Det sivile luftvern
Det sivile luftvern ble opprettet i 1936 på bakgrunn av erfaringene under den spanske borgerkrig hvor bombingen av byer medførte store lidelser for den sivile befolkningen. Også erfaringene fra første verdenskrig spilte inn.
Etablering
På få uker utarbeidet Justisdepartementet et lovforslag kalt «Foranstaltninger av ikke-militær art mot luftoverfall» og denne trådte i kraft 10. juli 1936.
Loven ble fulgt opp med mer konkrete regler, og disse kom rett i etterkant av den nådeløse bombingen og utslettingen av den baskiske byen Guernica 26. april 1937 og som viste en ny, hensynløs krigføring. I den kongelige resolusjonen av august 1937 hvor de nye regene ble fremmet, skrev departementet at «(k)rigen er så og si blitt utvidet til sivilbefolkningen».
Virke før krigen
Organisering
Deet ble opprettet 27 luftvernkretser i byen og tettsteder og alle byer over 10 000 innbyggere i Sør-Norge, og over 5 000 i Nord-Norge ble egne luftvernkretser. Antall kretser kte til 31 før krigen, og til 42 i løpet av krigen. I hver krets var det ansvarlige for de ulike tjenestegrenene brann, sanitet, varsling og samband.
De største byene fikk egne luftvernkontor og det øverste ansvaret i hver krets lå hos politimesteren. Justisdepartementet hadde et eget kontor for luftvernsakene og en egen rådgivende nemnd, kalt Landsnemda for Det Civile Luftvern.
Tiltak
Allerede i utgangpunktet var det klart at varsling, evakuering og tilfluktsrom var tiltak for luftvernet. Bygging av offentlige tilfluktsrom var en statlig oppgave, mens hus- og gårdeierne var ansvarlig for brannslukkingsutstyr. Departementet utnevnte et eget evakueringsutvalg, og også et eget sanitetsutvalg. Førstehjelpsstasjoner, materiell og administrasjon var også statlige oppgaver, og det kunne rekvireres privatbiler etter behov. Alle kretser fikk luftvernsirener for å kune varsle befolkningen.
Også større bedrifter bygget opp egen beredskap mot ulykker og branner, noe som også kom lokalbefolknibgen til gode. Justisdepartementet godkjente høsten 1938 beredskapsplaner for rundt 160 bedrifter.
Bemanning
Det ble innledningsvis satset på frivillig bemanning, men deenne rekrutteringen gikk for sakte. Det ble da skrevet ut en provisorisk anordning som ga anledning til å skrive ut alle mellom 18 og 65 år til tjeneste. Unntatt var vernepliktige, offentlig tjenestemenn, gravide og kvinner med små barn. Likevel var ikke bemanningen tilstrekkelig da krigen komm til Norge.
Andre verdenskrig
Etter det tyske overfallet på Norge i 1940 skjedde det mer i det sivile luftvernet i løpet av noen timer og dager enn hva det hadde skjedd de forutgående årene. På mindre enn sju uker ble de innredet vern for over 60 000 menneske i Oslo og Trondheim fikk nye tilfluktsrom for 1 400 menneske i løpet av en uke.
Selv om de tyske okkupasjonsmyndighetene gjennom det tyske politiet tok kontroll over luftvernstiltak i mars 1941, fortsatte det sivile luftvern å fungere som en norsk, ikke-nazifisert organisasjon gjennom hele krigen.
Ledelsen ble arrestert i 1944 og lederen i Oslo, Einar Hærland ble likvidert av Gestapo, men organisasjonen med en styrke på nærmere 40 000 fortsatte likevel sin aktivitet, og var aktivt inne ved flere tilfeller, blant annet ved bombinga av Herøya 24. juli 1943 og bombinga av Victoria terrasse nyttårsaften 1944.
Etter krigen
Organisering av et moderne sivilforsvar tok til allerede i 1946, og i 1949 kom den første lovgivingen, hvor det ble da gitt mulighet for utskriving av mannskaper. I 1953 kom så en ny lov, som opprettet Sivilforsvaret som en permanent etat. Etaten ble opprettet ved lov i 1953 og lagt under Justisdepartementet, nå Justis- og beredskapsdepartementet. Sentralledelsen ble i 1970 flyttet til det nyopprettede Direktoratet for sivilt beredskap, fra 1. september 2003 av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.