Kjeldearkiv:Den gang fjortenåringen kjørte melk til byen (Skedsmo)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Den gang fjortenåringen kjørte melk til byen (Skedsmo).
Kjeldeinformasjon
Navn: Arnt Karterud
Født: 1895
Sted: NordroaSkedsmokorset
Tidsrom: Første halvdel av 1900
Nedtegnet: 1976
Nedtegnet av: Thor Sørheim
Beskrivelse: Minner fra grenda Nordroa på Skedsmokorset.
Viktig: Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Lengst nord i Skedsmo kommune mot grensa til Gjerdrum ligger noen gårder som danner ei lita grend for seg selv. Det er Myhrergårdene langs Kirkevegen, og Salerud, Karterud og Holm som ligger langs en gårdsveg som svinger fra den andre vegen ved begynnelsen av den lange sletta. Denne grenda blir kalt for Nordroa. Vi har besøkt Arnt Karterud som har bodd her i over åtti år.

Han kan fortelle at i hans barndom sto det bare noen få hus på Skedsmokorset. Ett av husene var hvilestue for alle dem som reiste til Oslo med hest. Det var hesten som var det vanlige framkomstmiddelet på den tida, og han kunne fortelle mye om turene til Oslo med hest. På de stedene det er hus i dag, var det bare jorder eller skog. Der hvor Åsenhagen ligger, lå det et lite bruk som het Åsen, som er borte nå.

Det var ikke bare gårder på den tida. På Prestmosen, der hvor det er industriområde i dag, lå det en torvstrøfabrikk. Den ble kalt for Prestmåsan torvstrøfabrikk, og der jobbet småguttene for 50 øre pr. dag. Det var også mange av dem som bodde på de små brukene, som jobbet der. Om høsten stakk de ut torv i firkanter som ble stablet på en spesiell måte. Fire stykker ble satt mot hverandre som vegger i ei kasse, og på toppen la de den femte som tak. Slik sto torvbitene til tørk til langt ut på sommeren. Da ble de fraktet inn i fabrikken og malt opp til torvstrø. Dette ble brukt som gjødsel. En del ble solgt til Oslo hvor folk strødde det i utedoene sine. Det morsomme er at disse utedoene ble tømt på Oslo renholdsverks tomt ved Sørum gård, ikke langt fra Lundsovergangen, slik at torvstrøa havnet nesten der hvor den var tatt fra! Møkka ble kjørt med hest fra Oslo, og det luktet over hele bygda når dotømmerne kom kjørende.

Torvstrø fra fabrikken ble kjørt til Leirsund. Det var stor trafikk på Leirsund stasjon den gangen. Det gikk et sidespor fra sandtaket på Berger, og Karterud kan også huske at noen bygde en taubane fra sandtaket og til stasjonen, men den var ikke så lenge i drift.

I begynnelsen av vart århundre ble det bygget meieri og handelsbygning på Skedsmokorset. Handelsbygningen sto der hvor Samvirkelaget har butikk nå, men den sto mye lenger ut i krysset.

I krysset mellom Trondheimsvegen og vegen mot Nittedal, der hvor det ligger en nedlagt bensinstasjon nå, bodde smed Håkonsen. Han hadde smie der, og i annen etasje bodde det en hjulmaker. Her var det mye trafikk når bøndene skulle sko hestene sine eller reparere redskapen. Det kunne være lang ventetid, og det ble mye prating.

I Kroken ikke så langt unna Salerud, bodde det noen skreddere. En av dem hadde vært i Danmark, og så langt hadde ingen andre vært på den tida. «På mine reiser», pleide han ofte å si, og det var nok ikke fritt for at han var litt kry.

Nærmere Gjerdrumsdelet var det et garveri som behandlet huden etter at dyrene var slaktet. Om høsten gikk det skomakere rundt på gårdene og lagde støvler av huden. Vi ser at bøndene hadde alt det de trengte i nærheten. Men når de skulle selge noe, korn, grønnsaker eller dyr, så måtte de inn til Oslo og stå på torget.

- Vi gikk barbeint hele sommeren til langt ut på høsten, forteller Karterud. Men så kom skomakeren til gårds, og da fikk vi hvert vårt par med støvler. Dem sleit vi ut i løpet av året.

-Det var kanskje ikke så gode forhold den gangen?

- Nei, vi hadde nok mat, men det kunne være dårlig med klær. Du må huske at det var mange unger bortover.

- Hva var det som var morsomt i din barndom?

-Å, det var når du fikk kjøre melk fra meieriet til Oslo. Jeg begynte med det da jeg var en 13-14 år. Vi måtte kjøre om natta, for vi skulle være på meieribolaget før klokka 6 om morgenen, og på vegen inn skulle vi levere melk til butikkene i Aker. Vi brukte to hester, og vi kunne ta opp til 24 spann på 50 liter.

- Fikk dere godt betalt for turen? - Vi fikk 40 øre pr. spann. Men hvis det var mye snø og dårlig føre, så kunne vi ikke ta så mange spann, og da ble lønnen dårligere.

- Fortell om en slik tur.

- En vinterkveld gikk jeg forbi meieriet, og da ropte meieribestyreren på meg og sa at jeg måtte kjøre etter de andre som hadde reist i forvegen. Klokka kunne være sånn ti om kvelden, tenker jeg.

- Men da var det vel mørkt å kjøre over Gjelleråsen?

- Ja, det veit du det var, ler Karterud, men det var hverken folk eller dyr ute på den tida av døgnet, så det var ikke noe å være redd for. Det var verre med snøfonnene som lå i vegen, og det var en stri jobb å måke seg gjennom.

- Var det kaldt midtvinters?

- Vi måtte gå mye ved siden av hesten, så vi holdt da varmen. Vi ser for oss hvordan Karterud måtte kjempe seg gjennom snøfonnene i stummende mørke. Den gangen hadde Trondheimsvegen bare én kjørebane. Den bestod av pukkstein og sand, og midt etter var det spor etter hesten med hjul- eller sledespor på hver side. Vi lurer på om noen fjortenåringer hadde klart den turen i dag?

- Men det måtte da være veldig slitsomt?

- Å, ja, men du sov godt natta etter da, veit du. Det var forresten hvilestue på Bonkaldenga i Aker, eller Grorud som vi sier i dag. Der tok jeg igjen de andre på den turen jeg snakket om, og det var godt, for på Tonsen hadde vegen fyki helt igjen. Den gangen hadde jeg ikke med mer enn 8 spann på grunn av de vanskelige forholdene, så da kan dere selv regne ut hvor mye jeg tjente.

- Og disse turene syntes du var morsomme?

- Det var noe av det likeste jeg var med på det, for da kom jeg da litt ut og opplevde noe. Ellers var det å jobbe på gården når jeg ikke var på skolen. Det var alltid noe å gjøre, og alt måtte gjøres med handkraft. Det var ikke mange åra vi fikk lov til å være barn, så vi ble fort voksne.

- Hvor gikk du på skole hen?

- Jeg gikk på gamle Tærud skole som ikke er den store, hvite bygningen ved Nittedalsvegen. Den ligger på andre siden av Midtskogvegen, og det er beboelseshus i dag. Der gikk vi annenhver dag. Det var ei skolestue med tømmervegger innvendig. Vi hadde en lærer som het Larsen, og han bodde på Tærud gård, som han forresten eide.

- Var han streng?

- Det var alle lærere den gang, og de hadde all makt. Han hadde risepisk og stokk å denge med. Det var ikke fritt for at han gjorde forskjell. Gårdsunga var de grommeste, men han behandlet betalingsgutta hardt. Det var gutter som var plassert på gårdene hos fosterforeldre. De fant på mange streker, men de hadde det ikke så godt bestandig.

- Hvordan kom dere til skolen?

- Vi gikk om Korset, og det er omtrent 3 kilometer. Det gikk en veg fra Karterud gjennom skogen til Tærud. Den kom fra Gjerdrum og gikk videre helt ned til Nitsund der den kom inn på gamle Trondheimsvei. Den er det rester etter borte i skogen her. Men vi gikk om Korset for få følge med flere unger.

Så forteller Karterud om hvordan de først kriget med "Sibirkonga". Det var de ungene som skulle til Vestkroken, dvs. mot Solberg og Wærhaug. Etterpå var det krig ved Korset mot dem som skulle Trondheimsvegen videre mot Berger. Til slutt gikk ungene fra Nordroa hjemover og var gode venner. Det er tydelig at skolevegen ble benyttet til den leken de ikke fikk tid til hjemme.

- Denne krigingen var vel bare lek?

- Det kunne gå hardt for seg. Om vinteren var det snøballkrig, og om sommeren hendte det at vi brukte stein. Det var 15-16 nye elever hvert år, og små-skolen holdt til i annen etasje på småbruket Meskow som ligger rett over vegen (Ellingsrud i dag). Det var 4 klassetrinn tilsammen. 1. klasse gikk aleine, så gikk 2. og 3. sammen, 4. og 5., og 6. og 7. I skolestua var det også vaktmesterbolig, og kona vasket og fyrte.

- Hvordan hadde ungdommen det i bygda?

- Det var et ungdomslokale i Brånåsdalen like nedenfor Ellingsrud (Meskow). Der var det dans om lørdagene. Noen andre fornøyelser fantes det ikke, bortsett fra hvilestua på Korset hvor det var kortspilling hver søndag.

- Hvordan var disse festene?

- Å, det var mye slagsmål og spetakkel, og politiet måtte være tilstede. Det hendte til og med at de brukte kniv.

- Hvorfor sloss de?

- Det var hele gjenger som sloss, og som regel var det mellom Lillestrømlinger og bygdefolket. Det var tjenstefolket i bygda som sloss og ikke gårdsfolket, så slåssinga hadde ikke noe med forholdet bønder og arbeidere gjøre. Det var nok heller jenter og fyll som var skyld i fiendskapen. Folk brukte mer handmakt i gamle dager, både i arbeid og i slåsskamp, sa på den måten er det fredeligere i våre dager. Men det var selvsagt fredeligere fester den gangen også.

-Lengter du tilbake til gamle tider?

- Nei, sier Karterud, det er ikke mange lyse minner jeg har om barndommen. Det var slit og fattigdom. Nå sitter han i den lyse leiligheten med god utsikt over jordene, og fire barnebarn leker rundt ham. Det er en ny generasjon som vokser opp, og den har kanskje bedre grunn til å glede seg?


0231 Skedsmo komm.png Artiklene er basert på Thor Sørheims hefte Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg fra 1976 og den digitale versjonen fra 2006 med tittelen Skedsmos historie - ti tusen år i korte glimt. De som ønsker å foreta endringer i artiklene, kan sende disse til nilvaag(krøllalfa)skedsmo.kommune.no. Artiklene fra Sørheims hefte finner du på denne sida.