Kjeldearkiv:Pleiehjem under krigen

Pleiehjem under krigen

Jeg gjengir en artikkel i Nordstrands Blad fra juli 1942 med overskriften: ””Solhov” pleiehjem på Holtet der 39 gamle lever en lykkelig livskveld. Det er svært vanskelig å drive pleiehjem i disse tider, sier fru Sigrid Solnørdal, innehaversken av pleiehjemmet.” Huset i Jomfrubråtveien er revet, men eldre mennesker fra området husker godt pleiehjemmet.

For noen år siden var det tømmerhus, med et nesten ærverdig preg over seg. Tømmeret stammet fra Torpa i Hallingdal, der hadde det vært tinghus i sin tid, så de gamle sprukne laftestokkene kunde ha mangen en historie å fortelle. Nå er huset bordkledd. Utseende er blitt mer i pakt med vår tid, det ærverdige preget er gjemt under panelen, men det slår en med en gang at det må være et deilig gammelt hus. ”Solhov” bærer sitt navn med rette. Det ligger fritt og vakkert til, og har sol fra morgen til kveld. Vakre furutrær står tett opp med veggene, berg og stein, gras og lyng gjør hagen vakker. De kjenner sikkert huset igjen. De har sett det fra trikken nord for Holtet stasjon. Det ligger i Jomfrubråtveien.

120 kroner pr. måned

I midten av juni i år var det 17 år siden fru Sigrid Solnørdal kjøpte ”Solhov” og startet et privat pleiehjem der. Vi hadde den gleden først i uken å få besøke ”Solhov” pleiehjem og få en prat med innehaversken. Fru Solnørdal er en lys og vennlig dame omkring de femti. Hun forteller med glede litt om hjemmet sitt, og om alle dem som bor der. ”Jeg må få lov til å si at det har vært svare til strev. Jeg kom fra Amerika da jeg kjøpte ”Solhov”, hadde vært gift i over 15 år derover da min mann døde. De kan tro det er mye motstand når folk hører at en kvinne skal starte privat pleiehjem. Lett måte å tjene seg rik på. – Å, jo, når en får full pensjon, vask og ekstra pleie for 120 kroner måneden, så er det så visst ikke noe overskudd å snakke om.” ”Hvor mange har De på hjemmet nå?”

Vanskelig med mat under krigen

”Vi har 39 stykker pluss 3 sykepleiersker, 3 piker, min datter og meg, med kokka er vi 48 i kosten hver dag, så De skjønner det er ikke småtteri som går med. Det er vanskelig å ha pleiehjem nå. Mange av de gamle forstår ikke hvorfor de ikke får den maten de fikk før. Gamle folk lever ikke for annet enn mat, de gleder seg som barn til hvert måltid. Nå kan vi ikke gi dem den maten de var vant til, og så har de lett for å grine og klage. Men mange av dem er elskelige gamle mennesker, og det er bare hygge å stelle dem.” ”Har De bare gamle?” ”Ja, det er vanskelig å ha unge og gamle sammen. Det blir gnissing og skuling. De gamle har lett for å se skjevt på ungdommen. Det har i det hele lett for å oppstår små tretter og den slags. Vi har jo to og tre på rommene, og må da passe på å få noen som går sammen, men av og til skifter det fra vennskap til uvennskap på en aldri så liten bagatell og så må vi flytte om. Av og til går det så vidt at vi må deportere en av partene.” ”Hvor kommer de fra de som bor her?” ”Det er nesten bare Aker-boere. Mange fra Nordstrand og Bryndistriktet.” ”Og hvordan kommer de hit?” ”Jeg får alle gjennom de offentlig kontorene nå. Der vet de best hvem som trenger å komme hit. Men tro meg, det ringer folk hit hver eneste dag og vil ha plass. Men det er fullt, og dør det en den ene dagen, så har vi en ny den neste.” ”Kom skal jeg vise Dem litt rundt”, sier fru Solnørdal. Vi sitter inne i hennes private fløy av første etasje. ”De kan tro det er herlig å ha et sted helt for seg selv. Av og til låser jeg døren og setter meg i det innerste rommet og glemmer plager og mas. Jeg må låse døren for ellers er det støtt en eller annen som kommer og har noe på hjertet. Gamle folk mister alltid noe, ser De, og finner det aldri igjen, og så må vi opp og hjelpe til å lete.” Vi går ut i hallen. Kjøkkenet ligger i kjelleretasjen. Vi har en høy og lys kjelleretasje, forteller fruen, mens vi gjennom hallen kommer inn i den romslige spisestuen. De har piano der inne, og fruen forteller at det mange ganger kommer unge predikanter fra en forening inne i Oslo. Disse oppbyggelsene setter de gamle stor pris på. Til sang og musikk samles de da i spisestuen og hører på andakten. I annen og tredje etasje er soverommene. Vi tittet inn i et par av dem. Lyse, vennlige rom i begge etasjer . Fra verandaen i tredje har en den nydeligste utsikt. En ser utover Ljan til det blåner i det fjerne. Nesoddlandet hever seg langstrakt og skogkledt over Bundefjorden. Askeråsene tegner seg skarpt mot horisonten og fortsetter i Tryvannshøgda med de karakteristiske mastene. Et rundskue en sjelden ser, det kan få hvem som helst til å drømme seg bort.

Sola og månen

Vi treffer ”Sola” oppe i gangen, han sitter og prater lunt og koselig med en blind dame. ”Ja, Sola er den muntreste fyr vi har hatt her på lenge”, sier fra Solnørdal. Han er vittig og blid bestandig. Han har døpt værelseskameraten sin for ”Månen””. Fruen følger oss ned igjen. Vi går gjennom et sykeværelse hvor det blant annet ligger en sukkersykepasient som har fått begge bena amputert. Hun smile til bestyrerinnen og vinker på henne, griper hånden hennes med begge sine og sier med et smil: ”Nå skal jeg være snild så De ikke skal få så mye bråk med meg. Men jeg ble ikke helt mett av middagen i dag. Tror De jeg kunde få en kopp kaffe og et stykke smørbrød?” ”Det skal De sannelig få det”, sier bestyrerinnen og rister den sykes hender. Og det gamle bleke ansiktet lyser opp i en glede så varm og hjertelig at en blir rørt av å se det. Vi går ned, det blir ringt på søster og hun får beskjed om kaffen til den syke. Søster er en søt ung dame, høy mørk og slank, og hun er visst bare lykkelig over å kunne gi den syke en liten kaffetår ekstra. Søster er egentlig barnepleierske, forklarer fruen, men trives bedre ved å stelle gamle. ”Skriver De noe, så nevn det som min personlige mening, at det ville være en veldig fordel for alle parter å få eget sukkersykehjem. Da slapp en alt kluss med dietten og annen ekstraforpleining”, sier fruen. Vårt besøk er slutt. Fru Solnørdal følger oss til døren og tar farvel. Hun vinker tilfreds der hun står. Og hun har god grunn til å være det. Det er et strevsomt kall å stelle gamle, men det er ikke noe tungt kall. Den er selv tilfreds og lykkelig som kan gjøre livskvelden lett og lys for andre.

I samme avis fra 1942 sto det en annen artikkel med tilknytning til ”Solhov” med overskriften: Over 80 og med giftetanker, og med denne ingressen: Denne lille solskinnshistorie er en sann beretning fra ”Solhov” pleiehjem på Bekkelagshøgda. Mange av strøkets innbyggere har nok sett de to hovedpersonene når de en solskinnsdag har vandret arm i arm og pratet koselig med hverandre. Jeg gjengir litt av historien: Han var 81 og hun var 78, altså ikke så helt unge noen av dem. Hun elsket ham av hele sin sjel og hele sitt hjerte. Og han, ja som mannfolk så taler en nå ikke så mye om følelser, og så er det jo så sin sak å vite seg omsvermet. Han motsa henne i hvert fall ikke. Og så gikk de der som to turtelduer, de gamle, hun ferm og tykk, han bredskuldret, begge litt lutende i ryggen. Hver eneste dag såes de sammen på strøket, arm i arm, hun med hvitt i brystet og stramt snørt midje, han sin vanlige dress. De var på kafeer og drakk kaffe, for hun hadde noen kroner. Etter hvert ség ryktet ut. De to gikk i giftetanker. Det var hun som var drivkraften i det hele. Men det kostet å tre inn i den hellige ektestand, det kostet bl.a hos fogden. Hun funderer svært og finner til slutt en løsning. Den gang han kom til hjemmet hadde han med seg et tinnkaffeservise. Han vilde forære det til bestyrerinnen, men hun fant det fornuftigst å la det være hans, men stå fremme på buféen i spisestuen. Nå var det ikke annet enn rett og riktig at mannen betalte bryllupet, og så tok den giftelystne dame en vakker dag og puttet hele serviset og litt av hvert annet som stod på buféen i en kuffert og vilde reise til ”onkel” i byen med det. Heldigvis kom hun ikke lenger enn ut på veien, der ble hun leiet tilbake. Da så planene om giftemålet foreløpig var strandet, måtte en finne en annen utveg, og hennes forelskede, 78-årige hjerne fant ut en løsning til slutt. En vakker dag stod både hun og han på bestyrerinnens kontor med kuffert i hånden. – Jo, de hadde ordnet med rasjoneringskort og slikt og nå skulle de reise. ”Plassen dere har her, den kunde altså leies ut igjen?” Ja, de kom aldri tilbake hit. De hadde tatt med seg to torskeskiver til middag til morgendagen. De skulde bo et annet sted i hvert sitt værelse. Det var bare å si adjø. Av sted drog de to, arm i arm. Mot lykken og livet. Klokken halv tolv om kvelden kommer hun hjem. 4 timer senere kommer han. ”Hvorfor kom dere igjen?” Det blir til oppstyr på natten for han har sin egen seng som han sammen med sitt annet habengut hadde plassert ute på gangen. Det skulde jo bli ettersendt. Men etter hvert som tiden går, blir forholdet uholdbart. De andre klager. Hun på herreværelset, han på dameværelset rett som det var. Det gikk for vidt. Og så måtte hun flytte til et hjem på den andre sien av fjorden. Nå hadde de imidlertid brukt opp noen kroner sammen til reise og kaffe og diverse annet. Han syntes visst han må betale sin trofaste venninne pengene tilbake. Så dukker det plutselig opp en mann på hjemmet en dag . Han kommer fra auksjonsforretningen nede i Oslo og skal se på en seng og noen andre småsaker. En får overtalt den gamle til å beholde sengen og sine andre eiendele. Han mumler litt grettent til å begynne med. En er da ingen bånsunge heller, men når en får forklart ham at han ikke får noe å ligge i, så gir han seg og lover ikke å selge noe før han har konferert med bestyrerinnen. Noen dager etter hun har reist, spør vi ham hvordan det går. Savner han henne svært? ”Å nei, det gjør meg ingen ting,” forsikrer han. ”Jeg lengter ikke etter noen ting annet enn frelse for min sjel”. Han er nemlig litt av en predikant, den gamle.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.6: Aktuell historie VI : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2013. 204 s. Utg. Dreyer. ISBN 978-82-8265-076-2. S. 59: Pleiehjem under krigen.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 418 den 15.09.2007. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.