Kanalvesenet

Svanfoss sluse i Vorma.

Foto: Jørn Berthelsen (2017).

Kanalvesenet var statens kompetanseorgan for bruk av vassdragene til ferdsel, fløting og industri. Oppgavene var særlig knyttet til å gjøre elver og innsjøer fremkommelige for tømmerfløting og transportformål, samt forebygge flomskader. Etaten ble i 1907 slått sammen med Vassdragsvesenet, og inngår idag i NVE.

Historie

Etatens historie skriver seg tilbake til 1804 da Canaldirektionen ble etablert i København. Direksjonen var en avløsning av kanalkommisjonen for Ejder og Odense kanaler i Danmark, som virket på slutten av 1700-tallet.

Canaldireksjonen skulle behandle alle saker om kanalanlegg i Danmark-Norge. I første omgang dominerte saker om tømmerfløting og elve- og flomforebygginger. Blant sakene var forslaget om bygging av kanal fra Strømmen til Christiania, samt å gjøre elven mellom Øyeren og Mjøsa farbar. I 1811 ble det bestemt at havnevesen, fyr- og ringe-vesenet skulle inngå i ansvarsområdet. Navnet ble Directionen for Canal- og Havne samt Fyr- og Ringevæsenet. Med løsrivelsen fra Danmark 1814 kom egen norsk administrasjon.

Den første Kanal- og Havneinspektør for Det Søndenfjeldske Norge, Frederik Christopher Gedde, ble tilsatt 1813. Han hadde kontor i Tønsberg, og fikk fra 1815 distriktet utvidet med Det Nordenfjeldske Norge. Viktige prosjekter under Geddes tid (1813-29) var arbeidene ved kysten med Mosse- og Tønsbergkanalene.

Kanal-, havne- og fyrdirektør i perioden 1829-41 var Claus Jacob Schive. Som assistent under sin forgjenger hadde Schive utarbeidet, i 1827, den første omfattende vassdragsbeskrivelse, om farbarhet for skip på Glomma og Vorma. Mellom 1830 og 1832 sto han for en modernisering av fyrvesenet. Da hadde de første dampskip begynt sine ruter langs kysten. Fyrvesenet ble utskilt som egen organisasjon i 1841. I 1847 ble også Havnevesenet skilt ut.

I perioden 1847-1906 ble et eget kanaldirektørembete, Kanalvesenet, gitt ansvar for vassdrag, innsjøer og kanaler. Hovedoppgavene var å gjøre elver og innsjøer framkommelige for tømmerfløting og transport, forebygge flomskader og sikre statens eiendom mot flomskader og elvebrudd. Stortinget vedtok i 1854 at staten skulle delta aktivt i kanalutbyggingene. Med erfaring som arbeidsbestyrer ved Norsjø-Skienkanalen, ble Johan Thullin Thams (1821–1873) utnevnt til kanaldirektør i 1862.

Thams etterfølger i 1873, Jens Theodor Paludan Vogt, ble den første kanaldirektør med sivilingeniørutdanning. Forgjengerne hadde bakgrunn fra marinen. Kanalvesenet var en av de statlige etatene som var tidligst ute med vekt på å ansette fagekspertise - i motsetning til andre etaters juristdominans. Blant arbeidsoppgavene var inspeksjon av sluser og anlegg, planlegging og rådgivning, konsesjonsbehandling og eiendomserverv. I Norge (og andre skandinaviske land) var fra gammelt av eiendomsforholdene til elver og sjøer knyttet til grunneier på land, i motsetning til Sentral-Europa der elver og sjøer var offentlig eiendom.

I 1880-årene, var ingeniør Thorvald Heiberg kanaldirektør. Han påpekte at vassdragene ville kunne spille en større rolle som kraftleverandør i industriens tjeneste enn som kommunikasjonsvei. Samtiden var mer opptatt av jernbane enn kanaler, så Heiberg måtte kjempe for å beholde kanalvesenet som eget direktorat. Hans etterfølger, Gunnar Sætren (også han ingeniør), ble den siste kanaldirektør. I hans tid (1889-1907) ble Bandak-Norsjøkanalen ferdigstillet, hydrologiske kart og vassdragsbeskrivelser utarbeidet, samt initiativ tatt for statlig oppkjøp av fosser for kraftverk.

Interessene endret seg fra ferdsel og fløting til utnytting av vannfallene for energi for hjem og industri. Dette krevde endring i lovverk og oppgaver i administrasjonen, og det ble reist spørsmål om navneendring på kanaldirektørembetet. Fra 1907 ble direktørens tilttel endret til vassdragsdirektør og navnet på etaten til Vassdragsvesenet.

Fra 1921 ble Vassdrags- og Elektrisitetsvesenet slått sammen til Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen, forkortet NVE. Slik er etaten kjent i ettertiden. Ordet "elektrisitet" er erstattet med "energi" i navnet, og det offisielle navnet er i dag Norges vassdrags- og energidirektorat. Selv om energispørsmål er sentralt i arbeidsoppgavene, ligger fremdeles ansvaret for flere av de opprinnelige oppgavene i etaten. ikke minst gjelder det flomvern.

Kilder

• Benum, Edgeir: Sentraladministrasjonens historie. Bind 2 1845-1884. Universitetsforlaget, Oslo 1979. ISBN 82-00-01687-0
• «Norges vassdrags- og energidirektorat» i Store norske leksikon
• Wikipedia: Norges vassdrags- og energidirektorats historie.

Denne artikkelen inngår i prosjektet Samkult. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Flere artikler finnes via denne alfabetiske oversikten.