Kjeldearkiv:Brannkorpset på Bekkelaget
Kjeldearkiv:Brannkorpset på Bekkelaget, artikkel skrevet av Gunnar Pedersen.
Ved årsmøtet i Nordstrand Vel i 1963 holdt Jacob Høst et foredrag for å gjenoppfriske gamle minner. I sin spesielle, friske form sa han blant annet: «Når det var brann, var saken grei. Det var en 4-hjulsvogn med slanger. Dertil var det avtale med landhandleren, at man skulle få låne hesten, dersom brannen var så elskverdig å oppstå når hesten sto på stallen. Men se det gjorde hesten som oftest ikke. Og så måtte man ned på Mosseveien og akkordere med en bonde om å få låne hans hest. Når man så kom frem til brannstedet, var det som oftest ikke noe igjen av huset.»
Egil Scheldrup forteller
Områdets store lokalhistoriker, Egil Schjelderup, har fortalt om brannpumpene, og det er fra hans nedtegnelser jeg har mange av mine opplysninger. Han skriver blant annet:
«En pumpe sto i Mosseveien 153, Carl Jacobsens snekkerverksted. Her var det lett å få tak i hest til pumpen. Den betjente strekningen fra Nordstrand Bad i syd til Kongshavn Bad i nord. Vann måtte tas fra sjøen ved hjelp av spann som ble sendt fra mann til mann. De gamle pumpene kom i bruk i år ca. 1870 og var i bruk helt til siste krig. Slangevognen til høyre på bilder ble satt i drift ca år 1900.»
Et annet sted skriver Schjelderup: «Jeg er født på Bekkelaget i 1910. Da jeg var gutt, var det et effektivt brannvern på stedet, administrert av Selskapet til Bekkelagets Vel. Rundt i strøket var en rekke pumper og slangevogner stasjonert. Ved Bekkelagsveien 10 stod ”Sprøytehuset” som inneholdt bl. a. en slangevogn. De omkringboende hadde jevnlig øvelse med materiellet. Nærmeste overordnede var en av de to politikonstablene på Bekkelaget politistasjon. Medlemmene av Bekkelagets Vel fungerte som et slags borgelig brannkorps.»
De borgerlige brannkorps
«De borgerlige brannkorps har lang tradisjon i Norge og for inntil 100 år siden hadde de praktfulle uniformer og gav en sterk sosial status, et slags snobbekorps hvor ikke hvemsomhelst kom inn. Min far tok sin tørn ved vårt sprøytehus og derfor har jeg allerede fra guttedagene et inntrykk av arbeidet. Det var flere assuransefolk med i dette arbeidet og det var viktig at husene ikke mistet ”klasse” i premietariffen. Det betyr at brannfarlige hus måtte betalt større brannforsikring. Når feieren kom til oss var far alltid tilstede og tok imot gode råd, for feiervesenet sorterte under brannvesenet. På eiendommen har vi en brannkum og far holdt alltid åpen vei gjennom sneen. Det gjør jeg også.
«I 1935 meldte jeg meg selv inn i Vellet og håpet å bli med i brannkorpset, men det var ikke så lett. Den tekniske utviklingen hadde nå distansert slangevognen. På Bekkelaget politistasjon hadde det lenge stått en Ford brannbil, ”Kitty” som vi kalte den.»
Under krigen
«Under krigen ble jeg senere mannskap i Oslo og Aker krets av Det sivile luftvern, tjenestegren Brannvesenet, alarmplass Kastellet Brannstasjon. Den eneste aktive innsats jeg har gjort på brannmannsfronten, var min deltagelse i slukningsarbeidet etter Filipstadeksplosjonen. Under lossing av tysk ammunisjon 19. desember 1943 gikk store mengder ammunisjon i lufta. Mange bygninger i et stort område ble ødelagt og 45 nordmenn mistet livet. Vi var vel omtrent 50 mann som satt innsatsklare på Kastellet brannstasjon. Brannen hadde da vart et døgn. Det var ikke gått flyalarm, men vi i det Sivile Luftvern hadde allikevel automatisk søkt til Kastellet. Vi visste at alt det ordinære brannvesen var i innsats. Så kom beskjeden til oss: De ordinære mannskaper skulle ha avløsning og nå var det vår tur. Jeg var lagfører og vi ble tildelt en godsvogn med koks som sto og brente friskt på et sidespor langt fra det virkelige brannsted. Vi rev koksen ned fra vognen og slukket den etter hvert på bakken. Vi oppholdt oss på stedet et døgn og hadde ingen føling med hvordan det ellers gikk eller om ulykkens omfang. For innsatsen på Filipstad fikk vi 1 flaske Borgerakevitt med karvesmak av brannsjefen i Oslo og kr. 100,- av brannsjefen i Aker.»
Oppsummering
«Jeg synes det er grunn til å reflektere over at i tidligere tider måtte folk selv ta mer ansvar. Det var for eksempel vanlig å ta vare på barn og de eldre. Når det gjaldt saker som ikke bare angikk individuelle familier, gikk en sammen i velforeninger og løste problemene i fellesskap. Det gjaldt brannberedskap, veier, veibelysning, vann, telefon og svært mange andre ting som vi nå tar som en selvfølge at det offentlige seg av. Dette har gjort noe med oss mennesker. I stedet for selv å ta ansvar eller være med i styre og stell, er vi opptatt av å kritisere at myndighetene ikke er flinke nok til å løse våre problemer eller fylle våre behov.»
Kilder
- Pedersen, Gunnar: B.1: Aktuell historie. 2008. 161 s. Utg. Nordstrands blad. ISBN 978-82-303-1118-9. S. 120: Brannpumpe og slangevogn.
|
Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 207 den 11.04.2003. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen.
Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten. |