Kalvik øvre (Hamarøy gnr. 267)

Kalvik øvre
Fylke:	Nordland (lulesamisk: Nordlánnda)
Kommune:	Hamarøy (lulesamisk: Hábmer)
Gnr.:	267

Gnr. 267 Kalvik øvre i Hamarøy kommune ligger sørvest i Tysfjorden, med kystlinje mot Bessfjorden og Tysfjorden. I nordøst grenser gården mot gnr. 66 Kalvik nedre, gnr. 68 Botn utgjør grensa i sørvest, mens gården grenser mot gnr. 64 Forså i sørøst.

I følge Oluf Ryghs Norske Gaardnavne kan stedsnavnet utledes fra 1700-tallsformen ”Kaldvig”, den kalde vik. En bekreftelse på dette finner vi eksempelvis i herredsbeskrivelsen over Lødingen, fra 1863, hvor vi kan lese at Bessfjorden var å regne som frostfjord. Tidligere skriveformer av navnet er, 1611 Kalffuig, 1631 Kalleuigen, 1667 Kalduig, 1723 Kaldvig, 1950 Kalvik.

Jordsmonnet i Kalvik består av mineraljord fra forvitring og isavleiring, med sterke innslag og områder med organisk jord. Man regner derfor med at gården har middels til høy bonitet.

Kalvik Øvre i de eldste tider

Kalvik er ei gammel finnerydning i ytre Tysfjord. Ved inngangen til 1600-tallet besto gården av gårdpartene Kalvik nedre, Kalvik mellem og Kalvik øvre. Første gang vi kan skille ut Kalvik Øvre i kildene er ved matrikuleringa av Tysfjordgårdene i 1667, da finnerydningene ”Øffuer Kalduig” og ”Neder Kalduig” ble drevet av Erich Andersen. Her kunne han så 1 tønne korn og holde 4 kyr, 12 sauer, 8 geiter og 1 hest. Samme år ble ”Midt Kalduig” drevet av Aren Michelsen med 4 kyr, 12 sauer, 8 geiter, 1 hest, og en utsæd på 1 tønne korn. Eiendommen hadde nok brensel til hushold, men jorda var dårlig egnet som åkerland. Gårdpartene Øvre og Mellem Kaldvig ble senere slått sammen til ett gårdsbruk.

Ingen av Kalvikgårdene dukker opp i skattelistene for 1680. Med dette fraværet kan vi være sikre på at eiendommene fremdeles var å regne for samiske rydninger. Driftsformen og skiftende økonomiske forhold i den påfølgende perioden gjør at vi har vanskeligheter med å navngi brukerne av Øfre Kaldvig. Manntallet fra 1701 opplyser at det var bosatt en familie i ”Kalwigen”. Her finner vi navnene Erich Erichsen f. ca 1641, og Joen f. ca 1692. Manntallene fra denne perioden hadde til hensikt å registrere alle tjenestedyktige menn. Av den grunn har ikke kvinnene blitt tatt med.

1700-tallet

Som vi har sett, besto Kalvik i en perioder av tre separate gårdsbruk, ”nedre”, ”mellem” og ”øvre”. Allerede rundt 1720-tallet ser vi tendensen til at ”Øfre” og ”Mellem Kalduig” ble ført sammen. I futeregnskapet over Saltens fogderi fra 1720 finner vi at Pofvell Amundsens, Niels Povelssens og Gullich Larsens finnerydninger lå øde. Som for andre rydninger i Tysfjord, forbeholdt staten seg retten til å inndra samenes finneodelsprivilegier der jorda ble liggende øde. Ved matrikuleringa i 1723 kan vi lese at ”Øfre og Mellem Kaldvig” var ”Finde jord [der] hafver eij tilforne væred Matriculered”. Vi kan videre lese at gårdene var ”nu kongen tilfalden”. Dermed var den samiske bruksretten til eiendommen fjernet for all ettertid med en pennestrek. Selv om Kalvik var oppført som kongens eiendom, og hadde god tilgang til havet, hadde man ikke klart å tiltrekke seg nye brukere. En av de viktigste årsakene til dette var at eiendommen hadde ugunstig topografi. I det ulendte terrenget gjorde det vanskelig å få opparbeidet jorda til en standard som tillot større avlinger av korn og høy. Det ble i 1723 anslått at den totale utsæden kunne strekke seg til 2 tønner, og at man av dette bare kunne høste 2 ½ tønne havret korn. Kalvik ga ellers 10 lass høy. Dette regnet man med var nok til å fø 4 kyr, 2 kalver og 12 sauer. Som en konsekvens av Øfre og Mellem Kaldvig lå øde, ble landskylda halvert, fra totalt 1 våg til 1 pund og 12 skilling.

Fra kildene kan vi lese at Kalvik ble liggende øde også i de påfølgende tiårene. Fra sjøfinneskattemanntallet for 1740 kan vi lese at Niels Erichsen på Nedre Kaldvig var ”velforsynt med huser”. Selv om Kalvik Øvre ikke var ei finnerydning, og dermed ikke gikk med i regnskapet, forteller dette oss likevel at området ikke var utsatt for et større befolkningspress. Hadde gårdene i Kalvik opplevd ei økonomisk blomstring, ville vi trolig også ha opplevd et større demografisk oppsving. Protokollen fra tinget i 1743 stadfester vår teori. Her kan man lese at ”Øvre Kalvik 18 skilling, har i noen tid vært øde”. Ved høsttinget, 26. oktober 1746 kan vi lese følgende: ”Øvre Kalvig [ligger] ganske øde, [og har] ingen bygsler”. Slike tinglysninger kan sammenlignes med det 21. århundrets boligannonser, hvor staten bekjentgjorde at eiendommene var ledig for nye brukere. Vi må likevel helt fram til 5. april 1754 før jorda igjen ble tatt i bruk. Olle Davidsen mottok nå bygselsseddel på 18 skilling i kongens gård Øvre Kalvig. 19. februar 1759 ble også Mellom Kalvig bebodd, da Lars Størchersen mottog fogd Hysings bøgsel på 1 pund i gården.

1760 til 1800

Fra og med manntallet for Lødingen fra 1762 finner vi at de to gårdene Øvre og Mellom Kalvig blir omtalt som én gård. Offisielt var ikke de to gården slått sammen, men vi ser at tendensen går mot ei sammenslåing. Manntallet for 1762 oppgir at Øfre Kalvig hadde to husstander. Som kjent fra tidligere, drev Ole Davidsen det ene bruket sammen med sin kone, mens Lars Størchersen og kona drev det andre. I denne husstanden finner vi også drengen Ole Erichsen og Erich Christensens enke. I alt var det dermed bosatt seks personer i Øfre Kalvig i 1762.

5. juni 1799 mottok Thomas Weilandt på Korsnes kongeskjøte på 18 skilling i Øvre Kalvig for 21 riksdaler. Som selveier benyttet han ikke jorda selv, men bygslet den videre. Nedre Kalvig, som han kjøpte i 1807, vet først og fremst ble benyttet til klippfiskproduksjon, så alternative inntektskilder var trolig også tanken bak oppkjøpet av Øvre Kalvig.

1800-tallet

Fra folketellinga i 1801 finner vi at Øvre Kalvig ble drevet av Henrich Haagensen f. 1779, og kona Ane Paulsdatter f. 1777. Paret, som ble oppgitt å være nordmenn, livnærte seg som husmenn med jord. I Mellom Kalvig finner vi Hans Andersen f. 1751, kona Inger Larsdatter f. 1756, og deres tre barn; Lars f. 1788, Caren f. 1795 og Ole f. 1797. I folketellinga har Hans Andersen status som bonde og gårdbeboer. Arbeidet med jordavgiftmatrikkelen i 1802 avslører at Øvre og Mellem Kalvik ikke kunne oppdrive noen særdeles herligheter. Eiendommene ble derfor ansett til middelsverdi, med Øvre Kalvik taksert til 25 riksdaler, mens Mellem Kalvik ble taksert ti 33 riksdaler 32 skilling.

Forhandlingsprotokollen, som ble utarbeidet i forbindelse med matrikkel-arbeidet i 1820, forteller at lnr. 245 Øvre Kaldvig fremdeles var taksert til 18 skilling, men at gården nå var ubebodd. Dette skyldtes at plassen, som etter Thomas Weilandts oppkjøp hadde status som proprietærgods, var lite egnet til korndyrking og husdyrhold. Her kunne for eksempel kun såes ½ tønne bygg, som ville gitt 3 fold. Av husdyr kunne her ikke holdes mer enn 1 ku, 1 kalv og 6 småfe. Gården var ”ubequem beliggende”, men kunne oppbringe brensel og tømmer-materialer fra egen skog. Øvre Kaldvig ble derfor gitt proporsjonstallet 1, noe som rangerte den sist blant gårdene i Tysfjord. Til sammenligning ser vi at Mellem Kaldvig, som var taksert til 1 pund, hadde én oppsitter, Jacob Olsen. På lnr. 244 kunne en så 1 tønne bygg og 1 skjeppe [1/8 tønne] rug, som ga 3 fold. Her holt Jacob 1 hest, 2 kyr, 1 kalv og 12 småfe. Jordbunnen var sandig og skrinn, men utmarksbeitet var måtelig godt. Skogen ga brensel og bidrag til husreparasjoner, mens Mellem Kaldvig ble sett som svært lite bekvem til fiske. Gården ble derfor gitt proporsjonstallet 3 ½.

Ettersom kildegrunnlaget er manglende for de neste tiårene, er det vanskelig å stadfeste hvem som drev gårdsbrukene i Kalvik fram mot 1850-tallet. Norges matrikkel for 1838 er vår eneste sikre kilde. Denne forteller at det 2 ort 10 skilling store lnr. 243 Kalvik Øvre [tidligere kalt ”mellem”], ble drevet av en mann ved navn Christian. Mer vet vi ikke. Det 17 skilling store lnr. 244 Kalvik Øvre ble bygslet av Ole Andersen.

Vi vil nå se videre på utviklinga av de ulike gårdpartene fram mot vår tid, med fokus på bruksdelingene og grunneiere.

KALVIK ØVRE

• Gnr. 267 Bnr. 1
• med 1,76 mark i skyld
• Matr.nr. 148 L.nr. 243
• med 2 ort 10 skilling i skyld
• Gammel skyld 1 pund

Gårdshistorie for Kalvik Øvre

Lnr. 243 Kalvik Øvre, som i dag utgjør størsteparten av bnr. 1 og 2 i Gnr. 267 var opprinnelig et selvstendig gårdsbruk, Mellem Kaldvig, i Tysfjord. Etter nedtegnelsen i Norges matrikkel for 1838, der ”Christian” var bruker av gården, må vi fram til slutten av 1850-tallet før panteboka igjen gir oss informasjon om Kalvik. Fra 26. oktober 1858 kan vi lese at lnr. 243 gjennomgikk ei utskiftning av eiendommene. Med dette gikk man bort fra den tidligste bruksformen, der husene og teigene var spredt om en annen.

Fra 1860-tallet av finner vi at Nils Kristian Burmester var bruker av Kalvik Øvre. Når han tok over eierskapet av gården vet vi ikke, men en plausibel forklaring er at den ”Christian”, som vi finner i Norges Matrikkel fra 1838, i virkeligheten var ”Nils Kristian”. Dette styrkes av senere folketellinger, som forteller at en sønn, var født i Lødingen i 1836, mens neste sønn var født i Tysfjord i 1844. Nils f. 1807, flyttet til Tysfjord fra Hoel i Lødingen. I 1929 ble han gift med Hartvikka Eriksdatter f. 1810, fra Strand i Lødingen. Sammen fikk paret barna; Erika f. 1831, Nils f. 1836, Leonard Rist f. 1844, Rasmus Herman Martin f. 1846, Simon Martin f. 1848, og Hartvika Kristine f. 1853. I herredsbeskrivelsen over Lødingen fra 1863 blir står lnr. 243 oppført med 26 mål åker og dyrket mark. Gården hadde en utsæd på ¾ tønne korn, og 4 tønner potet, som hver ga 4 fold. I motsetning til lnr. 244 og 245 i Kalvik, hadde Nils Kristian hest, men antallet kyr strakk seg kun til 3, og her ble heller ikke holdt mer enn 8 småfe. Bortsett fra at skogen var taksert til 20 spesidaler hadde ikke gården noen videre herligheter. Til tross for dette ble landskylda foreslått økt til 2 ort 21 skilling.

Ved folketellinga i 1865 besto lnr. 243 av Nils Kristian og Hartvikkas hovedebruk og en husmannsplass drevet av deres sønn, Nils Nilsen f. 1836. Nils og Hartvikka livnærte seg som selveiende gårdbrukere og av Nils’ arbeid som fisker. Paret, som nå var i 50-årene hadde siden 1863 økt husdyrbestanden til 1 hest, 5 kyr, 10 sauer og 2 griser, mens korn og potetdyrkinga lå på samme nivå. I tillegg til ekteparet bodde fremdeles fire av barna, Leonar, Simon, Hartvikka og Erika hjemme i Kalvik. Den siste av de fem gjenlevende barna, Nils, giftet seg i 1864 med Rebekka Sophia Johannesdatter f. 1837, fra Skogvoll. I 1865 hadde de fått sønnen Johan. Senere kom også; Helmine Nikoline f. 1866, Randinaldo Angell f. 1870, Lorentse Johanna f. 1872, Nikolai Kornelius Ragnvald f. 1874, Rikard Angell f. 1876, og tvillingene Bertheus Hans og Bertine f. 1880, til verden. I 1865 losjerte fisker Abel Larsen, kona Ingeborg Andersdatter og deres sønn Lars hos familien. Til å fø seg selv og de losjerende hadde Nils og Rebekka 1 ku, 5 sauer og 1 gris på sin husmannsplass. I folketellinga er det notert at familien høstet høyet til husdyrene i utmarka i Kalvik.

1870 til 1900

19. september 1872 solgte Nils Kristian Burmester lnr. 243 til sønnene sine Nils og Leonard Nilsen. For totalt 100 spesidaler mottok de hver sin part på i alt 1 ort 5 skilling. Ved folketellinga i 1875 drev Nils og Rebekka sin part med 2 kyr, 8 sauer og en utsæd av bygg og poteter på henholdsvis ¼ tønne og 3 tønner. I tillegg til husdyrholdet var fisket viktig for å kunne sett mat på bordet til de fire barna og drengen Andreas Kristensen og tjenestejenta Nelle Ediasdatter.

På nabobruket finner vi at Leonard Nilsen livnærte seg som selveiende gårdbruker og fisker sammen med kona Ingeborg Kristensdatter. Husdyrholdet strakk seg til 2 kyr og 8 sauer, mens det ble sådd ¼ tønne bygg og satt 3 tønner poteter. Siden Nils Burmesters bortgang i 1874, hadde enka Hartvikke vært bosatt hos sønnen Leonard. Med hans bruk som utgangspunkt, arbeidet hun som føderådskone. Til å hjelpe seg i arbeidet hadde hun datteren Hartvikke.

Lnr. 243 Kalvik Øvre deles

Etter å ha sittet som eiere av hver sin part i lnr. 243 siden 1872, valgte brødrene Nils og Leonard Nilsen å dele farsarven mellom seg i 1874. De satte nå i gang arbeidet med utskifting av eiendommen. Da dette arbeidet var ferdigstilt, gjennomgikk gården, 19. oktober 1877, ei skylddelings-forretning der lnr. 243 b [bnr. 2] Kaldvik Mellem ble skilt ut med 1 ort 5 skilling i skyld. Leonard ble bruker av det nye bnr. 2, mens Nils ble sittende igjen med den gjenværende parten av bnr. 1.

Nils og Rebekka Nilsen drev gårdsbruket i Kalvik fram mot slutten av 1880-årene. I 1889 gikk Rebekka bort. Norges matrikkel for 1891 forteller at Nils Nilsen var eier av bnr. 1, men vi ikke har noe videre årstall for hvor lenge han var bosatt på gården. I 1891 giftet datteren deres, Lorentse Johann f. 1872, seg med Joakim Reinert Johansen f. 1867, fra Botn. I Kalvik fikk de barna; Johannes Røgh f. 1892, Einar Johan f. 1894, Rikarda Nikoline f. 1897, Karl Nikolai f. 1898, Lorentina Johanne f. 1899, og Reidar f. 1901. Fra en kongelig utredning, datert 16. november 1899, kan vi lese at bnr. 1 i Kalvik Øvre var eid av Joakim Johansen, dette til tross for at samme pantebok ikke gir opplysninger om salget.

1900-tallet

Ved folketellinga i 1900 var ikke lenger Joakim og Lorentse ansvarlige for gårdsdrifta på bnr. 1. Joakim livnærte i stedet familien som fisker. Jaokim Petersen f. 1957, hadde flyttet til gården sammen med kona Lovise Johansdatter f. 1858. De to bygslet eiendommen fra eierne, og kunne gjennom husdyrhold, potetdyrking og fiske fø seg selv og barna; Deodora, Elise, Kristian, Jakob og Dagny.

I løpet av de neste årene gjennomgikk bnr.1 Kalvik Øvre flere skifter på brukersida. Første endring kom i 19. november 1903, da Kristoffer Johnsen kjøpte gården på auksjon for 750,- kr. Selv om han sto som ansvarlig eier av Kalvik Øvre, er det mye som tyder på at Kristoffer aldri var bosatt her. Norges matrikkel for 1907 oppgir at bruker nå var Oluf Olsen. I folketellinga for 1910 finner vi Oluf f. 1878, sammen med kona Helga Olsen f. 1881. Paret, som bygslet jorda av Kristoffer Johnsen, livnærte seg av gårdbruk og fiske. Tjenestepika Jenny Mortensen var tredje og siste person i husstanden. Slektsforskningsarbeidet har ikke klart å finne at Oluf og Helga fikk noen etterkommere.

Oluf og Helga satt som leilendinger under Kristoffer Johnsen fram til 28. juni 1922, da paret kjøpte bnr. 1 for 950,- kr. Vi vet ikke annet om drifta enn at eiendommen ble skylddelt den 11. oktober 1941, hvor bnr. 9 Vikjord 2 ble skilt ut med 0,05 mark i skyld. Panteboka gir opplysninger om Olufs eierskap fram til 1948. Hvem som tok over gården etter Oluf og Helga vet vi ikke, men i 1992 ble Harald Reidar Haraldsen f. 1929 eier av den 0,79 mark store eiendommen. Harald er sønn av Jonas Haraldsen f. 1893, og Gudrun Pedersen f. 1899, fra henholdsvis Kjøpsvik og Botn. I 2009 var Harald R. Haraldsen eier av bnr. 1, 2 og 3 under Gnr. 267 Kalvik Øvre.

KALVIK MELLEM

• Gnr. 267 Bnr. 2
• med 0,88 mark i skyld
• Matr.nr. 148 Lnr. 243 b
• Med 1 ort 5 skilling i skyld

Fram til 1872 var lnr. 243 Kalvik Øvre i Nils Kristian Burmesters eie. 19. september dette året solgte han eien-dommen til sine sønner Nils og Leonard Nilsen. 19. oktober 1877 valgte brødrene å skille ut Leonards gårdpart som et eget bruk, lnr. 243 b / bnr. 2, med 1 ort 5 skilling i skyld. Både Norges matrikkel av 1891, den kongelige utredning av landeiendommer av 1899, og folketellinga i 1900 opp gir at Leonard Nilsen var eier og bruker av Kalvik Mellem. Leonard f. 1844, var gift med Ingeborg Sofie Christensdatter f. 1850, fram til hennes død i 1894.

1900-tallet

Folketellinga i 1900 forteller at enke-mannen Leonard i alt hadde fire personer i sin tjeneste; tjenestejenta Ovedia Johansdatter f. 1861, fostersønnene Nikolai Nilsen f. 1882 og Emil Larsen f. 1891, og fattiglemmet Nils Person f. 1840. Nils, som var født og oppvokst i Sverige, hadde sitt virke som dagarbeider, mens Nikolai livnærte seg og Emil som fisker. Av folketellinga kan vi for øvrig lese at det i Kalvik Mellem ble holdt husdyr og dyrket poteter.

Som arveløs enkemann valgte Leonard Nilsen å selge bnr. 2 til sin nevø, Randinaldo Nilsen. Transaksjonen, der Randinaldo overtok gården mot å betale 700,- kr i engangsbeløp og 30,- kr i årlige kår, ble gjennomført 24. februar 1903. Randinaldo giftet seg i 1899 med Julie Lind Levionsdatter f. 1877, fra Botn. Paret fikk barna; Konrad Johan Lund f. 1899, Nolda Rebekka f. 1900, Signe Magdalene f. 1904, Levion Johannes Berg f. 1906, Reidar Jul f. 1908, Erling Johan Dahl f. 1910, Waldemar Kristoffer Schelderup f. 1913, Marie Kristine f. 1916, og Nelly Mathilde f. 1918. Ved folketellinga i 1910 besto Kalvik Mellem av to husstander. I tillegg til Randinaldo og Julie var fisker Joakim Pettersen f. 1857, og kona Lovise f. 1858 bosatt her. I samme husstand finner vi også fisker Jakob Olsen f. 1876, og kona Elise f. 1882.

Randinaldo og Julie drev bnr. 2 i en kombinasjon av jordbruk og fiske fram til midten av 1930-tallet. I løpet av denne tida hadde bnr. 5 Myrvoll blitt skilt ut med 0,01 mark i skyld, og eiendommen hadde gjennomgått en tvangsauksjon. Da Randinaldo gikk bort i 1932, ble Julie sittende igjen som enke. 16. mai 1936 solgte hun gården til sønnen Reidar Nilsen for 1200,- kr. Reidar Jul Nilsen giftet seg med Alma Leonarda Jacobsen f. 1907, i 1936. Sammen fikk de barna Rolf Johan Nilsen f. 1937, Thorunn Konstanse f. 1939, og Reidar Arne f. 1949. Reidar Jul satt som eier av Kalvik Mellem til ut på 1970-tallet. I løpet av denne perioden ble bnr. 7 Gjerde, 19. april 1937, skilt ut med 0,04 mark i skyld. 11. oktober 1941 ble bnr. 8 Vikjord 1 skilt ut med 0,07 mark i skyld, mens bnr. 10 Bergheim ble skilt ut med 0,03 mark i skyld den 19. august 1950.

Harald R. Haraldsen overtok skjøtet på det 0,72 mark store bnr. 2 Kalvik Mellem i 1994, og var fremdeles oppført som eier av eiendommen i 2009.

KALVIK ØVRE

• Gnr. 267 Bnr. 3
• med 1,00 mark i skyld
• Matr.nr. 148 L.nr. 244
• med 17 skilling i skyld
• Gammel skyld 18 skilling

Lnr. 244 Kalvik Øvre utgjorde ved midten av 1800-tallet hele det gamle gårdsbruket Øver Kaldvig. Som vi tidligere har sett, hadde kongen problemer med å skaffe bygselsmenn til eiendommen i store deler av perioden fra 1600 til 1800, og fraværet av oppsittere fortsatte under Thomas Weilandts eierskap fra 1899 til 1820-tallet. Etter Weilandt overtok John Rener i Kjøpsvik retten til å bygsle bort lnr. 244. 17. september 1839 lot han eiendommen overføre til Jacob lind for 10 spesidaler. Etter Jacob Linds bortgang ble så Kalvik Øvre solgt på auksjon, 6. mars 1851. Handelsmann Bendict Normann på Korsnes fikk tilslaget, og måtte ut med 45 spesidaler for skjøtet.

Vi må fram til 1863, og herredsbeskrivelsen over Lødingen, før vi igjen finner sikre kilder som kan beskrive bruken av Kalvik Øvre. Ole Andersen, som alt i 1838 blir oppført som leilending på gården, drev det 40 mål store lnr. 244 med 5 kyr og 12 småfe. Som nevnt i tidligere kilder var jorda skrinn, men her kunne likevel såes ½ tønne korn og settes 3 tønner poteter. Disse ga hver seg 4 fold. Skogen i Kalvik ble taksert til 20 spesidaler, men dette veide trolig ikke opp for at jorda var å regne for tungbrukt. Til tross for det overnevnte ble det foreslått å øke eiendommens landskyld fra 17 skilling til 3 ort 2 skilling.

Ved folketellinga i 1865 var Ole Andersen blitt enkemann. Han drev derfor gården sammen med sine tre barn, John f. 1830, Anders f. 1933, og Marta f. 1836, og sin pleiesønn Lars Olsen f. 1853. I denne perioden var husdyrbeholdningen på gården 1 hest, 5 kyr og 13 sauer. Her ble sådd ½ tønne bygg og 2 tønner blandkorn eller havret korn til dyrefôr. Det ble ellers sådd 4 tønner poteter.

1870-tallet

Før 1875 hadde Ole Andersen forlatt gården, og Normann-familien på Korsnes overlot bygselen på eiendommen til søsknene John f. 1827, og Martha Olsen f. 1829, som flyttet til Tysfjord fra Vågan prestegjeld. De to søsknene, som begge var ugifte, livnærte seg, ved folketellinga i 1875, primært ved gårdsdrifta. Denne besto av 4 kyr, 8 sauer, og en korn- og en potetåker. Til tross for at søskenparet står oppført som selveiere av lnr. 244 alt ved folketellinga i 1875, ble gården formelt deres først 26. mai 1879. John Olsen kjøpte nå Kalvik Øvre fra enke Magdalene Normann for 600,- kr. Den største umiddelbare endringa etter overtakelsen var oppdelinga av eiendommen, 25. august 1882. Her ble lnr. 244 b [bnr. 4] Kalvik Øvre skilt ut med 8 skilling i skyld.

Ettersom verken John eller Martha hadde etterkommere, ble lnr. 244 a og 244 b testamentert til deres pleiesønn Lars Olsen. Dokumentet ble undertegnet 11. desember 1833, og sikret Lars arverett på alt av John Olsens eiendeler og eiendom. Et knapt halvår etter overtakelsen, 16. mai 1884, ble bnr. 3 solgt til Kristian Magnus Pedersen for 480 kr. Lars Olsen ble dermed boende på det gjenværende bnr. 4 Kalvik Øvre.

1900-tallet

Kristian Pedersen var sønn av Peder Pettersen og Johndine Johnsdatter. Ved folketellinga i 1900 var den nå 20 år gamle Kristian Pedersen fremdeles ugift. Han drev gårdsbruket sammen sine foreldre Peder f. 1843, Johndine f. 1849, og de tre søsknene; Augusta f. 1887, Martin f. 1889 og Nils f. 1891.

I folketellinga for 1910 finner vi igjen Peder og Johndine, men Kristian er ikke oppført som bosatt på gården dette året. Pantebøkene forteller likevel at han over de neste tjue årene hadde det økonomiske ansvaret på bnr. 3. Etter foreldrenes bortgang ble arbeidet med å drive gårdsdrift i Kalvik ei større belastning en Kristian ønsket å ta på seg. Selv hadde han aldri hatt ansvaret, men overlatt det til sine foreldre. Med 1900-tallets motorisering av fiskebåtene var trolig en fortsatt tilværelse på havet mer forlokkende en slitet på gården. 4. juli 1930 ble derfor bnr. 3 Kalvik Øvre solgt til Jonas Haraldsen for 3100,- kr. Unntatt fra salget var ”Lillestua”, som fortsatt skule være i Kristian Magnus’ eie.

Ny eier, Jonas Haraldsen f. 1893, var vokst opp i Kjøpsvik. Han giftet seg i 1928 med Gudrun Pedersen, og fikk sønnene Harald Reidar f. 1929, og Per Bernt f. 1933. Vi har lite informasjon om Jonas og Gudruns tid i Kalvik, men vi vet at de, 26. november 1936, fikk skilt ut bnr. 6 Bakken, med 0,05 mark i skyld. Bnr. 3 lå dermed tilbake med 0,45 mark i skyld.

Jonas og Gudruns sønn, Harald Reidar Haraldsen overtok skjøtet på bnr. 3 Kalvik Øvre i 1980. I 2009 var han fremdeles oppført som eier av det 0,45 mark store bruket ved Bessfjorden.

KALVIK ØVRE

• Gnr. 267 Bnr. 4
• med 0,50 mark i skyld
• Matr.nr. 148 L.nr. 244 b
• med 8 skilling i skyld

Bnr. 4 Kalvik Øvre skilt ut fra bnr. 3, med 8 skilling i skyld, 25. august 1882. Eier ved skylddelinga var ungkar John Olsen fra Vågan prestegjeld. Da han ikke hadde noen etterkommere, valgte John å testamentere all sin eiendom til pleiesønnen Lars Martin Olsen, 11. desember 1883. Lars f. 1854, giftet seg med Ellen Johanna Olsdatter f. 1847, i 1881. Sammen fikk de barna; Olaf Angell f. 1882, Laura Bergitte f. 1883, Albert Martin Julius f. 1885, Ottar Martin f. 1887, og Laurits Emil f. 1891. I 1884 solgte familien bnr. 3 til Kristian Pedersen, og ble selv boende på bnr. 4 Kalvik Øvre. Hvor familien tok veien i etterkant vet vi ikke, men Lars og Ellen flyttet fra Kalvik før 1900. Innen den tid hadde fire av deres fem barn gått bort. Laurits Emil f. 1891, døde i 1908.

Nye brukere på bnr. 4 ble Levion Hardberg Pettersen f. 1865, og kona Jensine Nikoline Benjaminsdatter f. 1864. Sammen med sønnene Hilmar f. 1888, og Toralf f. 1895, livnærte de seg i 1900 av gårdbruk, fiske og av det Jensine kunne tjene som syerske. Etter at Hilmar døde i 1907, i en alder av 19 år, tok familien til seg tjenestejenta Constanse Johansen f. 1893, fra nabogården Botn. 17. august 1911 ble bnr. 4 offisielt overført i Levion Pettersens eie, da han på auksjon i Lars Olsens bo fikk tilslag på Kalvik Øvre for 800,- kr. Eneste gjenlevende sønn, Toralf Jacob Rosenvinge Levionsen giftet seg i 1918 med Olea Birgitte Granmo f. 1896, fra Drag. Etter ekteskapsinngåelsen slo de seg ned og fikk barn på Drag. Etter at Levion og Jensine begge hadde gått bort i 1926 så ikke Toralf det likt å bli sittende med gården i Kalvik. 7. juni 1926 ble denne derfor solgt til Emil Pettersen for 2800,- kr. Emil f. 1893, kom til Tysfjord fra Hamarøy sammen med kona Harda Endresen f. 1897. Etter etableringa i Kalvik fikk paret barna; Astrid f. 1930, og Arvid f. 1932.

Emil og Harda satt som eiere av bnr. 4 fram til 1959. Siden den gang har deres sønn Arvid Pettersen vært eier av den 0,50 mark store eiendommen i Kalvik.

Nyere bruksdelinger

Mellom 1927 og 1998 ble det skilt ut ytterligere 24 hus og hyttetomter på 0,05 mark og mindre i Kalvik. I 2009 besto derfor Gnr. 267 Kalvik Øvre av i alt 28 større og mindre bruksnummer.

Referanser

Kalvik øvre (Hamarøy gnr. 267) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen