Kjeldearkiv:Drammen flyklubb

Drammen flyklubb
Kjeldeinformasjon
Type:	Personlig minne
Forfatter:	Stein Gullli
Født:	Mellom 1940 og 1945
Tema:	Drammen flyklubb og Lier flyplas
Tidsrom:	1950- og 1960-årene
Viktig:	Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

En av veteranene i Drammen Flyklubb, Egil Linnes med klubbens Fairchild Cornell LN-BIM foran hangaren på flyplassen i Lier. Foto via Egil Linnes.

Som en meget ung mann, født under krigen, flyttet undertegnede Stein Gulli til Reistad i 1956. Modellflybygging og flyinteresse brakte oss ganske raskt pr. sykkel ned på Flyplassen i Lier, hvor eventyret faktisk eksisterte. Som medlem i flyklubben i femti og sekstårene tillater jeg meg å nedtegne noen inntrykk fra en nå svunnen tid.

Det startet med Papirfly

Drammen Flyklubb ble startet av en del entusiaster i 1936. Den gang som modellflyklubb under navnet ”Stratos”. Modellflygningen nådde høyden i 1937/8 hvor medlemmene bemerket seg i flere stevner også internasjonalt. Så ble det bygget glidefly av lekter trukket med papir. Med disse flyene satte pionerene ut for hoppbakken på Strøtvedt. Deretter startet byggingen av glidefly etter tyske tegninger. I 1939 ble klubbens navn omgjort til Drammen Flyklubb og deres første fly av typen Grunau 9 var nesten ferdig. Men krigen kom i 1940 og hirden beslagla dette flyet. Etter fredslutningen i 1945 ble flyet hentet på Fornebu, og gjort ferdig av klubbens medlemmer. Den 27. januar 1946 ble det registrert LN-GAP, og flygningene tok til på den frosne Drammensfjorden. På Lierstranda hadde Drammen Flyklubb satt opp en hangar med bølgeblikktak. Når fjordisen la seg ble glideflyet trukket opp med winsj. Flyklubben hadde til dette bruk skaffet seg en tysk bil som fikk navnet ”Nautilus” etter å ha gått i gjennom isen. Aktviteten økte og flere fly ble anskaffet. Norsk Aeroklubb hjalp til og motorfly ble anskaffet både til skoleflygning, og for å gi glideflyene luft under vingene.

Egen Flyplass i Lier

Men om sommeren stod hangaren på Lierstranda forlatt i sivet. Ved høyvann måtte man vasse for å komme dit. Klubben hadde ikke sjøfly og sommerlig virksomhet lå nede inntil Drammen Flyklubb i 1948 fikk leie 30 mål av Nordre og Søndre Renskoug i Lier. Da ble det anlagt en rullebane på 600 meters lengde og Lier Flyplass var en virkelighet. Drammen Flyklubb hadde på den tiden ca. 65 senior og 15 junior medlemmer. Det ble anskaffet en hangar på 22 x 16 meter som kunne skaffe ly for 5 fly. Hangaren var en slags rørkonstruksjon som dannet en halvrunning. Denne ble kledd med blikkplater. I fronten var nederste del hengslet og virket som en hangarport når den ble heist opp i en talje. Flyene som klubben disponerte på denne tiden, var foruten Grunau 9, et mer høyverdig enseters glidefly av typen Hütter Hü 17, samt klubbens første motorfly en Piper Cub LN-RAG. Før LN-RAG fikk påmontert slepekrok, ble glideflyene trukket til værs ved hjelp av winsj. En lang wire ble festet i glideflyets nese. Winsjen sørget for fremdriften og så gjaldt det å løse ut på det høyeste. Det ble tid til et par svinger før man måtte forberede landingen. Da Piper Cub flyet LN-RAG fikk slepekrok, fikk man helt andre dimensjoner over flygningen og ordet seilflygning ble mer korrekt. Motorflyet kunne trekke seilflyene ganske høyt før seilflygeren løste ut. Seilflygeren hadde to muligheter til å forlenge luftferden. Det ene kalles hangflyvning. Ved at vinden blåser mot en ås, vil den presses oppover ettersom åsen stiger. Hvis seilflygeren flyr langs denne åsen kan han utnytte denne oppadgående luftstrømmen eller ”hanget”. Den andre muligheten kalles termikkflygning. Hvis kjøligere luft kommer innover en åker e.l. som er oppvarmet av solen, vil denne luften stige tilværs. Når den kommer så høyt at kjøles ned igjen, så danner den en såkalt termikksky. Ved å legge seg i den oppadgående luftstrømmen, kunne seilflygerne holde seg oppe i ganske lenge. Seilflyet Hütter Hü17 LN-GAD var påbegynt av en annen flyklubb, men ble kjøpt av Drammen Flyklubb og bygget ferdig her. Det ble registrert i 1948 akkurat tidsnok til å bli fast inventar på flyplassen i Lier.

Flysaken i medvind

Tilgangen på flymateriell var ellers lys. Flysaken var populær og myndighetene så positivt på ungdommens flyinteresse. Jagerflyheltenes glorie hang fortsatt i fra krigens dager, og den tekniske utviklingen gikk fremover med stormskritt. Flyvåpenet ønsket seg rekrutter for utdanning til piloter. For å støtte rekrutteringen anskaffet flyvåpenet et antall seilfly. Det var to seters skolefly av typen Scheibe Bergfalke og det mer høyverdige Scheibe L-Spatz. Disse flyene ble utlånt til flyklubbene og i hvert fall mener jeg å huske Bergfalkene LN-GAL og GAI fra Lier. Norsk Aero Klubb hadde også materiell som bl lånt ut til utdanning og i tillegg til klubbens eget Grunau Baby LN-GGF vare flere av Aeroklubbens Grunau og Eon Baby fly stasjonert på flyplassen i Lier. Mange var de ungdommene som ble utdannet seilflygere og fikk sitt sølv C diplom i Drammen Flyklubbs regi.

Havari

Men flygningen var ingen lek og da glideflyet Hütter Hü 17 gikk i bakken med alvorlig personskade, fikk alvoret større betydning. Ellers var det bare idyll på Lier Flyplass. Medlemmene samlet seg på søndagene, flyene tok av og landet på den gressbevokste flystripa. Rundt hangaren foregikk vedlikehold og service på flyene. Det var plass nok og juniorene fikk sine modellfly i luften. I det grønne satt familiemedlemmene med nistepakke, vafler og kaffe. Entusiasmen var på topp, alt var glede og jeg kan ikke engang huske at det var dårlig vær på den tiden.

"Putte"

Krigen hadde sørget for at tilgangen på flymateriell var gunstig. Med penger fra utflyttede nordmenn ble det under krigen anskaffet skolefly til norske styrker i Little Norway i Canada. Bl.a. bidro kunstløpersken Sonja Henie til innkjøp av to skolefly til bruk for bakkemannskapet på basen i Toronto. Med klengenavnet ”Putte” fra Canadatiden havnet et av disse i Lier. Det var et høyvinget toseters fly av typen Interstate Cadet, med en 65 HK motor. Registrert LN-DAV gikk ”Putte” inn som skolefly i Drammen Flyklubb.

Lotteriflyet

Videre besto flyparken av LN-SAV, et av Piper Cub flyene fra Norsk Aero Klubb. For å skaffe inntekter til flyklubben, ble dette flyet loddet ut og vinneren, jeg tror det var en dame, lot Drammen Flyklubb benytte flyet i sin virksomhet. Dessverre ble det totalskadet i en storm etter kort tid og lot seg ikke reparere.

Fairchildene

Det som imidlertid gjorde mest inntrykk på oss guttungene, var Fairchild Cornell-flyene. Det var to av dem. Begge hadde sin fortid som skolefly i Canada under krigen og da forsvaret fornyet sin flåte av skolefly, ble noen av disse tildelt flyklubbene. Det var lavvingede to seters skolefly som minnet oss om den berømte Spitfire og når den 6 sylindrede Rangermotoren dro i gang, gikk det kalt nedover ryggen på oss. Idet flyene takset ut mot rullebanen kunne vi guttungene lene oss mot propellervinden bak flyet mens støv og gress føk rundt ørene våre.

Mer Cub

Fra Norsk Aeroklubb overtok Drammen Fly Klubb også LN-RAL, et to seters Piper Cub fly. Dette flyet kan jeg ikke huske fra Lier, men da det ble solgt allerede i 1955 er det nok før min tid på plassen. Dette flyet hadde båreplass. Bakerste del av kroppen kunne åpnes slik at en båre kunne tres inn slik at pasienten ble liggende med hodet inne i cockpit.

Tiger Mothen

Et annet av flyene på Lier var flyklubbens todekker LN-BDM. Dette var et åpent fly av typen De Havilland Tiger Moth. Typen var et velkjent skolefly både i England og i Norge før krigen. To av klubbens egne medlemmer hentet dette flyet i England og fløy det til Norge. Faktisk litt av en bragd på den tiden. Flyet kom til Lier i 1954 ble brukt som slepefly. Tiger Mothen kunne også utføre luftakrobatikk og mange Lierfolk opplevde nok viltre øvelser som loop og spinn mm. over bygda fra dette flyet. Det var klubbens tro tjener i fem år før det ble solgt til Oslo flyklubb. Faktisk er dette flyet fortsatt å se i luften over Kjeller i år 2005.

Side by side Cuben

Så var det LN-HAD en to seters Piper Cub type J4. I motsetning til de andre Piper Cub flyene satt man i dette flyet ved siden av hverandre. Flyet fikk derfor et spesielt utseende og lignet et ganske forspist vesen med sin brede flykropp. Men HAD var et meget populært skolefly i hele perioden som Drammen Flyklubb hadde tilhold i Lier. Flyets historie begynte i 1939 da det ble innkjøpt for trening av finske flyelever på Steinsfjorden. Etter en tid i Widerøes Flyveselskap kom flyet til Drammen Flyklubb for så å havne i privat eie. I år 2005 eier Kjeller Flyhistoriske Forening det og har planer om å få det i luften igjen. De fleste motorflyene som flyklubben hadde i Lier var stålrørkonstruksjoner trukket med duk.

Glideflyene derimot var bygget opp av trelister og trukket med duk. Et av disse som DFK hadde i Lier var en Grunau Baby IIB med registreringen LN-GGF. Dette var opprinnelig bygget i 1943 men hadde en tid i Sverige før det kom til Drammen Flyklubb. Under spesielle vindforhold havarerte dette flyet ved en påskeleir på Steinsfjorden, heldigvis uten nevneverdig personskade.

Privatflyene

I tillegg til flyklubbens Fairchild Cornell LN-BIM var det også en privateid Cornell på plassen. Den tilhørte flere privatpersoner i Drammen men ble så vidt jeg vet også fløyet av klubbens medlemmer. Flyet var registrert LN-NAW og skal en gang ha vært på ferietur helt til Nord Afrika. LN-OAD tilhørte tannlege Opsahl fra Hokksund og hadde base på Lier Flyplass. Det var selvfølgelig også mange andre klubbfly som kom til Lier Flyplass. Piper Cuber og andre småfly fra andre klubber kom fra tid til annet på besøk, men det fantes også et meget begrenset antall klubb- og privatfly på nittenfemtitallet. Men på Lier flyplass kom det også langveisfarende fra Sverige. Skøvde hadde et aktivt seilflymiljø og Drammen flyklubb var på besøk hos svenskene og svenskene vise versa. En gang kom de også flygende med en lavvinget toseter av typen Klem-35. Dette var et åpent fly men godkjent for luftakrobatikk. Svenskene koste seg hos sine norske venner. Aktiviteten var på topp med seilflyinstruktør fra Jeløy seilflyklubb. Svenskenes fly var i luften til stadighet. Men lykken sto nok ei de dristige bi, for etter sigende hadde svenskene landet på et lite jorde ved Heggedal. Her viste et seg desverre at rullebanen ble litt kort og flyet havarerte i et forsøk på å komme i luften. Returen til Sverige ble etter sigende foretatt med tog både for flygere og flymaskin. Men selv om det kom besøk fra tid til annen, så var det hovedsakelig medlemmer av Drammen Flyklubb som holdt aktiviteten i gang på Lier Flyplass. Vi følte at klubbflygningen var sikker og som nevnt, idyllen hersket på plassen. Men dessverre skulle heller ikke Lier Flyplass gå inn i historien uten dramatikk. Norsk Faglitteratur benyttet en Fairchild Cornell til å trekke opp et reklamebanner. Dette ble lagt ut på rullebanen og et snøre ble spent opp mellom to påler. Flyet LN-BIW kom deretter lavt inn og hektet med seg reklamebanneret som det dro med seg opp i luften. Like etter avgang fikk Cornellen motorproblemer og tyngden av banneret gjorde at flyet gikk i bakken et stykke nord for flyplassen og føreren mistet livet. Denne tragedien utspant seg den 15. juni 1958. Selv om ulykken skjedde under yrkesflygning så la deg seg en dyster stemning over flyaktivitetene på Lier flyplass.

Om dette var en medvirkende årsak vites ikke, men etter opplysninger fra Flyklubbens styre i var ikke grunneierne villige til å fornye kontrakten i 1959. Det var en tid snakk om en ny flyplass på Gilhusodden, men Drammen Flyklubb som på den tiden også hadde mange aktive medlemmer i Hokksund, klarte å få leiet et passende jorde der. All aktivitet ble da flyttet dit inklusive hangaren som ble gjenreist der. Denne hangaren har vist seg meget solid og er fortsatt å finne på flyplassen i Hokksund i 2005. Imidlertid var aktiviteten på flyplassen i Lier ikke helt slutt da flyklubben forsvant i 1959.

Dansken kom for sent

En dansk hobbyflyger hadde fått seg en venninne i Lier og ville overraske med et besøk luftveien. Hans karter var noe foreldet og fortvilelsen må ha vært stor da han ikke kunne finne flyplassen. Men danskens lengten etter sin utkårede var så sterk at han likegodt satte sin Piper Cub pent ned på nærmeste jorde. Landingen gikk fint og forhåpentligvis var besøket vellykket.

I dag er det ikke lett å finne stedet der flyplassen lå, åker og eng har for lengst slettet alle spor etter flyvirksomheten på stedet.

Flyverhelten

Følgende historie skal visstnok være sann og er den ikke det, så kunne det ha skjedd på Lier flyplass. Drammen flyklubb hadde hatt sin påskeleir på fjellet. Påskeleir var en årlig foreteelse og i grunnen ganske praktisk. Når fjordisen begynte å smelte flyttet man flyene opp til fjellet, hvor man fortsatt kunne fly med skiunderstell. Når påsken var over landet man på restene av snøen på flyplassen. Så var det å vente til snøen var borte og plassen tørr nok til å montere hjulunderstell på flyene. Så tilbake til historien. De fleste var reist hjem fra fjellet og av en eller annen grunn ble det til at en flyelev og klubbens Cornell ble igjen på hotellet i påvente av bedre vær. Når været ble bra skulle eleven fly ned og lande på fjordisen på Lierstranda. Der var det plass nok å lande på. Men avtalen var at hvis isen hadde begynt å gå opp, skulle en av klubbens medlemmer sette seg i bilen og kjøre mot Amtmannsvingen. Det betydde at flyet måtte landes på 600 meter rullebane i Lier. En flyelev som hadde gått solo hadde på sitt elevbevis lov til å føre flyet, men ikke til å ha passasjerer. Været ble bra og flyeleven gjorde seg klar til å ta av med Cornellen som hadde skiunderstell. Da kom det plutselig en kvinnelig ansatt på hotellet å spurte om hun kunne få sitte på til Lier. Jeg kunne jo ikke fortelle at jeg ikke var flyger, sa flyeleven som regnet med en sikker landing på fjordisen hvor det var plass nok til å lande. Turen gikk fint og over Lierstranda oppdager eleven at kameraten på bakken setter seg i bilen og kjører mot Atmannsvingen. Det hører med til historien at en Cornell utstyrt med skiunderstell ikke har bremser. Det var ikke få liter med svette som forlot eleven før han hadde satt Cornellen ned på Lier flyplass begrensede 600 meters snødekkede bane. Landingen gikk fint og jenta i passasjersetet fikk nok aldri vite at hun hadde fløyet med en flyger uten gyldig sertifikat.

Kilde

• Stein Gulli på det nedlagte nettstedet historieboka.no. Teksten har tidligere blitt benyttet i Erik Østeruds bok om Drammen Flyklubb.