Kjeldearkiv:Gestapos siste julebesøk på Borgen
Truls Zeiner-Henriksen (1917-2003) var en sentral person i motstandsarbeidet sentralt og i Asker. Hans mor var Constance, datter av Petra Fougner på gården Drengsrud. Zeiner-Henriksen bodde ved Øvre Drengsrudvann, bare 2-300 meter fra hytta til biskop Berggrav. Hans artikkel er tidligere publisert i "Borgenposten" julen 1991.
Forholdene under krigen
Jeg er bedt om å bidra med noe fra «Gamle dager» til Borgenposten. I tidligere utgaver har Kåre Bjørset og andre gitt fine skildringer fra de gode gamle dager på Borgen. Når det gjelder krigsårene, foreligger det imidlertid lite eller intet. Det var en tid så forskjellig fra nåtiden som det går an: Knapphet på alt. Rasjonering på mat, klær, skotøy. Ikke biler, ikke radio (beslaglagt av tyskerne), TV var ikke kommet enda, ikke frie aviser. Men spenning og kamp hadde vi! I det følgende skal jeg ta opp en episode som viser det. Som kjent gikk biskop Eivind Berggrav i bresjen for Kirkekampen og sørget for at det ble en klar front fra kirkens side mot nazistene og «Nasjonal Samling». Han ble arrestert i 1942 og internert på sin hytte på Borgen (nå Jerpefaret 38), med stort vakthold døgnet rundt. Dette kan vi lese om i Eivind Berggravs bok: «Front - Fangenskap - Flukt ». Biskopen kom lett på god fot med vaktmannskapet. Vaktsjefen fra 1943 hadde fått tilnavnet «Busten». Han følte seg etter hvert sterkt knyttet til Berggrav og hjalp ham på mange måter.
Julen 1944
«Milorg» i Asker var kommet i god gjenge etter opprullingen og arrestasjonene sommeren 1943. Vi hadde fått våpensjef, forsyningssjef og etterretningssjef. Jeg var stabssjef og troppssjef og bodde delvis i dekning på hybel i Oslo. Det nærmet seg jul, den første sneen var kommet og man begynte å slappe av for en stille og fredelig julefeiring i Asker. Ved kontortids slutt 20.desember ble jeg bedt om å møte min mor på Vestbanestasjonen. (Telefoner ble avlyttet). Det hun fortalte ødela egentlig julestemningen:
Omringet av tyskere
Ved 10-tiden om morgenen hadde hjemmet vårt Johan Drengsrudsvei 35, ved Øvre Dengsrudsvann blitt omringet av 10-12 tyskere (Gestapo), som var sivilkledde, men bevæpnet. De ropte: «Heraus», og sto i dekning bak trærne. Inne var min mor, min søster Tora Ursin med datteren Ebba, 7 år og hushjelpen lngrid Andreassen. Toras sønn, Holger på 9 år, var ute og lekte krig i sneen, da en tysker pekte på ham med revolver og spurte om det var her Zeiner-Henriksen bodde. Tora ropte på ham at han måtte komme inn, men han sto helt stille. Det første mor og Ingrid gjorde var å brenne de hemmelige avisene som var i huset. Mor fikk kjeft for at hun ikke straks hadde fulgt beskjeden om å komme ut. Da alle var ute fikk de beskjed om å skaffe en kjelke og et ullteppe. (Skulle de på aketur?) Dette fikk de, og to av dem gikk med dette bortover mot Drengsrud gård. De andre begynte å forhøre, og undersøke huset . Ingrid måtte gå foran dem opp på loftet. De telefonerte og virket ganske nervøse og opphissete. De spurte etter en fetter av meg, Dick Zeiner-Henriksen. Det var tydelig at det var ham de var ute etter og ikke meg.
Hvem ble skutt?
De to med kjelken kom tilbake og på den lå det en mann i lang uniformsfrakk, tydeligvis død. Etter en to timers tid dro de sin vei. De ville ha lille Holger til å følge dem til Drammensveien og ta kjelken tilbake, men da protesterte hans mor og bestemor iherdig. Heldigvis kom en uniformert mann fra lensmannen i Asker og han fikk den jobben. For meg var det godt å høre at de ikke hadde funnet noe ved husransakelsen. Jeg hadde både papirer og saker fra slipp gjemt på loftet. Men: Hvem var det som lå på kjelken og var blitt skutt?
Fra Berggravs bok
Herom forteller biskop Berggrav i sin bok, s. 139: «Til neste jul ( 1944) hadde jeg gjort i stand to pakker, en til hver av hans småpiker, og Busten var dypt rørt da han fikk den overlevert om morgenen den 20. desember 1944. Han skulle ha vaktavløsning dagen etter og skulle dra til sitt hjem i Oslo denne helgen. Hans egen store overraskelse til småpikene skulle være EN HEL FLASKE MELK som han håpet å få kjøpt hos min nabo Røyse på Drengsrud gård . Dit dro han med stor forventning ved 10-tiden om formiddagen den 20. Han kom ikke tilbake. En av mine gode vakter kom bort til meg, mens jeg hogg juleveden. Han visste ikke om han kunne fortelle det til meg, sa han, men jeg ville jo til slutt få vite det likevel, og så kom det: Busten var blitt skutt av noen gestapister på vei hitover fra Drengsrud. Gestapistene hadde omringet en villa (kaptein Zeiner-Henriksens) like hitenfor Drengsrud, de mistenkte noen der. Gestapistene var i sivilt antrekk. Etter hva disse etterpå forklarte, lå de i sneen på utkikk da Busten kom i sin store uniformskappe. Da Busten fikk se de lurende sivilister, må han være blitt nervøs - han grep etter revolveren som han hadde innenfor kappen. Gestapistene skjøt ham før han nådde å få revolveren frem, de skjønte hva han grep etter. Der lå Busten død i sneen med melkeflasken til barna under armen.»
For biskop Berggrav som hadde kjent sin vaktsjef over lang tid og fått et nært og kjært forhold til ham, var det en stor sorg å miste «Busten ». Vi kjente ham ikke, visste bare at han var vaktsjef for Berggrav og dermed på fiendens side. Det vi festet oss ved var at 10- 12 gestapister som hadde dratt til Drengsrud for «å rydde opp», presterte å skyte den eneste person i NS- eller Stapouniform i området, samtidig som de foretok stor razzia hos Milorg's stabsjef, uten å vite det og uten å finne noe!