Kjeldearkiv:Barndomsminner fra Borgen

Barndomsminner fra Borgen
Søndre Borgen der Liv Tangvald-Pedersen vokste opp. Foto: Jon Christofersen (2016).
Kjeldeinformasjon
Navn:	Liv Tangvald-Pedersen
Født:	1922
Tema:	Barndomsminner
Sted:	Søndre Borgen i Asker
Tidsrom:	Fra 1935
Nedtegnet av:	Liv Tangvald-Pedersen.
Viktig:	Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Liv Tangvald-Pedersen flyttet fra Oslo til Borgen i 1935, 13 år gammel, og dette er noen av hennes barndomsminner fra Borgen.

Søndre Borgen g.nr. 6 var for mer enn 200 år siden en gård. Den ble tidlig delt i to. Den ene, br.nr. 1, nåværende Søndre Borgen Sykehjem, var i sin tid den kjente Bjørsets pensjonatskole. Senere var der barnehjem, en kort stund pensjonat, inntil Oslo Kommune kjøpte det i 1938 til hjem for senile demente, avdeling under Dikemark sykehus.

Den andre Søndre Borgen, br.nr. 6, ble drevet frem til 1935 av Anders Borgen. Hans bror Otto drev hjulmakerverksted her, og vi har ennå noen fine hjul på gården som han har laget. I 1935 solgte de gården til min mor. Anders og Otto, som begge var ungkarer, bygget seg et hus på den andre siden av veien, ved siden av sine to ugifte søstre Janna og Othilie Borgen, som hadde bygget tidligere. Janna var forretningsfører i Asker Trygdekasse og Othilie var diakonisse.

Gården, som min mor kjøpte av Anders Borgen, var drevet som gårdsbruk med ca. 60 mål innmark og ca. 650 mål skog. For å få konsesjon måtte min mor drive gården videre som gårdbruk, og måtte da ansette en agronom og annen hjelp for å få til skikkelig drift. Jeg glemmer aldri da jeg som 12-åring kom hit ut fra Oslo. Her var langt på landet den gang. Biler fantes nesten ikke, og på Borgen var det bare 2, hvorav den ene var gartner Bergs grønne Ford lastebil. Postombæring var et ukjent begrep de dager. På jernbanestasjonen var der mange postbokser, og de som ikke hadde det, fikk posten utlevert i luken på postkontoret i samme bygning. Legitimasjon var unødvendig. Det var jo lang vei for å hente posten, og Ove Kristiansen og Odd Isachsen gikk annen hver gang for å hente posten for frk. Borgen og frk. Bøe. For dette fikk de 1 øre gangen.

På gården her hadde vi hester, kuer, griser, sauer, høner og katter. Hønene gikk fritt omkring på tunet. Det var alle sorter, hvite, brune, sorte og spraglete, og hanefar spankulerte stolt omkring. Av og til forsvant en høne under låven for plutselig å komme frem noen uker senere med et kull kyllinger. Jeg kan fremdeles huske hvordan den opplevelsen føltes. Alt jeg før bare hadde sett på bilder og lest om, opplevde jeg nu på ordentlig.

Det var helt fantastisk.

Sauene ble klippet, ullen vasket, kardet og spunnet. Vi hadde garn til husbruk, noe av ullen leverte vi til Heggedal Ullvarefabrikk og fikk stoff igjen. Melken ble kjørt med hest og vogn til Asker Meieri. Det lå der hvor nåværende Asker st. befinner seg. Av og til separerte vi melken hjemme. Av fløten kjernet vi smør, og den skummete melken ga vi til dyrene. Det var ikke vanlig å drikke skummet melk den gang.

Tresking av korn var adskillig mer tungvint og uten moderne maskiner som utfører alt arbeidet ute på jordet. Når kornet var slått, måtte det buntes i nek og henges til tørk på hesje eller staur. Siden ble det kjørt inn på låven. Så leide vi en treskemaskin som sto oppe på låvebroen. Det var et fryktelig bråk og støvet noe aldeles forferdelig. Tilslutt ble alle kornsekkene lastet opp i høyvognen og kjørt til Åby Mølle hvor det ble malt. Mel til dyr og husbruk tok vi med tilbake, resten ble solgt.

For å drive gårdsbruk den gang, var det nødvendig med hester. De ble brukt til dyrking av jorden, til tømmerkjøring og ikke minst til å dra snøplogen, som holdt Borgenveien åpen fra Drammensveien til Kølabonn. Snøplogen sto utenfor porten til det gamle sykehuset på Søndre Borgen, og det var alle barn og unges møtested i mange år.

Julaften kjørte vi med hest og slede til Asker Kirke. Det var så koselig å sitte varmt under bjørnefellen å høre på klangen fra dombjellene. Der hvor parkeringsplassen utenfor kirken er, var det den gang en lang åpen stall, hvor hestene ble satt mens man var i kirken. De fikk et hestedekken over ryggen og en sekk høy å kose seg med. Ved krysset Borgenveien, Borgenbråtenvn, ved den store lysmasten, sto et gammelt sommerfjøs. Dit ble kuene drevet inn om kvelden for å bli melket. Dette var for å slippe å drive kuene helt opp til gården. Sommerfjøset var et begrep. Alle som skulle til hyttene sine i weekenden, tok gjerne drosje til sommerfjøset. Alle visste hvor det var.

Vi var få mennesker her den gangen, ca. 150 med hytteeierne skulle jeg tro, men samholdet var ualminnelig godt. En som gjorde meget til dette, var forfatterinnen og oversetteren Clara Thue Ebbell. Hun var enke etter guttebokforfatteren Christian Bendix Ebbell. Hun og hennes bror Arne Thue bodde i en liten hytte ved Borgenveien, nesten vis å vis Isachsens låve. Under krigen, hvis hun hadde fått litt ekstra kjøtt for eks., skulle hun straks lage lapsskausgryte, og den måtte hun dele med så mange som mulig. Hun ba oss gjerne i puljer, ungdommen for seg, barn og voksne. Trangt var det ofte om plassen når vi satt 15–20 stykker benket rundt langbordet, men Clara Thue Ebbells valgspråk var: «Der hvor det er hjerterom, der er det husrom». Først fikk vi mat, og deretter var det mer åndelig føde som lyrikk, opplesning, sang og en del alvorlige emner også.

Under krigen var biskop Berggrav fange på sin hytte i Jutemyrveien. Det var alltid vakter der, men av og til hendte det at et sangkor fant veien gjennom skogen til baksiden av hytta. Unge og gamle møtte jo også opp, alt ryktes. Der sto vi midt i skogen og hørte på skjønn sang til oppmuntring for biskopen. Vaktene kunne jo ikke nngå å høre dette, men så gjennom fingrene med det hele. De syntes vel det var svært uskyldig, men det betød uendelig mye for biskop Berggrav å føle at man tenkte på ham. Under krigen hadde vi flere huskonserter hjemme hos oss hvor mange kjente kunstnere opptrådte, bl.a. Sigbjørn Bernhoft Osa. I en krigstid hvor alt mulig var forbudt, betød dette veldig meget.

Mange kjente fotballspillere begynte sin karriere på Borgen. To Lyngutter, Dick og Arne Knudtzon, hadde hytte der hvor Hans N. Dahl nå bor. Nederst i hagen hadde deres far fått anlagt en flott fotballbane, med egen flaggstang til og med. Gutta var i majoritet, og det var ikke vanskelig å starte et fotballag. De trente titt og ofte. Jeg kan enda se for meg når de stormet som en åsgårdsrei nedigjennom de sirlige singelgangene for å komme til fotballbanen. Pappa Knudtzon hadde nemlig en fantastisk hage, og blomster var hans hobby, men eneste adkomsten til banen var ned gjennom disse hagegangene.

Rundt om i Asker var det andre guttelag, og rett som det var, var det kamp på hanen hos Knudtzon. Da vaiet flagget og alle vi jentene var heiagjeng. På Borgenlaget spilte bl.a. Ove Kristiansen, som senere spilte på Askerlaget da det var i 1. divisjon. Motspillerne var bl.a. Drengsrudkameratene og Gropa. Sistnevnte var de som bodde i området rundt Hagaløkka gård. Den lå der hvor Asker Trygdekasse nå ligger, og de tilhørende jorder er bebygget av Collett Marvell Hauge.

Ja, dette var noen små betraktninger om hvordan vi hadde det på Borgen den gang, og som leserne vil se har utviklingen vært enorm.