden; overlevende, etterlatte og andre berørte, politikere, prester, tidligere kriminelle og unge voksne som deltagere i sosiale ungdomsprosjekter - ca. 1000 roser i alt.

Søsterprosjekter og liknende smijerns-prosjekt

Selv om Jernrosene er et unikt prosjekt, så har andre land også gjort liknende prosjekt. The Tree Project i Australia ville minne de falne og hedre hjelpemannskapene fra storbrannen 14. februar 2009. De laget et gedigent eukalyptustre med bidrag fra over 20 land.

I Sverige smir de "Rosa Solidum", en kjemperose, som skal overleveres som gave til Norge.

Amerikanske smeder vil bygge et jernrosemonument til minne om ofrene fra tragedien i kinosalen i Aurora.


Personlige historier følger rosene

Mange av bidragsyterne har sterke personlige historier knyttet til det å lage en rose til dette fellesprosjektet. 81 av rosene er laget av etterlatte eller overlevende fra 22. juli-angrepet. Mange ble laget i forbindelse med rettssaken i 2012. De etterlatte fortalte da at de syntes det var deilig å kunne lage noe fysisk. En av dem sa at det var deilig å slå noe så hardt som mulig, samtidig som det ble til noe fint. En annen av bidragsyterne er en mann med bakgrunn fra en av de verste ransmiljøene i Sverige. En gang stjal han bajonetter ved et våpentyveri. En av bajonettene har han nå smidd om til en rose, slik at det til slutt kunne komme noe godt ut av alt det vonde han hadde gjort.

Det tok sin tid å få prosjektet i havn

Prosjektet startet altså som et Facebookinnlegg i 2011 og så tok det helt av. Smeder fra hele verden sendte inn sine bidrag og Nasjonal støttegruppe etter 22. juli-hendelsene var også aktivt med. Men det gikk tregt å få inn penger til prosjektet og det å få tillatelse til å sette det noe sted var heller ikke en lett sak. Mange lokasjoner ble vurdert, og det ble søkt om plass både ved Oslo Domkirke, , men fikk i første omgang avslag. Lenge lå derfor jernrosene på et loft i Bærum i påvente av en beslutning om hvor monumentet skulle stå. VG kritiserte bl.a. Solberg-regjeringen for å ikke ville ha et kunstnerisk uttrykk og nedskalere de nasjonale minnesmerkene.

Etter mange runder med ulike utforminger og tomtealternativer fant prosjektet endelig sin plass i Domkirkeparken, like ved der det største rosehavet var i dagene etter terrorangrepet i 2011. Kunstkomiteen som jobbet fram prosjektet i sin nåværende form har bestått av kunstner Tobbe Malm, prosjektleder Inger Gogstad og skulpturkonservator Ingrid Skard Skomedal fra Kulturetaten i Oslo, leder for Nasjonal støttegruppe etter 22. juli-hendelsene Lisbeth Røyneland, ledende domkirkeprest Elisabeth Thorsen og Helge Lunder, som har fungert som kunstkonsulent og arkitekt. Prosjektet har også samarbeidet tett med Tone Syrdalen Dovland fra Bilfritt byliv/Bymiljøetaten.

Minnesmerket er sirkulært, 5,5 meter bredt og ca. 50-80 cm høyt på det høyeste. Det består ca. 900 jernroser plassert ut som i et blomsterbed på en sirkulær stålplate. Denne platen er omsluttet av en plasstøpt ring i lys betong som både beskytter kunstverket og fungerer som en benk. Betongbenken vil få en glatt slipt overflate og ha varmeelementer i sitteflaten for å smelte snø og gjøre det behagelig å sitte på kalde dager. De smidde rosene har stor variasjon i utforming, kompleksitet, robusthet og materialsammensetning, så kunstverket er levende i den forstand at de ulike rosene over tid og i ulikt tempo vil ruste, endre utseende og avgi spor på stålplaten de er festet på. Kontrasten mellom dette sårbare og forgjengelige blir tydelig mot den lyse, glatte, omsluttende betongbenken.



Lisbeth Røynelands tale ved avdukingen av "Jernrosene" 28. september 2019

"Deres kongelige høyheter, kjære etterlatte, kjære alle berørte

Det er åtte år siden terrorangrepene i Regjeringskvartalet og på Utøya


77 mennesker ble frarøvet livet og fremtiden sin

Mange hundre ble forandret for alltid


Gjennom alle disse årene har etterlatte og berørte fra hele landet funnet veien til smia på Bærums Verk.

Alle med ett mål for øyet – å smi en vakker rose for å minnes våre kjære.

Mange smeder verden rundt har også sendt sine roser til oss i Norge.

Jernrosene fikk sin egen unike kraft – laget av folket for folket.


Ett tusen roser har det blitt.


Alle unike – alle smidd med kjærlighet og sympati.

Nå har de endelig fått sin velfortjente plass her utenfor Oslo Domkirke.


Her hvor rosehavet vokste i 2011

Her hvor dørene sto åpne for oss


Jernrosene har endelig kommet hjem!"


Byrådsleder Raymond Johansens tale ved avdukingen av "Jernrosene" 28. september 2019

"Deres kongelige høyheter

Kjære pårørende og støttegruppa

Gode venner


Terrorangrepene 22. juli sitter i oss alle.

Barn, foreldre, kolleger, venner ble revet bort.


Det tok uker å få oversikt.

Måneder å forstå.

År å behandle.


I det umiddelbare sjokket etter terroren, handlet folk spontant.

Folk kom fra fjern og nær, med blomster.

I rosetog, og til et blomsterhav.

Her, foran domkirka.


Det var ikke tilfeldig.

Domkirka ble et symbol på samhold i en umulig tid.

Kirka åpnet opp dørene.

Sjøl var jeg partisekretær – og vi sto på bar bakke.

Vinduene var bokstavelig talt blåst ut.

Da åpnet Oslo domkirke dørene og slapp oss inn.

Det glemmer vi aldri.


Og mens vi forsøkte å samle oss, så vokste blomsterhavet.

Rett her borte.

Det ble liggende i lang tid.

Ansatte her i domkirka stelte pent med blomsterhavet.

De ryddet og vannet det.

Men som med alle blomster som er skåret av – så visnet også de.


Det inspirerte Tobbe Malm og Tone Karlsrud.

Ideen var å la blomstene få evig liv.

Derfor inviterte de smeder fra hele verden.

Overlevende, etterlatte og andre berørte.

Til å smi roser.

Evige roser.


Slik ble jernrosene et minnesmerke av folket og til folket.

Bare måneder etter terroren kom det inn jernroser.

Fra hele verden.

Fra 20 land. Fra alle verdensdeler.

Og ønsket om å samle dem i et minnesmerke vokste.


Det har tatt tid å finne riktig sted.

Når vi står her nå – så virker det nesten litt merkelig.

For hvor ville det vært mer naturlig å ha dette minnesmerket, enn akkurat her?


Det er sånn med roser.

Det tar tid å få dem til å gro.

Til de finner sin plass og springer ut.


Det var viktig å finne et sted alle kunne oppleve samlende.

Derfor er det lagt vekt på å trekke etterlatte og Støttegruppa med i arbeidet med minnesmerket.


Jeg vil også rette en takk til arkitektkontoret MDH.

Som har bidratt til utformingen av monumentet.

Lavmælt, men samtidig tydelig og sterkt.

Det inviterer til en stille stund.


En stor takk til Oslo domkirke som inviterte minnesmerket hit.

Med det var sirkelen sluttet.

Rosene har nå kommet hjem.


I dag avduker vi Jernrosene.

De skal stå her å blomstre – og minne oss om alle dem vi mistet."

Galleri


Kilder og litteratur